Aagot Gjems Selmer

Der hvor parkeringsplassen til Gyldenborg ligger nå, lå det en stor og vakker hage. Her får vi en beretning om hagen, beskrevet av Aagot Gjems Selmer i boka ”Da mor var liden”. Hun var født i 1857. ( Språket er modernisert en smule.)

Det var mor til Erik Werenskiold som holdt hagen i hevd. Hun var i følge Aagot ”en fin liten dame med et blidt, vemodig uttrykk over hele sin person.”

—Det var den deiligste have jeg har sett. Der var rom for fantasien. Oppover bakken til festningen var det fullt av prektige lønnetrær, deilige og skyggefulle; hist og her stod en benk innimellom trærne, for det var tungt og bratt oppover i sommervarmen. Om vinteren var her de prektigste kjelkebakker, men rent beryktede å styre i, da der var slike knappe svinger og fullt av trær.

Men festningsguttene var ikke redde av seg, de kunne styre om svingen var nokså knapp, de var framifrå kjekke både på ski og kjelke.

Når vi så kom oppover bakken, hadde vi den store festningshaven på høyre hånd. Å den haven! Ja, hvor mangen fantasilek har jeg ikke lekt under dens skyggefulle trær, hvor mange drømmeslott bygget opp i dens lune ganger! Den var det deiligste sted på jorden, for meg var den aldeles som Paradisets have. Men der var ingen slanger, og alle trærne var bare deilige, og vi fikk lov å spise av dem alle sammen. Og det var aller deiligst. Heggetrær og nøttetrær og epletrær, ripsbusker, stikkelsbær, solbær, jordbær, bringebær – og fritt lov til å forsyne oss av alt. Aldri hørte jeg noe forbud om ikke å røre noe der nede, tvert imot – ”nå må dere se å finne det og det, så skal dere få sukker og fløte når dere kommer opp.”  Var det kanskje ikke Paradisets have for barn?

Bakken som førte ned til haven var så bratt at det var nesten uråd å springe i den, og da den var som en deilig gressplen nedover, så la vi oss gjerne på toppen av bakken og rullet nedover til vi stanset i en jordbærseng, hvor vi gjerne ble liggende – for det første. Så en tur borti heggealleen. Å – alle de heggebær som Andreas og Erik (Werenskiold) hentet ned til oss, og som vi så ristet i sukker og salt og spiste, helt til vi var aldeles sammensnurpet og følelsesløse i munnen.

Midt i haven stod noen prektige, gule, store fløyelsaktige keiserkroner. Når jeg kom i nærheten av dem, ble jeg alltid meget høytidelig stemt. Keiserkrone! Tenk at det var en keiser et sted i verden som hadde krone.

Ja, den måtte naturligvis være av gull. Og han hadde naturligvis en keiserinne også, og hun måtte naturligvis ligne disse blomstene og ha en slik glimrende gul fløyelskjole. Og jeg neiet dypt for keiserkronene og var til audiens, og de nikket med sine store gullkroner til meg, og vinden drysset det gule støv nedover bladene. Ja, det var mitt keiserhoff, og deiligere tror jeg neppe noe keiserhoff kunne virke på meg, om jeg noen gang fikk se et, hva jeg er viss på at jeg aldri gjør. Jeg tror ikke det nu ville imponere meg så meget som keiserhoffet i festningshagen i sin gyldne prakt.

Nede i et hjørne i haven var der et lysthus – en liten paviljong i gammeldags stil. Her var vi i sjokolade- og teselskaper, især når de to søte kusinene nede fra en av kystbyene kom i besøk om sommeren.