Åsne Stolpe
Utgangspunktet for Kongsvinger Museum var et hus. Rittmester Harald Aamodts siste ønske var at det skulle opprettes et museum for Kongsvinger på eiendommen hans i Øvrebyen: Vollgt 8 og 10 med fredet hovedbygning fra 1801 med grunnflate på 240 m2, en gammel drengestue, et tømret uthus med stall, samt et stabbur fra 1727 som opprinnelig var et militært telthus.

BYGGET I 1801

Eiendommen ble satt opp i 1801 av materialforvalteren på festningen, O.R. Rynning. Aamodtgårdens stiftelse ble dannet i 1969 av representanter fra Kongsvinger kommune, Industri- og håndverksforeningen, Kongsvinger handelsstandsforening, Kongsvinger mannskor;  Lions Club og Rotary, pluss en representant for Aamodts arvinger. I vedtektene stod det at stiftelsen skulle drive eiendommen i samsvar med intensjonene i testamentet og bevare den fredede bygningen. Det fantes også en annen forening: Stiftelsen Gamle Kongsvinger, stiftet i 1973. Denne foreningen hadde som formål ”å bevare og registrere gamle bymiljøer, bygninger og løsøre av kulturhistorisk og arkitektonisk verdi i Kongsvinger, særlig bebyggelsen under Kongsvinger Festning”. Disse to stiftelsene dannet på hver sin måte grunnlaget for opprettelsen av et bymuseum. Aamodtgården ble med mye dugnadsarbeid restaurert og malt utvendig til festningsjubileet i oktober 1982. Det ble allerede da forutsatt at det skulle være tre brukere av Aamodtgården: Aamodtgårdens stiftelse, Kongsvinger kunstforening og Kongsvinger Museum.

STIFTET I 1982

Kongsvinger Museum ble konstituert 26. mars 1982. Det var møtt fram 23 deltakere til konstitueringsmøtet. I det første styret ble Erling Strøm formann. Varaformannen het Kari Sommerseth Jacobsen, kasserer var Rolf Amundsen, sekretær var Juel Stubberud, som representant for Kongsvinger kommune. Styremedlem var Terje Lysen, representant for Hedmark fylke, og varamedlemmer til styret var Inger Johanne Marthinsen, Alf Ekeren, Per Erik Ørfeldt Olsen, Heidi Arild og Kristin Eline Haugen. Museets vedtekter slo fast at formålet med museet var å etablere, bygge ut og vedlikeholde et kulturhistorisk museum for Kongsvinger kommune, å arbeide aktivt for kulturvern i distriktet, og å bidra til økt kunnskap om distriktets historie. Museet kom ikke med i tilskuddsordningen for halvoffentlige museer i 19

Rynning-salen

82, men i 1983 ble museet godkjent og fikk tildelt kr. 15 000 i offentlige midler.

ORGANISERING OG LOKALISERING

Det unge museet brukte den første tiden på å organisere seg, pusse opp rommene og registrere gjenstandene i Aamodts leilighet og fortsette den oppussingen av Aamodtgården som stiftelsen hadde begynt på. Både fra stiftelsens og museets side ble det lagt ned et stort antall dugnadstimer. Museet engasjerte seg også i andre saker, for eksempel å få lå lagt nytt tak på huset på Skybergsetra.

Ettersom museet skulle drive kulturvern i hele kommunen, ble det i 1984 inngått en avtale med Magnhild Stauning, eieren av Roverud gård, om at museet påtok seg vedlikeholdsansvaret for den 60 m lange fjøslåven på den gamle sorenskrivergården mot å få disponere deler av den til lager. Avtalen stod ved lag i noen år, men ble så avsluttet.

I forbindelse med salget av Rustad skole i 1984 foreslo skolesjefen i Kongsvinger, Gunnar Bye, at huset skulle innredes til skolemuseum. Salgssummen for Rustad skole på kr 45 000 skulle gå til innredning av et skolemuseum. Da det kom til stykket, ble skolemuseet likevel ikke lagt til Rustad, men til Skinnarbøl. Museet inngikk en avtale med Westye Egeberg om langsiktig leie av den gamle skolen på Skinnarbøl, som ble reparert og satt i stand, og pengene fra kommunen kom dermed godt med.

Dette året ble det også etablert en arbeidsgruppe til å forberede et bygningsvernprosjekt på Finnskogen, i samarbeid med Gruetunet museum.

ANSATT ETNOLOG

I 1985 fikk museet tildelt statlige sysselsettingsmidler, og engasjerte etnolog Kari Sommerseth Jacobsen i 8 månedsverk. Nå fikk museumsstyret en ansatt til å hjelpe seg med det daglige arbeidet.

