Grønnerud i Øiset-grenda

Per Arne Gransæther

Bakgrunnen for bosettingen
På Grønnerud er det de siste årene, både med gravemaskin og bulldoser, foretatt flere større og mindre masseforflytninger over det meste av eiendommen. I den forbindelse er det kommet fram opplysninger av kvartærgeologisk og kulturell interesse.

For omtrent 9500 år siden ble området her isfritt. Tyngden av innlandsisen, som hadde vært opptil 2–3000 meter tykk, presset ned jordskorpa med den følge at havet her på det meste sto opp til omkring 200 meter over dagens nivå. Det høyeste havnivået som har eksistert, kalles den marine grensen. En landheving på 200 m på nesten 10 000 år gir en gjennomsnittlig landheving på 2 cm i året. Landhevingen var størst rett etter at innlandsisen var borte, opptil 6 cm pr år, den har avtatt etter hvert og er nå på 3-4 mm i året. Ved Grønnerud ligger Glomma ca. 140 m.o.h. og det bør tilsi at dalen her ble tørrlagt for ca. 8 500 år siden, og da var også istiden for lengst over.

Naturkatastrofe
For 9 200 år siden skjedde det her en naturkatastrofe. Da kom en 35 meter høy flodbølge nedover Glommadalføret og vassføringen økte til 180 000 m3/sek., det vil si 1000 ganger mer enn hva Glomma har nå. Årsaken var at det på slutten av siste istid var en meget stor bredemt sjø, Nedre Glomsjø, øverst i Østerdalen, fra Atna til Røros, 14 mil lang og 950 km2 stor. Denne sjøen hadde sitt utløp nordover mot Trøndelag, innlandsisen forhindret at vannet rant sørover. Bredemningen mot Rendalen kollapset og det meste av den store sjøen ble tappet i form av et jøkulhlaup i løpet av noen dager og grov ut Jutulhogget. Resten rant samtidig ut nedover Østerdalen, men alt ble samlet ved Rena og fortsatte Glomma dalføret nedover. Vannivået i Nedre Glomsjø var 665 m. o. h. og det sank 155 m, til 510 m.o.h. Jutulhogget er 2,4 km langt, opp til 240 m dypt og mellom 150 og 500 m bredt. Bergarten er sparagmitt, en grovkornet feltspatrik sandstein. Den er lagdelt og sterkt oppsprukket slik at den lett brytes opp i store flak.

Denne naturkatastrofen førte til at vi fikk store flomavsetninger, fin sand og silt, over den marine leira i Solør, Eidskog, Vinger, Odal og Romerike. Tykkelsen på avsetningene varier, vest for Kongsvinger er den vanligvis 1–3 m tykk. I Solør kan den på enkelte steder være opp til 20 m tykk.

Morenerygg i Kongsvinger
I Kongsvinger sentrum, fra Galgebakken til Svenskehaugen var det en morenerygg. Det var tydelige rester etter den fram til 1960, da det meste av det gjenværende ved Galgebakken ble fjernet i forbindelse med bygging av ny RV 2 fra Odal til Kongsvinger. Høyden på moreneryggen ved Galgebakken var før 1960 på omkring 180 m.o.h.

Ifølge seniorforsker Oddvar Longva ved Norges geologiske undersøkelse (NGU), var havnivået ved Kongsvinger, like før tappingskatastrofen, ca. 160 meter høyere enn nå og Solørfjorden gikk opp mot Elverum. Dette bør tilsi at toppen av moreneryggen antagelig var tørrlagt og at alt vannet i Glomma rant inn i Sverige. De store grus og sandavsettingene i Eidskog og Eda tyder på det. Her ved Grønnerud var det en vik med saltvann, eller kanskje helst brakkvann.

Da den 35 meter høye flodbølgen kom, rant Glomma over moreneryggen. De trange passasjene syd østover, ved Åbogen (140 m.o.h.) og i søndre enden av Sigernessjøen (182 m.o.h.), gjorde at presset mot moreneryggen ble så stort at den brast og det kom store vannmasser vestover forbi Grønnerud. De store steinene vi kan se ved Langeland er antagelig rester etter moreneryggen.

