Liv Toreng

Tanken om å starte et privat barnehjem i Kongsvinger ble lansert allerede i 1877. En del fruer i byen arrangerte basar med dette for øyet. De fikk inn 900 kroner, og disse pengene ble satt inn i Vinger Sparebank som et grunnfond. Interessen for saken var til stede, men det skulle ta nærmere 35 år før tanken ble til virkelighet.

Interessen rundt saken var god i årene som fulgte. I 1894 ga dronning Sofie en gave på 300 kroner til det kommende barnehjemmet.

Først i 1905 ble det satt ned en komite for det planlagte barnehjemmet, og sogneprest Grøndahl ble valgt til formann. Nå ble det arrangert teselskap, basarer og symøter for å skaffe til veie midler. På symøtene satt ivrige kvinner fra byen og sydde undertøy til barna. Dette ville komme til nytte med tiden.

I 1908 ga And. H. Kiær, Fredrikstad, fri tomt på omkring 12 mål av Sæter gård. Thorvald Løvenskiold ga gratis byggetømmer, Ole Moss skar tømmeret gratis og Odals Værk ga mur- og takstein. Mads W. Stang, Oslo, ga 500 kroner til barnehjemmet. Det var tydeligvis stor giverglede.

Den 22. oktober 1908 ble det holdt generalforsamling, hvor man valgte byggekomite og bestemte at barnehjemmet skulle oppføres snarest. I 1910 ble det holdt en stor basar som innbrakte 1180 kroner. Det betydde fortgang i sakene. Barnehjemmet ble bygd i 1910 og innredet i 1911.

”Barnehjelpdagen” ble innført i Kongsvinger. Da gikk det et vogntog fra Kongsvinger stasjon og like til Sæter. Folk om bord i vognene var utkledd, og mange hadde lange stenger med poser hengende ned ytterst. Folk ga penger. Slikt ble det fest og moro av, og stor oppslutning blant folk. Det første ”toget” innbrakte 800 kroner, og Løvenskiold bidro med en tusenlapp i tillegg.

Barnehjemmet ble åpnet i 1912 og tok inn seks barn til å begynne med. De kom fra Kongsvinger, Vinger og Odalen. Regler og bestemmelser for hjemmet ble utarbeidet og vedtatt av generalforsamlingen 19. april 1912 og senere stadfestet ved Kgl. Res. 7. februar 1913. Bystyret valgte baker O. M. Aulie som representant i styret ved hjemmet, og han ble kasserer. Ellen Sørlie ble ansatt som bestyrerinne ved hjemmet fra 1919.

Dagliglivet på barnehjemmet

Det var tilsatt ei bestyrerinne og to barnepleiere ved hjemmet. Til å begynne med var det få barn. Hver av de tre kommunene betalte for «sine» barn. Etter hvert steg antallet til 15 – 20 barn. Ideen var endelig blitt realisert: Et hjem på Sæter for vanskeligstilte barn.

De fikk nå ei seng hver, mat, klær og fottøy og andre nødvendigheter. Dette var unger som trengte trygge, gode forhold. Hvor mye omsorg og kjærlighet de fikk her er usikkert. Det var ei støttegruppe som arbeidet for barnehjemmet.

Rett på den andre sida av riksveien lå gården til Bottolf Engebretsen og kona Magda. De hadde tre døtre: Berit, Nunne og lillesøster Karin. De to eldste søstrene Engebretsen var skolejenter på 40-tallet og kjørte bussen til Sentralskolen i Kongsvinger sammen med barna fra hjemmet. Det ble knyttet noen vennskapsbånd som har vart helt til nå.

Søstrene Berit og Nunne har vært gode informanter for oss i historielaget da vi skulle nøste opp barnehjemhistorien.

De forteller at det gjaldt strenge regler for orden og oppførsel på hjemmet. Det var bibelstund om morgenen og alltid sang før maten. Barna måtte lære å oppføre seg ordentlig, både ved bordet og ellers. Å spise opp maten de fikk til måltidene var viktig. Ble det igjen mat, fikk de restene servert på nytt til neste måltid. Disiplin var viktig hvis de skulle få hverdagen til å fungere. Berit fortalte at hun syntes det var trist at barna på hjemmet ikke fikk lov til å spise frukt og bær ute i hagen. Alt skulle tas vare på til sylting og safting.

Mange av barn hadde triste opplevelser og vonde minner fra tidlig barndom. Det var sjelden de fikk besøk av slekt og andre omsorgspersoner. Det hendte ofte at det ble reprimander for dårlig oppførsel, som for eksempel å få ris eller å bli plassert i den mørke kjellernedgangen. Noen av de eldste gutta ble utlånt til å hjelpe til med gårdsarbeid rundt omkring i nærheten.