Første milepel var at reparasjonsarbeidene i Aamodtgården ble fullført og huset ble åpnet for publikum. Den 15. juni 1985 fant den offisielle åpningen av Kongsvinger Museum sted med musikk og taler. Per Brandvold fra Aamodtgårdens Stiftelse orienterte om det restaureringsarbeidet som ble startet i 1972. Aamodts leilighet var nå satt i stand og ble vist fram for første gang. Men som formann Kari Sommerseth Jacobsen sa i sin tale: ”Imidlertid er Kongsvinger Museums oppgave lengt mer omfattende enn å vise denne embetsmannsleiligheten. Museets formål er å dokumentere hele byens og distriktets historie. Andre og store oppgaver ligger derfor og venter.” Dette året var det sommeråpning og vaffelsalg i Aamodtgården for første gang.

KVINNER FRAM FRA GLEMSELEN

Kari Sommerseth Jacobsen hadde tidlig en tanke som senere ble fullt utviklet: Å synliggjøre en forsømt del av historien, nemlig kvinnenes historie. Styret i museet tente på ideen, og så det som en viktig oppgave å trekke kvinnenes historie fram fra glemselen. I april 1985 ble Thordis Støren engasjert til et foredrag om Maren Cathrine Dahl, Norges første kvinnelige jurist, og om sommeren var det utstilling av broderier i museets 2. etasje. Åpent hus 30. juni trakk 700 besøkende!

Dette året startet kampen for å bevare Rolighed. Sammen med Stiftelsen Gamle Kongsvinger og Gamle Øvrebyen Vel gikk museet i gang med en underskriftskampanje mot bygningsrådets vedtak om å rive Dagny Juels barndomshjem for å bygge fire nye eneboliger på tomta. Saken bølget fram og tilbake og fikk mange overskrifter i pressen, før bygningsrådet gjorde om vedtaket og i desember dette året sa ja til et privat forslag om å la huset stå og bruke det til et alderssenter med flere leiligheter.

I 1986 var Kari Sommerseth Jacobsen fortsatt engasjert på sysselsettingsmidler. Hun fortsatte å ha fokus på kvinnehistorien, et tema som har gått igjen som en rød tråd gjennom museets historie siden. Tidlig ble det for eksempel satt fokus på kvinneyrker, og museet satte opp en utstilling om helsesøstrenes historie. Så ble temaet kvinnehistorie videreført med utstillingen: ”Pionerkvinner i Kongsvinger”. Hovedtema for utstillingen var pionerkvinner i Brandval, Vinger og Kongsvinger, og målet var særlig å presentere kvinner som hadde gjort seg gjeldende på den offentlige arena. Her var det blant annet et bilde fra Eidsvollsforsamlingen med kommentaren ”Ingen kvinne!” samt en kopi av Grunnloven med kommentaren ”Det var bare menn som stod bak Grunnloven.”

Det var et bilde av Stortinget i 1905 og bilder fra Kongsvinger herredsstyre fra samme periode med ett hundre prosent menn.

PIONERKVINNENE

Kunstutstilling forberedes

Så ble Kongsvingerkvinnene presentert: Thomasine Lie, Erika Nissen, Betzy Rynning, Ågot Gjems Selmer, Aagot Vangen, Bergljot Bratland, Maren Cathrine Dahl, Dagny Juel. Et imponerende antall selvstendige kvinner i den lille byen Kongsvinger! Utstillingen viste fram kvinnelisten i Kongsvinger fra 1910, det året da alminnelig stemmerett for kvinner ved kommunevalg ble innført. Det ble stilt en egen kvinneliste i Kongsvinger, og tre kvinner ble valgt inn: Frk Thora Johannesen, fru Agnes Olsen og fru Marie Aamodt. Som en følge av utstillingen fikk fem veier på det nye boligfeltet på Lierrasta navn etter noen av kvinnene. Opprinnelig lød navneforslagene på ”fortjenstfulle offiserer fra 1808”, men da kommunen i et brev ble gjort oppmerksom på at det allerede var 170 kilometer med mannsnavn mot 2.5 kilometer med kvinnenavn i Kongsvinger, lot man offiserene hvile til fordel for kvinnene.
Museet hadde fokus på formidling: Dette året var det også åpent hus med utkledning for barna og trekkspillmusikk, kunstutstilling og servering i Rynningsalen, foredrag om Dagny Juel og vandreutstilling fra Hedmark Lægeforening/Glomdalsmuseet. Museet engasjerte seg også i vernearbeid i distriktet, blant annet på Skarnes, hvor det var startet en aksjon for å bevare Bjørnestølhuset, et egenartet sveitserstilhus fra 1912, hvor det hadde vært både hotell, postkontor og butikk. Museet mottok mange gjenstander og pengegaver, og kommunen gikk inn med kr 20 000 pluss en ekstrabevilgning til skolemuseet på kr 10 000.