Etter at hovedstrømmen endret retning ved Kongsvinger, må vi utgå fra at det i perioder fortsatte å renne mye vann mot Sverige. Ved store flommer renner det også nå gjennom bifurkasjonen ved Granli (ca. 145 m o. h.), selv om den for ca. 50 år siden ble redusert ved en ulovlig igjenfylling. Bifurkasjoner – en forbindelse mellom to vassdrag – er svart sjeldne.

Ved Grønnerud førte tapningskatastrofen og Glommas nye løp mot vest til store forandringer, som fortsatt er synlige. Havnivået, før og etter flommen, var omkring 160 m høgre enn nå. Det vil si at strandlinja var omtrent der hovedvegen (tidligere RV2) er nå. Når flommen var på sitt høyeste var vannivået på omkring 195 m o. h. dvs i overkanten av den nåværende inngjerdete hamna på Øvrejordet.

Befolkning i Glommadalen
Det er gjort betydelig færre funn fra steinalderen i Glommadalføret enn i Gudbrandsdalen. Årsaken regner en med er at mange steinalderboplasser forsvant ved flommen for 9200 år siden.

Etter at Glomma forandret retning, må vi regne med at befolkningen raskt økte her i distriktet. Glomma, som den største elva i Norge, kan vi gå ut fra trakk til seg mennesker som livnærte seg av jakt og fangst. Fra Glomma ved Kongsvinger var det gjennom Eidskog lett adkomst til Vänerkulturen. Glafsfjorden, ved Arvika, ligger bare 45 m over havet så der var det hav lenge etter at landet var tørrlagt her. Øyeren ved Fetsund ligger 101 meter over havet. Det er derfor mulig at området her dels ble befolket fra sør øst gjennom Eda og Eidskog og dels oppover langs Glomma.

De seneste arkeologiske utgravingene viser at for 4400 år siden kom en ny folkegruppe til Norge, den såkalte klokkebegerkulturen. Det var en jordbrukskultur og de første som drev med jordbruk her i landet. Overgangen til jordbruk gikk raskt, jakt- og fangstkulturen forsvant både ved fortrengning og assimilasjon. De hadde husdyr, blant annet sau, og dyrket korn. Etter noen generasjoner var korndyrking utbredt over store deler av Sør-Norge. Fjøs og innefôring regner en med ble innført for omtrent 3000 år siden, men det tok lang tid før en fikk faste tun. Den byggemåten de brukte gjorde at husene fort fikk store råteskader og det kan se ut som om hver generasjon bygde et nytt tun noen få meter fra det gamle. En mye brukt betegnelse på dette fenomenet er ”vandrende tun,” og det viser seg at svært gamle gårder har hatt flere bruks- og ødeperioder i eldre tider. Det ble en mer kontinuerlig gård og tundannelse rundt Kristi fødsel, men i bokverket ”Norsk Landbrukshistorie” bind I fra 2002, side 126 står det:

Ny arkeologisk og vegetasjonshistorisk forskning har imidlertid vist at bosetningsutviklinga ikke har vært så prega av kontinuitet som tidligere antatt. Det var en vidstrakt bebyggelse allerede i bronsealder og førromersk jernalder, og det er påvist omfattende omstrukturering av bosetningen i yngre bronsealder, romertid og merovingertid. Hypotesen om såkalte urgårder, som bebyggelsen bredde seg ut fra, er ikke lenger holdbar. Mange av boplassenes og gårdenes tun har ofte blitt flyttet innafor et område, og på mange gårder har det vært flere tunplasser på innmarka. På en rekke gårder med unge gårdsnavn er det dessuten funnet spor etter bosetning langt tilbake i tid. Gårdsnavna må derfor brukes med stor varsomhet når man forsøker å rekonstruere den forhistoriske bosetningsutviklingen.

