En klassetur til Kongsvinger i 1938

33

Ronald Grambo

En solrik sommerdag omkring midten av juni dette året foretok vår klasse en spennende bussreise til Kongsvinger med det primære sikte å besøke Kongsvinger festning og se på byen for øvrig. Bussjåfør Flygind fra Elverum satt ved rattet. Vår historielærer Jon Norstrøm fortalte oss like før avreisen om festningens historie i store trekk, slik at vi ikke skulle komme totalt uforberedt.

Dette året var veldig betydningsfullt for meg, selv om jeg ikke ante det da. Da ble nemlig min fremtidige hustru Liv Tveter født i Kongsvinger noen måneder senere. Det var hun som fikk meg til å forbli i Kongsvinger, og det har jeg ikke angret én dag på!

FORMANINGER FRA SKOLEBESTYREREN

Før starten ved Folkvang skole holdt skolebestyreren, Gudbrand Berg (f. omkring 1872), en streng oppfordring om å oppføre oss pent. Vi måtte huske på at vi representerte Folkvang skole og for den saks skyld Elverum. Det kan innskytes at denne skolebestyreren ikke var å spøke med! Det var moren til en av elevene som stilte opp ved siden av skolebestyreren på denne turen, hvis jeg ikke husker feil.

Bussen med sin verdifulle last kjørte gjennom ensformige, skogrike trakter og nådde til sist Kongsvinger jernbanestasjon, en mektig trebygning. Sjåføren parkerte bussen et eller annet sted i nærheten. Foran stasjonen rådet travelhet. Her var både reisende og uniformerte ansatte som kavet omkring. Klassen vandret fra stasjonsområdet oppover Glommengata forbi kjente bygninger som f.eks. det staselige Hotell Victoria.

Velferdsbygget for ansatte ved jernbanen var ennå ikke oppført. Men bokhandelen til Hess var der den hadde stått i alle år. Det var et ganske lite hus utstyrt med store vinduer vendt mot gata. Det stod tett ved to andre større hus. Jeg snudde meg og oppdaget et stort skilt med firmanavnet Hess & Co. Det gikk en del år før jeg selv kunne sette foten innenfor denne forretningen. Jeg var allerede den gang litt av en bokorm, så jeg la merke til denne bygningen.

Bokhandel Hess

Ved det gamle, lille huset ved broenden der fotograf Larsson har holdt til, ble vi stanset av en vennlig herre. Han spurte bestyrer Berg hvor vi kom fra og hva vi skulle foreta oss i Kongsvinger. Deretter vendte han seg til noen av elevene i klassen, blant dem meg. Han ville vite om vi var spente på hva vi ville se, og han ville endog vite hvilken klasse vi befant oss i. Vi fortsatte ufortrødent ferden over den merkelige trebrua og ruslet forbi den imponerende murbygningen på høyre side ved det gamle Rådhuset, der barn lekte. Stakkars elever, tenkte jeg, de har ikke sommerferie ennå.

LØKEN PÅ KIRKA

Jeg ble litt overrasket over å se de mange trehusene samlet så tett i Øvrebyen. Et sånt syn var jeg ikke vant med hjemmefra. Vi befant oss plutselig foran en trekirke med det underligste spiret vi hadde sett. Hadde en russer hatt en finger med her? Vi sammenliknet det med en løk. Ved den samme åpne plassen var det en svær murbygning, som vi alle intuitivt forstod var en skole. Lite ante jeg at denne bygningen skulle bli mitt arbeidssted 19 år senere. Veldig svakt, nesten som i et glimt, mente jeg å kunne skimte en høy mann gå ut av skoleporten, mens han snakket med en annen mann på en rar sørlandsdialekt. Gjett hvem han var!

Riktig, det var rektor Vigeland! Han fikk jeg mye å bestille med senere. Vi diltet som en lydig saueflokk oppover de bratte bakkene mot festningen og forbi skilderhuset ved den ytre muren.

Innenfor festningsområdet ved den store murbrønnen midt på den åpne plassen ble vi tatt imot av en høy, distingvert herre, som virket litt skremmende, idet han var utstyrt med monokkel. Sikkert var det at ingen av oss hadde sett noe så merkelig. Denne mannen førte oss bak festningsmurene. Han gikk foran, og vi ruslet saktmodig etter. Han virket svært bestemt og autoritær.

RITTMESTER AAMODT BERETTER

Representanter for den noe eldre generasjonen som leser dette, har vel allerede forstått at vår kunnskapsrike guide var rittmester Aamodt. Han forklarte oss hvorfor festningen var reist der den lå. Han berettet også inngående om forskansningene i nærheten. Han tok for seg hver bygning og fortalte om deres historie. Vi undret oss over betegnelsen Slaveriet, men den hadde sin triste forklaring.

Jeg kan dessverre ikke erindre meg i detalj etter så mange år hva han ytret ellers ved denne anledningen. Han forhørte oss nøye om hvor vi kom fra. Han var ikke ukjent med stedet, for han nevnte Terningmoen med sine rekrutter, husker jeg. Jeg minnes veldig godt at han etter å ha avsluttet sin detaljrike beretning på patriotisk vis oppfordret oss til å synge en fedrelandssang som kunne passe til de historiske omgivelsene. Hva slags sang vi da foredro, kan jeg ikke erindre meg sikkert, dessverre. (Jeg mener likevel at det var et par-tre vers av Ja,vi elsker).

DÉJÀ VU

Vi forflytter oss fremover i tid til ca. 20. august 1957, da jeg begynte på min 17-årige løpebane som lektor på Kongsvinger. Her ble jeg introdusert for mine kolleger på lærerværelset, nemlig Odd Træffen, Hjørdis Bleskestad, Olaug Homb, Finn og Minnie Lund, Pharo, Per Dahl, Liv Martinsen, Henry Aske, Ole Trygve Breen, Michael Nyberg og Guttelvik. Det kan nevnes at Hans Marius Enger, Olav Nordal og Aslaug Hansen også hadde sin første virkedag på skolen da.

Om ettermiddagen var det ett eller annet som virret omkring i hjernen. Jeg mente å være utsatt for et tilfelle av déjà vu. Var det noe eller noen jeg hadde sett tidligere i mitt liv? Jeg skjøv det fra meg som tåpelig tankespinn.

Neste dag betraktet jeg nærmere en av lektorene gjennom den tette tobakksrøyken til Odd Træffen. Han var en middelaldrende mann med krøllet, litt grålig hår. Plutselig, som et lyn, slo det ned i meg: Den elskverdige mannen jeg i 1938 hadde samtalt så livlig med ved broenden på stasjonssiden var ingen ringere enn lektor Henry Aske! Han var født i 1900, så han var en relativt ung mann på ca. 38 år da jeg hadde mitt aller første møte med ham. Han hadde ikke forandret seg så mye i disse årene. Et ganske artig sammentreff! Aske ble for øvrig ansatt ved skolen i 1933.

Alt har sin tid. Sent om ettermiddagen samlet vi oss ved jernbanestasjonen for å reise hjem i bussen til sjåfør Flygind, en alle tiders sjåfør for øvrig. Vi var slitne, men fornøyde. Imidlertid hadde bestyrer Berg skjelt meg huden full, fordi jeg kastet appelsinskall utenfor fiskeforretningen til Berggren.