KONSERVATOR FOR SOLØR-ODAL

Hedmark fylkeskommune planla å opprette en egen konservatorstilling for museene i Solør-Odal. Det var ikke full enighet mellom kommunene om hvor stillingen burde plasseres, men vedtaket i fylkeskommunen var at stillingen ble lagt til Kongsvinger museum som det geografiske midtpunktet. Vår region var for øvrig den siste regionen som fikk egen konservatorstilling, og senere måtte museet i mange sammenhenger påpeke at Solør-Odal var nedprioritert innen fylket når det gjaldt museumsstillinger og bevilgninger for øvrig.

Så er vi kommet fram til 1987, og nå begynte virksomheten ved museet å skyte fart. Tre store begivenheter fant sted dette året: Etableringen av konservatorstillingen, Dagny Juel-uken og tildelingen av Kongsvinger kommunes kulturpris. Ikke overraskende ble det Kari Sommerseth Jacobsen som fikk konservatorstillingen. Konservatoren var imidlertid også midt i sin barneproduksjon og søkte permisjon fra tiltredelsesdatoen. Jan Hoff Jørgensen ble ansatt som vikar i stillingen. Aamodtgården var åpen i sommersesongen, og lag og foreninger stod for vaktholdet for andre år på rad, mot å få presentere sin forening i lokalene.

ET KJEMPELØFT

Dagny Juel-uken var et kjempeløft. Målet var å forsøke å trenge gjennom alle mytene om Dagny, hvem hun egentlig var og hva hun fikk utrettet i sitt korte liv. Kari Sommerseth Jacobsen og lektor Anne Berit Klungsøyr arbeidet med bakgrunnsstoff og ideer, og det vokste etter hvert fram et rikholdig program. I forkant av åpningen hadde nestleder Heidi Arild flere planleggingsmøter på fødeavdelingen på Kongsvinger sykehus, hvor konservatoren da befant seg. Styremedlemmene fikk hjelp av ektefeller og venner og frivillige fra bl.a. Gruetunet museum til å hjelpe til med forberedelsene, som i innspurten varte både dag og natt.

Uken varte fra 1. til 9. august, med utstilling og foredrag. Museet fikk en uventet bred omtale i landsdekkende radio, TV og aviser, og NRK hadde utstillingen som hovedoppslag i Søndagsrevyen 9. august. Det ble lånt inn malerier av Edvard Munch og Gerhard Munthe fra Nationalgalleriet og Munchmuseet, blant annet Munchs enorme blå bilde av Dagny, som nå henger i kopi i Dagnystuen i Rolighed. I ettertid er det utrolig å tenke på at museet fikk låne originalmaleriene, mot ekstra forsikringer og løfte om døgnkontinuerlig vakthold i lokalene. Museets frivillige ildsjeler skiftet på å holde nattevakt i lokalene, og ingen forbrytere viste seg. Håvard Gimse holdt konsert i Herdahlssalen, og filmen om Dagny ble vist i Rådhusteatret. Det ble utgitt et eget temahefte av tidsskriftet Solør-Odal.

Kongsvinger kommunestyre bestemte at kommunens kulturpris skulle gå til museet, og i desember ble kulturprisen på kr 5000 overrakt museet av Fredrik Ekrem, og ble tatt imot på vegne av et stolt styre av Kari Sommerseth Jacobsen og Åsne Stolpe.

VERNEARBEID OG RIVNINGSSAKER

Museet skulle også drive med vernearbeid. Etter hvert fikk museet samtlige rivningssaker til uttalelse fra Kongsvinger kommune. Kommunen arbeidet med å få til en ny gang- og sykkelvei ved Vinger kirke, her var ett av alternativene at hele fasaden på Herudgården langs veien skulle rives, og også klokkergården. Dette ble det heldigvis ikke noe av. I reguleringsplanen for mølleområdet ved elva var det satt fram forslag om å rive svalgangsbygningen bak DnC. Den brant for øvrig mange år senere. Museet etterlyste en verneplan for Kongsvinger, og en revisjon av reguleringsplanen av 1973 for Øvrebyen som særskilt vernet område. Etter hvert ble Kongsvinger museum høringsinstans for samtlige byggesaker innenfor det antikvariske spesialområdet i Øvrebyen.