Vi må regne med at i de beste områdene her i distriktet har det vært jordbruk i flere tusen år før gårdene fikk navn som vi kjenner i dag. Grønneruds beliggenhet i den sydvest vente lia ned mot Glomma bør tidlig ha vært et attraktivt område for bosetting og jordbruk, men Grønnerud er en såkalt –rud gård og det bør tilsi at gården ble etablert eller fikk sitt navn rundt år 1000 e.Kr. da navn med –rud som siste ledd var populære.

Kokegroper og stolpehull
I forbindelse med bygging av E16 fra Kongsvinger til Slobrua ble det i 2007 foretatt arkeologiske registreringer[1] i vegtraseen. Det ble avdekket flere bosetningsområder, og enkeltfunn med kokegroper, stolpehull m.m. De fleste daterte funnene er fra førromersk jernalderen (500 f.Kr.), noe som indikerer omfattende bruk av området i de tidligste fasene av eldre jernalder. Men det eldste funnet, en kokegrop fra tidlig bronsealder, var omkring 3350 år gammel og ble funnet drygt 2 km vest for Grønnerud.

Kokegroper fungerer slik at det ble gravd et hull i bakken og der ble det tent et bål. Deretter la en på steiner i bålet, og når de var gjennomvarmet la de på maten innpakket i blader og lukket gropa med torv. Kokegropene ble hovedsakelig brukt i perioden yngre bronsealder til merovingertiden, dvs fra år 1000 f. Kr. De utgravingene på Romerike som professor Dagfinn Skre gjorde på 1990-tallet, viser mange kokegroper ved langhusene.

Det mystiske året 536 e.Kr.
På begynnelsen av 1990-tallet, foretok professor Dagfinn Skre flere arkeologiske utgravinger av gamle bosetninger ved Kisa på Romerike[2] Han fant flere langhus. De fleste var omkring 18 meter lange og 7 meter brede på det bredeste. Som oftest var det fire parvis takbærende stolper, altså til sammen åtte stolper. Avstanden mellom stolpene i husenes lengderetning varierte fra 3,5 til 6 meter. På tvers av husene var avstanden mellom stolpene, 2,5 til 3 meter. Nederst på ytterveggene var det en steinsetting og over den regner en med at det var leirklint flettverk. Skre foretok 14C-datering av langhusene han fant på Romerike, og den viste at husene var fra omkring år 100 e. Kr. til midt på 500-tallet. Deretter ser det ut som om de gårdene Skre grov ut lå øde i noen hundre år.

Kanskje vi her har å gjøre med det mystiske året 536 e.Kr. Slik forteller den bysantinske historieskriveren Prokopios om det året: Hele det året lyste solen som månen, uten stråleglans, som om det var solformørkelse, med matt skinn og ikke som den brukte. Fra denne stund utsattes menneskene for krig svelt og andre dødelige gisler. Andre senantikke forfattere forteller at de, fra begynnelsen av 536 til høsten 537, ikke kunne se himmellegemene, de var skjult av noe de ikke kunne se, men som fikk solskinnet til å bli så svakt at det ikke kastet skygger.

Bo Gräslund, professor emeritus i arkeologi ved Uppsala Universitet, har koblet det som skjedde i 536 og 537 e.Kr. med det som står i Gylfaginning som er en del av den yngre Edda om Fimbulvinteren. Han mener at en Fimbulvinter ikke er en ekstrem kald vinter, men en lang vinter, for folk i Norden hadde ikke nevneverdige problemer med en kald vinter. Han siterer fra Edda i svensk oversettelse: «Solen har ingen verkan. Tre vintrar kommer i följd och ingen sommar emellan»[3]

Dendrokronologi eller årringanalyser viser at trærne på den nordlige halvkule nesten ikke hadde tilvekst i tiårsperioden etter 536. I denne perioden regnes det med at sommertemperaturen de første årene sank med 3-4 grader Celsius i Skandinavia.