Intervju med Kai Utgård, tidligere barnehjemsgutt

Kai Utgård

Takket være Tormod Gulbrandsen fikk vi kontakt med Kai Utgård. Han kom til barnehjemmet da han var ett og et halvt år gammel og ble der fram til han fylte femten i 1948. Han hadde to brødre og ei søster som også fikk plass på hjemmet. Kai tok imot oss på småbruket sitt på Magnor. Det var mange vonde minner som strømmet på Kai i løpet av samtalen. Det var strenge regler som gjaldt på hjemmet, og det var mye straff å få. Han fortalte at han fikk mye straff med bjørke-riset. Det var vondt å få juling, men det var verre å bli stengt nede i potetkjelleren for gale ting han hadde gjort. I blant ble han overtalt til å innrømme gale ting han ikke hadde gjort, for da kunne han slippe straff, men han husker at han endte opp i kjelleren likevel. Han satt der til neste morgen. Han var ofte redd.

Kai fortalte at maten ofte var dårlig. De fikk sjelden egg, mjølk eller kjøttmat. Det var mest suppe av forskjellig slag, brød og grøt. Han mintes brennesle- og rabarbrasuppe som vanlig mat. Han husker det var strengt forbudt å spise epler eller vær i hagen, så det hendte han var med på epleslang i nabohagene på Sæter.

Om sommeren og høsten var luking og potetplukking viktige sysler og arbeidsoppgaver for barnehjemsbarna. Kai husker ikke at de fikk noen betaling eller ekstra påskjønnelser for innsatsen. De fikk mat der de jobbet. Det var godt. Han nevnte at om høsten måtte de ofte sage og kløyve ved. Det var en kals jobb uten votter, og det var lange arbeidsøkter.

Noen av de verste arbeidsoppgavene syns Kai var at de måtte måke ut av utedoen når det var nødvendig. Det var arbeid for de store guttene på hjemmet. Ellers hendte det at flere av ungene ble leid ut som arbeidskraft i onnene på gårdene i nabolaget. Kai minnes ikke at det var noe betalt. Mange av ungene var flinke og gjorde god nytte for seg.

Barna i skolealder fikk være med skolebussen til Sentralskolen på Kongsvinger. Kai husker at Nunne gikk i samme klasse som ham. Det hendte at før læreren kom, smøg hun seg opp langs pultrekkene og la ei brødskive på låret til Kai, ikke på pulten slik at de andre barna kunne se det. Det var stas.

I hele oppveksten var Kai liten av vekst og ble ofte ertet for det. Han fortalt at mange av ungene var plaget med mark i magen.

Det var sjelden eller aldri besøk av foreldre eller annen slekt. Men Kai husker en gang ved juletider at søstrene Engebretsen kom for å lage juletrefest for ungene på hjemmet. Det var et fint minne.

Alt i alt fortalte Kai at årene på Kongsvinger og Omegn Barnehjem på Sæter hadde vært ei vond tid for ham. Men i 1948, året før brannen, flyttet han hjem til mor og fikk det bedre.

Presten Devold og barnehjemsbarna

Harald Devold var prest i Kongsvinger fra 1924 til 1934. Han bodde på Rolighed, som da var prestebolig. Presten Devold var på mange måter en fargerik person og en uvanlig prest. Det går mange historier om ham, og en av dem handler om hans forhold til barna på barnehjemmet. Denne historien er fortalt til Finn Sollien av Oskar Svartberget:

«En av dem som bodde på barnehjemmet var i kirken til konfirmantforberedelse to ganger for Devold. Resten av de dagene han skulle ha vært i kirken, ble han brukt til å skyte trost i hagen. Det var Oskar Svartberget, han har selv fortalt meg denne historien. Devold la skytevåpen og ammunisjon ut på verandaen før han reiste fra Rolighed til kirken.»

Barnehjemsbarna i 1945

 «Tente på barnehjemmet for å komme vekk»

I Glåmdalen 10. oktober 1998 ble krigsbarnet Leif Greaker intervjuet av journalist Tove Nygård. Han fortalte at han godt husket den dagen da han og tre andre gutter satte fyr på «barndomshjemmet» sitt, et hjem de hatet. Å sette fyr på huset var den eneste muligheten til å slippe ut av helvete. Han var bare en liten gutt på 8-9 år den gangen. Han fortalte at de brukte noe tørr bladtobakk de hadde funnet og tente på oppe på loftet. Ilden spredte seg raskt i det tørre trehuset. Alle på barnehjemmet visste at brannen var påsatt, men ingen sa noe.

Ingen av ungene på barnehjemmet hadde det godt, og alle fikk straff og bank for alt mulig. Men han hadde inntrykk av at han fikk mer straff, ørefiker og juling enn de andre fordi han var tyskerunge. Han fikk blant annet skylda for å ha knust ei rute, noe han ikke hadde gjort, og ble sendt rett til sengs uten mat og drikke og holdt innesperret i et helt døgn. Det var bestyrerinnen som sto for utdelingen av all straffen og julingen.

Det var ille å være tyskerunge. Leif Greaker hadde norsk mor og en ukjent tysk far. Før han visste hva som lå bak ordene «en forbannet tyskerunge» erfarte han at det ikke var bra å være det. Ordenes betydning lærte han av voksne mennesker som var betalt for å ta vare på ham.

Det hører med til historien at Leif Greaker har klart seg bra resten av livet.

Kilder: Kai Utgård; Nunne Moss og Berit Werner Erichsen
Olaf Brynns bybok 1929; Glåmdalen 28. desember 1949 og 10. oktober 1998.