Museet engasjerte seg i å bevare Åflodammen, og uttalte seg i spørsmålene om en eventuell riving av NSBs eiendom Lunderbye Nor og den private eiendommen Tollerud.

MUSEUMSSAMARBEID

For det unge museet var det godt å være i en sammenheng. Museene i Solør-Odal som besto av Odalstunet, Gruetunet, Finnetunet, Eidskog Museum og Kongsvinger Museum, hadde et samarbeidsutvalg som møttes og tok opp felles saker ca fire ganger hvert år, og som prioriterte og samordnet konservatorens virksomhet. Det var god kontakt til Hedmark fylkes kulturavdeling, og museet var også aktivt i Solør-Odal Reiselivslag/Glåmdal Reiseliv.

I 1988 ble museet ble godkjent som oppdragsgiver for sivile tjenestepliktige, og fikk dermed etterlengtet hjelp med de daglige gjøremålene. Sivilarbeiderne våre har vært ressurspersoner, som har bistått med både daglig arbeid og med større saker som utstillinger og artikkelstoff. Et par av dem, Bjørn Sverre Haugen og Roar Lishaugen, har senere fortsatt med historisk arbeid.

Sommerutstillingen i 1988 var om Olga Christoffersen: ”Fotografistinde i Kongsvinger 1900 – 1924.” Mange av bildene som var tatt vare på av Gruetunet, ble vist fram her, og Birger Nesholen var til god hjelp. Museet fortsatte tradisjonen med foredrag i tilknytning til utstillingen, og disse var godt besøkt.

AAMODTGÅRDEN OVERFØRT TIL MUSEET

Aamodtgårdens stiftelse vedtok å legge seg selv ned dette året, og ønsket å overføre eiendommen til Kongsvinger museum. Museet hadde imidlertid ikke mulighet til å overta gårdens gjeld på totalt kr 477 000, og på grunn av kommunens økonomiske situasjon kunne heller ikke de hjelpe på dette tidspunktet. Overtagelsesdatoen ble skjøvet litt fram i tid og optimistisk satt til 1. januar 1990.

Museet hadde gjennom flere utstillinger belyst historien til de påfallende mange kvinnene i Kongsvinger med et engasjement utover det vanlige. Nå begynte tanken om et kvinnemuseum å ta form. Samtidig donerte Monica Kristensen en del av gjenstandene etter sin store Sydpolsferd til museet. Nå var Rolighed nok en gang rivningstruet, og en tanke ble født: Kunne museet kjøpe huset og innrede det til kvinnemuseum?

I 1989 var Oddbjørn Sørmoen engasjert som vikar for konservator som hadde ett års permisjon. Dette året ble museet omsider eier av Aamodtgården. Ved årsskiftet 1989/90 ble gården overdradd fra Aamodtgårdens stiftelse til Kongsvinger Museum. For å få til en løsning på de økonomiske forholdene gikk Sparebanken Hedmark aktivt inn i overdragelsen, og ga et lån på kr 225 000. Kongsvinger kommune gikk inn med et årlig innskudd på kr 64 000 i fem år, og Kongsvinger kunstforening bidro med kr 10 000. Dermed ble økonomien brakt i havn. Aamodtgårdens stiftelse avsluttet med dette sin virksomhet.

ØKONOMISKE UTFORDRINGER

Det ble mye økonomi å bale med dette året, for nå trakk museumsstyret pusten dypt og gikk til innkjøp av eiendommen Rolighed! Selger var tømmermester Jan Vibekken, og eiendommen ble kjøpt ved hjelp av bevilgninger på kr 300 000 fra Miljøverndepartementet, hentet fra statsbudsjettets tilskuddsmidler til bevaring av kulturminner knyttet til kvinners liv og virke, pluss kr 300 000 fra Kulturminnefondet. Selger fikk i tillegg fradele to tomter. Det var utrolig mye å ta fatt på både inni og utenpå det store, gamle huset, men ved hjelp av statlige sysselsettingsmidler kom restaureringsarbeidet i gang.