Pollenanalyser viser at beitemarker og dyrket mark grodde igjen med skog, noe som tyder på en sterk tilbakegang i befolkningen. I store områder ble det ingen tilgang på korn og andre vekster til mat. Det eneste som kunne redde deler av befolkningen var fiske og jakt. For de som bodde langt fra kysten og i marginale jordbruksområder, som her på Grønnerud, var dette en katastrofe. Dette underbygges av den arkeologiske registreringen, høsten 2007, i forbindelse med bygging av ny E16. De fant ingen sikre spor fra merovingertiden (550-800 e.Kr.), men mange funn av menneskelige aktiviteter både før og etter[4].

Ny naturkatastrofe – vulkanutbrudd
Årsaken til dette fenomenet har en antatt var et enormt stort og ukjent vulkanutbrudd, kanskje fra en vulkan i Ilopango i El Salvador. Ekstremt store vulkanutbrudd fører til store mengder svoveldioksid i stratosfæren og som fører til at sollyset reflekteres og ikke når jorden. Himmelen kan bli mørke blå og med spektakulære blodrøde solnedganger. Kraftig utfelling av sulfat i isen på Grønland og i Antarktis viser at det var store mengder svoveldioksid i stratosfæren like etter 536 e.Kr.

Som en kuriositet kan det nevnes at Krakatau hadde et stort utbrudd i 1883. På høsten det året var Edvard Munch en kveld på vei ned fra Ekebergsletta og i en brå sving på Valhallveien med en storslaget utsikt over Oslo, fikk han et mektig syn. I sin dagbok skrev han følgende om den opplevelsen: «Jeg gik bortover veien med to venner – Solen gik ned – Jeg følte som et pust af vemod – Himmelen blev pludselig blodig rød – Jeg stanset, lænede mig til gjærdet mat til døden – Så ut over de flammende skyerne som blod og sværd. Over den blåsvarte fjord og by – Mine venner gik videre – jeg stod der skjælvende af angst – Og jeg følte som et stort uendelige skrik gennem naturen.» Noen år etter denne episoden gikk han inn i sin røde periode og maleriet Skriet skildrer det han så fra svingen på Valhallveien.

Etter store naturkatastrofer er det ofte at det bryter ut pest. Den Justinianske byllepesten brøt ut i 542 og herjet i flere omganger i 150 år. Det regnes med at minst en tredjedel av Europas befolkning gikk med i byllepestene. I tillegg kommer de som døde i uårene rett etter vulkanutbruddet i 536 e.Kr.

Teoriene og de faktiske kunnskapene om det som skjedde i 536 e.Kr. er av nyere dato. På begynnelsen av 1980-tallet ville biologen Michael Rampino og astrofysikeren Ricard Stothers studere store vulkanutbrudd innvirkning på globale klimaforandringer. De startet med å studere antikke skrifter for å finne hva som sto om kjente og eventuelle ukjente vulkanutbrudd. Stothers behersket de klassiske språkene og kunne lese de greske og latinske originaltekstene selv. Han fant at fire senantikke forfattere nevnte 536 som et år når solen var kraftløs. De nevnte ikke noe om vulkanutbrudd, men Rampino og Stothes konkluderte med at det ikke kunne være noe annet. Stothes skrev i 1984 en artikkel i Natura: «Mystery Cloud of AD 536».

To store vulkanutbrudd
De siste årenes forskning har kastet nytt lys over det som skjedde rundt 536 e.Kr[5]. Det viser seg at det var to store vulkanutbrudd, et i 536 og et i 540. Ut fra mengden sulfat i iskjerner fra Grønland og Antarktisk har en med hjelp av klimamodeller fått en antydning om hvor utbruddene var lokalisert og størrelsen på utbruddene. Det viser seg at utbruddet i 536 var på den nordlige halvkule og det i 540 var i tropene. Av de siste 1200 års kjente utbrudd var det i 536 det syvende største og det i 540 det tredje største. Den kumulative effekten av at to store utbrudd kom så tett etter hverandre førte til den største temperatursenkningen de siste 2000 år og at årene 536-545 var den kaldeste tiårs periode de siste 2000 år. Den kaldeste perioden på jorda, i minst de siste 2000 år, var fra 536 e. Kr. til 660 e. Kr. Den relative nedkjølingen etter utbruddene var størst i de nordlige områdene og ble forsterket av at det ble mer havis. Det ser ut som at Østersjøregionen var av de områdene som hadde størst nedkjøling. I de marginale landbruksområdene i Skandinavia fikk de kalde somrene katastrofale konsekvenser.

