Kommandant Werenskiold

23

Frederik D. Werenskiold

Følgende brev er skrevet til Gunnar Tanga i 1954 av en av Erik Werenskiolds sønner, Werner. Han forteller om sin bestefar Frederik Daniel Werenskiold, som var kommandant på Kongsvinger festning.

Lysaker, 19. mai 1954.
Min bestefar døde 88 år gammel i 1888, da var jeg 5 år. Min far og mine farbrødre har berettet en del som jeg husker.
Min oldefar major Jens Werenskiold på Kjølberg i Onsø hadde fire sønner; han overlot gården til den yngste, mens de andre fikk noen tusendaler – de hadde såpass godt vett at de kunne klare seg selv. Alle ble offiserer. Som skolegutter var brødrene innlosjert i Fredrikshald, så vidt jeg husker. Her fikk de så lite mat at de ikke vokste opp til den legemshøyde som ellers utmerket slekten; så mente farfar selv, i alle fall.
Min farfar var først på Blaker skanse, og deltok som stifter av Urskog sparebank. Han kjøpte opp vassjuk skog og lot grave grøfter, så vokste skogen bedre og steg i verdi. Han ble en velstående mann, lignet for en formue på 120 000 spesidaler. På sine gamle dager gikk han i kompani med en mann som het Lorenzo Rynning; det resulterte i at begge ble fant.  
Min bestefar hadde ikke søkt om pensjon, fordi han ikke trengte det – nå ble det vanskeligere. I de tider var det ingen fast pensjonsordning og ingen aldersgrense. For å bli kvitt de gamle offiserer ble avdelingene kommandert til springmarsj til kapteinene stupte; men min bestefar var så seig og sterk at det var meget vanskelig å få ham unna på denne humane vis. Han verken røkte ller drakk, til forskjell fra de fleste andre offiserer på den tid.
Bestefar var en ansett offiser, skjønt han ikke avanserte lenger enn til kaptein; etter armè-reduksjonen i 1818 var det små muligheter for slikt. Han ville blitt major hvis han ville flytte til Romsdalen, men han hadde da for store interesser i Vinger. Min farbror Julius Werenskiold fortalte meg at en militærforfatter (Lowzow?) hadde funnet at min bestefar var designert til øverstkommanderende hvis det var blitt krig med Preussen i 1848. (Første Slesvigske krig). 
Min farfar ergret seg voldsomt over en fille krigsrettssak – han hadde gått utenfor porten til leiren (Gardermoen) et par minutter, på naturens vegne, men uten tillatelse. Han fikk visst arrest et par dager. Så vidt jeg husker var det en oberst Hals som var den drivende kraft i denne sak.
Så kan jeg nevne noen spredte trekk:
På en reise til moen kom farfar innom et større skysskifte, hvor alle mann var fulle – det var gravøl. Farfar gikk inn for å se på liket – han kjente den avdøde godt. Han tok et lys og holdt opp foran ansiktet til den døde – som begynte å blunke. Han var bare skinndød, så fikk de liv i ham igjen.
Det kom mange folk innom festningen, det var jo hovedveien til Sverige. Kong Karl Johan var forferdelig redd for attentater – hadde de gjort i stand et rom til ham på forhånd, måtte de i hui og hast flytte ham til et annet rom i siste øyeblikk.  Henrik Wergeland kom på besøk og leste opp et dikt han hadde skrevet. Min farfar sa at han ikke riktig skjønte meningen. ”Det gjør jeg i grunnen ikke selv heller,” sa dikteren.  
En annen gang kom P. Chr. Asbjørnsen på visitt. Min farmor satte frem kaffe og kaker, og etter tidens skikk beklaget hun at kakene var så rent mislykkede. ”De er stekt ved litt for hastig ild,” sa Asbjørnsen, men det likte hun slett ikke. Eventyrfortelleren hadde gitt ut en kokebok også.
En franskmann kom til festningen, og min farfar underholdt seg med ham på flytende fransk – til stor forbauselse for sønnene; men det hørte til offiserenes utdannelse å snakke fransk.
En svensk brukspatron kom på besøk. ”Bruker ni inte å slå bønderne i Norge?” spurte han. ”Nei pinedø, da slår de igjen!” sa min farfar. I de dager hadde adelen i Sverige rett til ”hustukt”.
Min far hadde stor og oppriktig beundring for sin far. Kapteinen var sterk og modig. Han skremte en sint okse som ville ta ham – han sprang frem og skrek til stuten, som snudde rundt og rømte. Dette gjorde nok inntrykk på guttene.
Min far har skildret bestefar slik: ”Han var klar, matematisk, heftig, lidenskapelig, entusiastisk, skeptisk, dristig og praktisk. Offiser av livsstilling, men ivrig landmann og jeger. ——Min far var nesten brutal demokrat, oppfylt av Rousseaus ideer.”
Tittelvignetten til eventyret ”Hver syns best om sine barn” – jegeren med børsa over skuldra og myrsnipeungen i handa – er min gamle farfar.
 
Med hilsen Werner Werenskiold