ÅPNING AV SKOLEMUSEET

Grunnskolen i Norge feiret sitt 250-års jubileum dette året, og Kongsvinger Museum fulgte opp med å åpne skolemuseet på Skinnarbøl. Historielagene i kommunen og kommunalt ansatte var aktive i arbeidet, og det var mange, lange og hyggelige dugnadsstunder her på den gamle skolen. Det kom inn gjenstander fra alle skolene i kommunen og fra mange enkeltpersoner, og det ble laget pedagogiske opplegg for skolebarna. Å få tak i gamle pulter var en utfordring, for i årenes løp var nesten alle blitt borte. Det var godt og tørt treverk i pultene, og de hadde blant annet egnet seg godt til vedfyring! Men det ble etter hvert oppdrevet såpass mange at de to klasserommene kunne innredes. Museet ble åpnet en vakker sommerdag med over 200 frammøtte og med musikkskolens barnekor som underholdt. Livet i Aamodtgården skulle heller ikke glemmes, og sommersesongen dette året ble avsluttet med Barnas dag i Aamodtgården.

I 1990 ble Ingun Aastebøl ansatt som vikar for konservator etter Oddbjørn Sørmoen. Museet drev med forskjellig virksomhet, og la seg blant annet opp et lager på 6000 takstein øremerket reparasjon av tak. Restaureringsarbeidene på Rolighed fortsatte, men økonomien var en konstant hodepine for styret. I alt 86 månedsverk kom i form av ”Arbeid for trygd”, dette hjalp godt. Men i påvente av omsøkte midler måtte arbeidene til slutt stanses fra desember 1990.

Men pengemangel til tross – nå var Rolighed under etablering som Norges første kvinnemuseum. I første omgang ble kvinnemuseet en slags gjøkunge under Kongsvinger museum, men dette ble problematisk da kvinnemuseet etter hvert fikk status som ett av få nasjonale museer. Det skulle ta sin tid å finne ut av formalitetene rundt dette.

LOKALHISTORIE OG KVINNEHISTORIE

Museets utstillingsvirksomhet knyttet til Aamodtgården hadde to gjennomgående synsvinkler: Lokalhistorie og kvinnehistorie, og søkte å sette et kritisk søkelys på visse temaer innen disse områdene. I august 1990 var det duket for Thomasine og Jonas Lie-festivalen, et stort løft som hadde krevd nærmere to års planlegging. Erfaringene med store utstillingsprosjekter tilsa at det var nødvendig med en faglig og økonomisk basis i tillegg til lang planleggingstid, og i dette tilfellet ble det også søkt om penger fra Norsk kulturråd til et forprosjekt. Kongsvinger kunstforening, Kongsvinger amatørteater og Musikkens venner var aktive støttespillere. Utstillingen var åpen i fire uker, og selve festivaluka inneholdt foredrag, teater, musikk og byvandring. Anne Berit Klungsøyr, som var sentral i festivalen, skrev i sin hovedoppgave: ”Thomasine Lise ville antagelig fremstått som forfatter om hun hadde levd under andre forhold. Slik det var, fant hun det best å samarbeide med sin mann, anonymt.” Under festivalen ble det også vist en del av Erik Werenskiolds arbeider knyttet til Kongsvinger og familien Lie. Programmets største suksess var avslutningsdagen i Herdahlssalen med Per Aabel og Kongsvinger amatørteater. Fullt hus og en uforglemmelig ettermiddag! Et eget temahefte av tidsskriftet Solør-Odal ble utgitt.

I 1992 var det Festningsspillet som var den store sommerbegivenheten i byen. Museet påtok seg ansvaret for billettsalget, og fikk nok å gjøre. Kafedriften i Aamodtgården ble utvidet til servering av middag, og det var fatøl å få for tørste publikummere. Masse folk kom innom på vei til eller fra Festningsspillet. I tilknytning til Festningsspillet startet museet opp med Øvrebyvandringer, en tradisjon som skulle vise seg å ha livets rett. Dette årets sommerutstilling var ”Sveitserstil i Kongsvinger”, med byggmester Johan Günther Schüssler i fokus. Også nå bød museet på foredrag i tilknytning til utstillingen, og temaet trakk mange folk. Vandreutstillingen om taterne ble satt opp i Aamodtgården i august og hadde mange besøkende.

UTHUSPROSJEKTET

Det var også et vell av andre oppgaver å ta fatt på. I 1993 startet uthusprosjektet, der man søkte å få bevart noen av uthusene som hørte med til de gamle bygårdene i Øvrebyen. Fylkeskommunen ga kr 100 000 til dette arbeidet. Museet inngikk et samarbeid med Odd Fellow om uthusene på eiendommen Festningsgt. 1, slik at museet fikk disponere uthusene mot å påta seg vedlikeholdet. Museet leide bryggerhuset til bolig. Ved hjelp av sysselsettingsmidler fikk museet behandlet hele boksamlingen etter Aamodt, i tillegg til at en stor samling klær og gjenstander ble registrert og rengjort. Fylkeskommunen bevilget kr 50 000 til reparasjon av den gamle gruvearbeiderboligen på Galterud, tilknyttet Spetalsgruvene.  For å markedsføre seg var museet med på reiselivsmessen på Sjølyst, og i Glåmdalsprofileringen på Lillehammer i forkant av OL .