Det er antydet at Sverige var et av de områdene i Europa som ble hardest rammet. Før 536 regnes det med at det bodde omkring 700 000 personer i det som nå er Sverige og at over halvparten døde de nærmeste årene. Størst dødelighet var det i den indre og nordlige delen av Svealand. Det ser ut som om Jämtland ble liggende øde.

I Norge kan vi anta at det indre av Østlandet ble like sterkt rammet som den indre delen av midt Sverige. Kysten av Norge ble ikke så sterkt rammet, matproduksjonen i havet ble bare marginalt berørt av det kaldere klima. Her ligger kanskje noe av forklaringen til at det i Vikingtiden bodde så mange langs med kysten og så få innover i landet. På 1960-tallet lærte en ved Universitetet i Oslo at det før Vikingtiden bare var noen få garder i vårt distrikt og at det aldri hadde vært noen bebyggelse av betydning.

Kulturelt vendepunkt, gudedyrkelsen og gravskikkene forandres
På slutten av folkevandringstiden (200-570 e.Kr) og i tiden etter naturkatastrofen i 536/540, oppsto det et kulturelt vendepunkt i Skandinavia. Gravskikkene forandres, fra mindre gravrøyser til store gravhauger, og gudedyrkelse fra en tro som til stor del bygde på

naturfenomen og solen. Ved utgravinger etter år 500 finner de figurer som tolkes som æseguder og krigere. Det ser ut som det ble en mer krigersk maktstruktur med tydelige sosiale sjiktninger med makten konsentrert til en jordeiende elite. Sørover i Europa begynte føydalismen å ta form ved disse tider. Var det en ny folkegruppe som hadde fått innflytelse i Skandinavia? 


         Snitt av ei gravrøys. I sentrum var det plass til ei hellekiste.
Av Hallvard Straume, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=36191442 

Lotta Hedeager, professor i arkeologi ved Universitetet i Oslo, skriver i sin bok: «Iron Age Myth and Materiality – An Archeology of Scandivavia AD 400 – 1000» at den gammelnorske imigrasjonshistorien om Odin og æsenes vandring fra Tyrkia – Snorres beretning i prologen til Edda – er en omskapt mytologisk beretning om hunernes erobring av Skandinavia.

I følge Hedeager var Uppsala-kongen Adils, av ynglingeætta, identisk med hunerkongen Attila. Hun nevner flere hunerkonger som har en slående navnelikhet med samtidige konger av yglingeætta. (Huldin/Halfdan, Ruga/Roar, Ottar/Ottar, Attila/Adils). Våre eldste konger påstod at de var av ynglingeætta og da er det fare for at de hadde noe hunerblod i sine årer.

Hunerne kom fra steppene nord for det Kaspiske hav. Det var et rytterfolk som var hardføre, stridbare og dyktige militære strateger. De la under seg det meste av nord- og Mellom-Europa vestover mot Rhinen. En teori er at da hunerhæren gikk i oppløsning drog mange hunere nordover og slo seg ned i Sør-Skandinavia som en herskende elite.

Denne teorien styrkes av at DNA undersøkelser har vist at nærmere fem prosent av befolkningen i sørøst Norge og Sør-Sverige har gener etter hunerne og er det område i Europa med størst andel av befolkingen med slike gener.