Arbeidet på Rolighed gikk framover. Verandaen stod ferdig i mai ved hjelp av snekkerlinja ved Skarnes videregående skole, og huset begynte å bli ferdig innvendig. Det ble arbeidet hardt for å få huset i god orden og skikk. Det krevde mange og store ressurser, både menneskelig og økonomisk, men nå nærmet det enden.

UTSTILLINGEN SKRIVENDE HEDMARKSKVINNER

Den aller første utstillingen på Rolighed ble satt opp dette året, selv om huset på langt nær var ferdig. Den het Skrivende Hedmarkskvinner, og det viste seg å være så mange av dem at stoffet måtte begrenses. Flere av forfatterne kom til åpningen, blant andre Åsta Holth, Merete Wiger, Brit Karin Larsen og Olga Gjeterud, som skrev under pseudonymet Ragne Solås. Det var en god følelse å ta i bruk salene i 1. etasje for første gang.

BESØK AV DRONNINGEN

Dronning Sonja åpner Kvinnemuseet i 1995. Konservator Kari Sommerseth Jacobsen og styreleder Åsne Stolpe

Seks års istandsetting av Rolighed kulminerte i 1995 i en kjempeinnspurt for å bli ferdige til åpningen 31. mai. Flere dugnadsgjenger var i sving, et stort antall mennesker arbeidet sent og tidlig. Den store maidagen gikk inn i museets historie som dagen da Norges første kvinnemuseum ble åpnet av H.M. Dronning Sonja. Utstillingen het ”Kvinneskjebner”, finansiert av Norsk Forskningsråd og basert på et forskningsprosjekt av Kirsten Danielsen. Temaet var kvinners livsløp fra begynnelsen av 1900-tallet til i dag. Det var en stilig åpningsseremoni i salene i 1. etasje, og Dronningen var en interessert deltaker og tilhører. Seremonien ble etterfulgt av Øvrebyvandring og lunsj i Aamodtgården. Verken flommen, skybruddet eller politistreiken klarte å ødelegge opplegget, og det ble en stor dag!

Kvinnehistorien ble ytterligere utdypet i de neste årene med utstillingene ”Og Gud skapte kvinnen”, som handlet om kvinnekropp og skjønnhetsidealer, og ”Kjøkkenbenken tur-retur”, om kvinner og husarbeid før og nå. Utstillingene fikk mange til å kjenne seg igjen, ettersom dette handlet om vår nære historie, og det var mange tankevekkende kommentarer å høre fra publikum. Dagny Juel ble tema for en ny utstilling, men med mye nytt stoff. Museets faste utstilling ”Kvinneskjebner” kom tilbake fra lånerunden og ble satt opp som permanent utstilling i 2. etasje.

KONSERTVIRKSOMHET

«Vår egen» Håvard Gimse ved flygelet

Rolighed ble etter hvert tatt i bruk også som konsertlokale, og det viste seg at salene hadde god akustikk og egnet seg godt til dette bruket. Håvard Gimse fikk tilbud om et pent brukt flygel fra NRK rett før jul. Takket være mange entusiaster med Håvard Gimse i spissen, og med et betydelig økonomisk bidrag fra Musikkens Venner, ble flygelet innkjøpt. Det førte til besøk av Leif Ove Andsnes, Arve Tellefsen og Eva Knardahl, blant mange andre. Konsertvirksomheten ble ivaretatt av en egen komite.

Samtidig med den første utstillingen i Rolighed hadde også Aamodtgården noe å by på: Utstillingen ”Rødt, hvitt og blått” , som viste norsk hverdagsliv under krigen, ble vist i forbindelse med at det var 40 år siden krigen sluttet.

Det var alltid et spørsmål om å få penger til virksomheten. Søknader gikk titt og ofte av sted. Kongsvinger kommune bidro med penger til drift og utstillinger, og penger kom også fra Norsk Kulturråd, kommunen, fylkeskommunen og Norsk Museumsutvikling. Økonomisk bar skuta så vidt. Men kassakreditten fra banken var helt nødvendig.

Arkivprosjektet kom i gang ved hjelp av en stor bevilgning fra Norsk Kulturråd, og Ingun Aastebøl ble engasjert som prosjektleder.. Dette prosjektet tok sikte på bevaring av privatarkiver i hele distriktet.