Spor etter gammel bosetting
Det er flere lokale funn som tyder på gammel bosetting på Grønnerud og i nærområdet:

  • Ved den nye gårdsdammen fant jeg rester av en kokegrop som også vitner om tidlig menneskelig aktivitet.
  • I følge bygdeboka fra 1975 har det på nabogården Nyhus vært to gravhauger fra vikingtida samt et stort område med kokstein.
  • Gunnar Hesbøl kom også over kokstein da han, på slutten av 70-tallet, grov ut for våningshuset sitt på Boger.

I 1999 grov vi drenering rundt våningshuset og senket gårdsplassen samtidig som vi bygde ny kjøkkengang. Da kom vi over noe som så ut som gamle stolpehull. Det var rester etter flere hull i to rekker på tvers og framfor låvebrua. Jeg er usikker på hvor mange vi så, men mener det var minst seks stolpehull Jeg antok det var hull etter et gammelt uthus. Beklageligvis ble det verken tatt bilde eller foretatt en oppmåling av funnet. Det vi så stemmer bra med hva professor Dagfinn Skre fant på Romerike på begynnelsen av 1990-tallet.

I en artikkel i lokalavisen om den arkeologiske registreringen mellom Kongsvinger-Slomarka kom det fram at arkeologene synes det var rart de ikke fant sikre merker etter langhus. De antok at forklaringen var at langhusene var på de gamle gårdstuna som fortsatt var i bruk. Det var da jeg kom til å tenke på at de stolpehullene jeg fant på tunet her på Grønnerud, kan være spor etter et langhus.

Vinteren 2014 leste jeg om de arkeologiske utgravingene som Skre hadde foretatt på Romerike og begynte å lure på hvor gammelt det var det jeg hadde sett. Var det spor av det huset Grundi bygde omkring år 1000, han som ga gården sitt navn, eller var det hus fra eldre jernalder slik Skre hadde funnet på Romerike. Dette var det umulig å bedømme ut fra det jeg hadde sett.

Karbondatering viser 1800 års bosetting
I håp om å få svar på dette, foretok jeg høsten 2014 en utgraving for å finne noe som kunne sendes til karbondatering. Fire små kullbiter ble høsten 2014 sendt til Poznan Radiocarbon Laboratory, Poznan, Polen for karbondatering. Vi fikk svar derifra i januar 2015 og det viser at:

  • Prøve nummer én er 1575 år gammel med en feilmargin på pluss/minus 30 år. Det vil si at det treet som den kullbiten er en rest av ble hogget omkring år 439 e.Kr. Jeg er ganske sikker på at prøven er tatt fra et gammelt stolpehull.
  • Prøve nummer to er 1790 år gammelt med tilsvarende feilmargin. Det vil si at treet er fra år 224 e.Kr. Dette var også et stolpehull
  • Prøvene nummer tre og fire er henholdsvis 1565 og 1595 år gamle, altså fra år 449 og 419 e.Kr. Jeg er ikke sikker på at det er et stolpehull, det kan også være rester av kokegroper eller ildsted.

Prøveresultatet indikerer at det både omkring år 220 og 440 e.Kr. ble bygd nytt langhus her på tunet. Dette passer bra med det som Skre fant og det som tidligere er nevnt om at det enkelte langhus hadde en kort brukstid og neste generasjon ofte bygde nytt hus i nærheten av det gamle. Derfor kan det være merker etter flere hus på samme tunet.

Store befolkningsendringer – et langt historisk perspektiv
Det kan være slik at i den sør-vest vendte lia fra Glomma-kneet og vestover, ned mot Norges største elv, har det bodd folk i flere tusen år etter at området ble isfritt for over 9000 år siden. De første tusener av år levde de av jakt, fangst og fiske. Etter at jordbruket kom til landet for omkring 4400 år siden gikk de etter hvert over til å dyrke korn og holde husdyr. De små åkerlappene må vi regne med lå spredt utover der de fant den mest egnede jorden. Når de skulle plassere langhusene her i lia går jeg ut fra at de ville ha en flat og tørr knaus som ikke var utsatt for flommende overflatevann. De gamle tunene som best tilfredsstiller disse kriterier er Øvre Greaker, Nyhus, Svarthus og her på Grønnerud.