NASJONAL STATUS

Det ble arbeidet iherdig for å få Kvinnemuseet oppgradert til nasjonalt museum. Hva skulle man gjøre for å skape blest om oss? Jo, for eksempel invitere Stortingets kulturkomite på besøk. De kom, fikk god mat, og fikk kjøre en tur i gamle kjøretøy som Glåmdal Utstyr- og Motorhistoriske Forening velvillig stilte opp med. Vi vet jo ikke hvilken effekt dette hadde, men museet fikk iallfall nasjonal status i 1998 og kom inn som fast post på statsbudsjettet. En gledens dag!

Glåmdal Utstyr- og Motorhistoriske Forening (GUMF) må forresten nevnes spesielt. Denne livskraftige foreningen innså tidlig at de var en del av museumsvirksomheten, og meldte seg inn som en del av Kongsvinger Museum, noe som var til fordel for både GUMF og museet.

Fylkeskommunen var fremdeles til god støtte, og i 1998 fikk museet kr 300 000 til utvikling av Kvinnemuseet. Stortinget vedtok i desember å gi Kvinnemuseet et statstilskudd på 1 mill kr. Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen uttalte: ”Komiteens flertall er kjent med at Kvinnemuseet i Kongsvinger ønsker å utvikle seg til et nasjonalt museum. På bakgrunn av den spesielle dokumentasjonen om kvinners liv og historie som dette museet har, samtidig som det prøver å knytte tråder til dagens kvinneliv ved å bruke historien til å bearbeide nåtid, ønsker dette flertallet å bevilge 1 mill kr til Kvinnemuseet i Kongsvinger.”

Oppbyggingen av Kvinnemuseet krevde en daglig innsats, og fra 1. september 1998 hadde Kari S. Jacobsen permisjon fra stillingen som regionkonservator og museumsbestyrer for å lede arbeidet ved Kvinnemuseet. Ingun Aastebøl fungerte som vikar i hennes stilling.

NORSKE MALERE I AAMODTGÅRDEN

I Aamodtgården ble det i flere år satt fokus på norske malere. Ved hjelp av Grev Wedels Plass auksjoner fikk museet en vandreutstilling med Erik Werenskiolds malerier, og i alt 23 malerier og 22 tegninger ble vist i Aamodtgården. Denne utstillingen ble ledsaget av foredrag, konserter og Øvrebyvandringer pluss en eventyrstund for barn. Neste sommerutstilling var viet Gerhard Munthe. Spesielt morsomt var det å kunne vise fram en del av hans bilder som hadde motiv fra Kongsvinger. Det var artig å prøve å finne ut hvilke gater motivene var tatt fra. Byen har jo forandret seg siden den gang. Skoleelevene i distriktet fikk spesialtilbud om å se utstillingen, og kom i stort antall. Utstillingen ble fulgt av foredrag og en sangkveld for barn i regi av musikkskolen. Malerier av Hans Gude og Carl Schøyen vist i Aamodtgården i 1995. Kongsvinger kunstforening stilte ut bilder fra Kongsvinger kommunes kunstsamling, og det viste seg at kommunen eier mye fint!

I 1996 ble det satt opp en utstilling av bildene til Marie Tannæs, som hadde røtter i Nord-Odal. Tretti malerier ble oppsporet og innlånt. Utstillingen stod først på Tannes gård, og kom til Aamodtgården i juni.

UTSTILLING OM ØVREBYEN

I 1998 het sommerutstillingen i Aamodtgården ”Kontraster – en utstilling om Øvrebyen”. Her viste museet noe som folk satte ekstra pris på, nemlig noe av byens egen historie. Senere produserte museet en utstilling i Aamodtgården som het ”I begynnelsen var skogen – om utviklingen av Kongsvinger by” og var en historisk fotoutstilling med Kongsvinger bys utvikling som tema. Sommerutstillingen i Aamodtgården i 1999 het ”På gjengrodde stier i åpent landskap” og var viet 30-års jubileet til tidsskriftet Solør-Odal. Tidsskriftet er en viktig del av det historiske arbeidet i distriktet, og har gjennom årene presentert et vell av interessant stoff om livet i distriktet. Det var derfor helt på sin plass å gi dette lille, men viktige tidsskriftet en egen utstilling. Disse mer lokalt pregede utstillingene vakte interesse hos byens befolkning. Her fylte Aamodtgården en oppgave som bymuseum.

Det var andre oppgaver og gjøremål: I 1998 ble St.Hansfeiringen lagt til skolemuseet på Skinnarbøl, med trekkspillmusikk og beretninger fra gamle dager, allsang og vafler.