Perioden fra Kristi fødsel til 550 e.Kr. var en ekspansiv periode og spesielt den siste delen, folkevandringstiden ca. 400- 550 e.Kr., var en av de mest ekspansive periodene i Nordens forhistoriske tid. Ved slutten av denne perioden hadde bebyggelsen og kulturlandskapet antagelig like stor utbredelse som innpå 1700-tallet[6]. Det tilsier at det var mellom fem til ti tun/garder her i Skakkland og at kulturlandskapet langt på vei var like åpent som nå. Kulturlandskapet besto antagelig alt vesentlig av slåtteenger og hamninger med noen trær og små kornåkrer på gunstige steder. Det var antagelig også gode beiteforhold i skogen for den var mer åpen enn nå, bjørka med noe furu var de dominerende treslag. Grana kom for ca 1600 år siden og vi fikk etter hvert den tette og mørke granskogen.

Så kom naturkatastrofen i 536 e.Kr. med påfølgende byllepestpandemi og hele samfunnet kollapser. Det er antydet at store områder i marginale strøk ble liggende øde. Området her som ligger forholdsvis høgt og langt fra havet og uten gode fiskemuligheter kan være et slikt område som så godt som ble liggende øde. Det er ingen gårdsnavn i Skakkland som tyder på at de er fra før 536. e.Kr. Dette må ha vært verre enn Svartedauden.

Byllepesten herjet i omganger i 150 år og det tok flere hundre år før samfunnet kom til hekte. Grønnerud lå antagelig øde fram til omkring år 1000. Da ble gården tatt opp igjen, kanskje av en som het Grundi, som etter hvert førte til at gården fikk navnet Grønnerud. Den var så i bruk fram til Svartedauden kom i 1349, da den igjen ble liggende øde. Omkring 1600 ble den igjen tatt i bruk som selvstendig gård etter en ødetid på omkring 250 år.

Prøvene som høsten 2014 ble sent for karbondatering har vist at Grønnerud høyst sannsynlig har en mye lengre historie enn gardsnavnet tilsier. Sannsynlighetene taler for at tunet på Grønnerud har en historie som boligområde som strekker seg minst 1800 år bakover i tiden, inkludert to ødeperioder.

Det er ingen grunn til å tro at Grønnerud er et særskilt tilfelle, det er mange garder i Kongsvingerdistriktet som har en lignende historie, og noen har også en betydelig eldre historie. Det er opp til oss å finne spor av eldre bosetting.

[1] «Arkeologisk registrering Rv2 Slomarka-Kongsvinger» Hedmark Fylkeskommune 2008.

www.dropbox.com/s/ky2w8x5wzkh0gjc/Rapport%20med%20alle%20vedlegg.pdf

http://hedmark.org/Om-fylkeskommunen/Fag-stab-og-serviceenheter/Samferdsel-kulturminner-og-plan/Kulturminner/Arkeologi/Rapporter-fra-registreringer/%28language%29/nor-NO

[2] Dagfinn Skre «Herredømmet. Bosetning og besittelse på Romerike 200-1350 e. Kr.» Universitetsforlaget 1998.

[3] «Finbulvintern, Ragnarök och klimatkrisen år 536-537 e.Kr.» av Bo Gräslund. Rapporten ligger på internett, er på 32 sider. http://www.diva-portal.org/smash/get/diva2:31690/FULLTEXT03

[4] Side 20 i «Arkeologisk registrering Rv2 Slomarka-Kongsvinger» Hedmark Fylkeskommune 2008

[5] http://link.springer.com/article/10.1007/s10584-016-1648-7 Climatic and societal impacts of a volcanic double event at the dawn of the Middle Ages

[6] Finbulvintern, Ragnarök och klimatkrisen år 536-537 e.Kr. av Bo Gräslund