Museet forhandlet med Statskog om en avtale for Abborhøgda. Denne avtalen kom i havn året etter. Ved Sikåa satte museet opp informasjonstavler.Arkivprosjektet ble avsluttet i 1998, etter tre års arbeid. Redaksjonen i tidsskriftet Solør-Odal sa ja til å påta seg ansvaret for en jubileumsberetning i anledning av at Kongsvingermarken var 200 år.

MUSEET SOM HUSEIER

Museet var nå eier av to store hus. I 2000 kom det et nytt hus for salg. Kongsvinger kommune skulle selge Baanrudgården, Kongsvingers største trehus, sentralt plassert i Øvrebyen. Museet bestemte seg for å gå inn i forhandlinger med kommunen, og fikk kjøpt huset. Museet etablerte et kontor for regionkonservatoren her, men samtlige leieboere fikk fortsette å bo i gården.

Kongsvinger Museum og Kvinnemuseet fortsatte å være en enhet. Det var ikke enkelt for Kongsvinger Museum å være en blanding av et lokalt museum og et nasjonalt kvinnemuseum. Planene om å etablere Kongsvinger Museum og Kvinnemuseet som en felles stiftelse ble derfor utredet, men ikke gjennomført, fordi det var en stortingsmelding i vente om en ny, ønsket organisering av museene i Norge, med færre og større museumsenheter.

Da stortingsmeldingen kom, ble arbeidet for å gjøre om museumsvirksomheten fra en forening til en mer formell stiftelse satt i gang. Kvinnemuseet hadde nå mer fokus enn Kongsvinger Museum, som var blitt liggende som en ubemannet enhet under Kvinnemuseet. En landsomfattende museumsreform resulterte i at de fleste museer i hvert fylke ble organisert i ett selskap. I Hedmark fikk dette innledningsvis navnet Hedmark fylkesmuseum. Organisasjonen er nå kjent som Anno museum, med en avdelingsdirektør og felles personale for museene i Kongsvinger, Eidskog og Odal.

Etter at Kongsvinger Museum formelt ble lagt ned i 2003 som egen institusjon, ble det holdt et debattmøte i Aamodtgården i 2003 om hva som skulle til for å få et slagkraftig bymuseum som kunne ta vare på Kongsvinger bys historie. Det var stor interesse for å satse på byhistorien. Kongsvinger–Vinger historielag tok en rolle videre i dette arbeidet og nedsatte en byhistorisk gruppe. Kongsvinger–Vinger historielag tar nå initiativ til å arbeide med innsamling av stoff til temautstillinger om utvalgte deler av byhistorien i årene som kommer. Det er også tatt kontakt mellom de fire historielagene i kommunen om å arbeide med felles saker under Kongsvinger Museum som en paraply.

De tjuefem årene har vært rike på begivenheter. Kongsvinger Museum startet beskjedent, men satset friskt og har i årenes løp etablert seg som en kulturinstitusjon. Og museet tok tak i sin egen ide og drøm om kvinnehistorien og gjennomførte den. Den store drivkraften gjennom alt dette har vært Kari Sommerseth Jacobsen, som har preget institusjonen med sine tanker og sin gjennomføringskraft. Med seg har hun hatt en solid krets av ressurspersoner som har vært med på å sette kursen og avklare mål.

Nå ved tjuefemårsmerket er det naturlig å se seg tilbake og oppsummere virksomheten, men det er også høvelig å se framover og tenke over hvor man skal gå videre og hva som skal skje i årene som kommer. Kongsvinger Museum må finne sin egen vei framover, og det er naturlig å se for seg at museet skal være Kongsvingers eget museum og legge arbeid i den lokale historien.

EN REKKE ULØSTE OPPGAVER

Det er et svært materiale å ta av når det gjelder å dokumentere livet i kommunen vår. Vi kan bare kort nevne: Den tidlige historien med arkeologiske funn, krigshistorien, næringslivets historie som Kongsvinger/Vinger historielags byhistoriegruppe arbeider med nå, jernbanehistorien, idrettens historie, kulturlivets historie, bare for å nevne noe. Museet bør kanskje først og fremst være et bymuseum, fordi det er denne delen av kommunens historie som det hittil har vært minst fokus på. At museet har en plass i folks bevissthet som et lokalt ressurssenter innen lokalhistorie, er de mange gavene fra byens innbyggere et bevis på. Museet bør få en egen ansatt, som kan arbeide sammen med de mange frivillige som er interessert i lokal historie. Det er et vell av oppgaver å ta fatt på i de neste tjuefem årene!