Ronald Grambo

ROVDYRET MED DE MANGE TILNAVN

D’er illt å ertast med bjønnen, han skynar seg ikkje på skjemt (Norsk ordtak)

Hva betyr ordet bjørn? For å finne ut det, må vi begi oss inn på etymologiens enemerker. Etymologi er en gren av språkvitenskapen. Den søker å avsløre ordenes opprinnelse og slektskapsforhold i de forskjellige språk. Studiet av etymologi kan ha betydning, ikke bare for språkvitenskapen, men også for kulturhistorien, folkloren og religionsvitenskapen.

TRADISJONELLE OPPFATNINGER

Det er alltid knyttet nedarvede, tradisjonelle normer, verdier, holdninger og oppfatninger til de enkelte dyreslag. Dette gjelder i høy grad bjørnen, dyrenes herre og skogenes hersker. Ordet bjørn kommer fra det urnordiske *bernu, av eldre *beran. Her kan en sammenlikne med det beslektede litauiske béras, som betyr brun. Altså betyr bjørn brun eller «den brune». Det er her tale om brunbjørnen (Ursus arktos). På tysk heter bjørn Bär. Lenge ble ordet i dette språket skrevet Beer. På engelsk heter bjørn bear. Vi ser at det er en språklig sammenheng her. Noen forskere mener at bjørn og beslektede benevnelser kan bety «den voldsomme» eller «den sterke». Det er tvilsomt.

NOANAVN

Ordet bjørn har høyst sannsynlig betydningen «den brune», som nevnt ovenfor. I eldre tyske dyreeventyr kalles bjørnen Brûn! Det kan tenkes at ordet bjørn ( «den brune») ikke er det opprinnelige. Det kan være at vi her står overfor et utslag av omskriving. Med andre ord kan bjørn rett og slett være et såkalt noanavn. Ordet noa er melanesisk og betyr alminnelig. Dette innebærer at når en anvender noaord, har det ikke noe med det hellige å gjøre, bare med det profane.

Noanavn innebærer her at en ikke våger å omtale bjørnen ved navn, og at en derfor tyr til en omskriving. I tidens løp er den opprinnelige betegnelsen på bjørnen blitt totalt glemt. Hva skulle grunnen være til at en ikke ville ta ordet bjørn i sin munn?

ULIKE OMSKRIVNINGER

Folk mente at bjørnen ville komme styrtende i vilt raseri med en gang den hørte navnet sitt bli nevnt. En måtte bruke andre betegnelser på bjørnen, slik at den ble blidgjort. I indre Hardanger kalte de bjørnen for «bestefar». I Seljord kalte en bjørnene for «de store» og ulvene for «de små”.

Det fortelles om en mann som traff bjørnen på sin vei. Da bjørnen begynte å reise seg der han satt, kalte mannen ham gofar. Han sa at bjørnen trengte ikke å gå av veien for ham. Han skulle heller gå av veien for den, og dermed gikk han til siden. Ordet gofar betyr bestefar. Denne historien er opptegnet i Mandal. På Voss ble bjørnen kalt «trodlet» (trollet). De kunne ikke si «bjørnen har drepi», men «trodlet har gjort det.» Det mest kjente tilnavnet på bjørnen i Norge er utvilsomt «bamse brakar». Dette kommer nok av at det er blitt ofte brukt i barnelitteraturen. Det forekommer bl.a. i et dyreeventyr fra Aurskog og trykt i P.Chr.Asbjørnsens form i En Nytaarsbog 1853.

I Danmark kalte de bjørnen for «den gamle i pelsen». Samene vil ikke nevne bjørnen med dens rette navn. Hvis noen tankeløst plumper ut med det, vil bjørnen bli ilter. Følgen blir at det ikke sendes flere bjørner til jegerne av rovdyrenes hersker i den andre, overnaturlige verden. Dermed vil en slik holdning fra bjørnens side volde både sult og alskens elendighet. Samene i Finnmark kalte bjørnen for «bestefar med skinnstakken.»

SMIGRENDE TILNAVN

Når jegerne i de forskjellige stammene i Sibir har felt en bjørn, tiltaler de den med flere smigrende tilnavn. Samtidig forsikrer de den at det ikke var de som drepte den, men russerne!

Jakutene forteller bjørnen at de bare tilfeldigvis hadde funnet de avgnagde knoklene til bjørnen og deretter samlet dem sammen for å legge dem ved begravelsestreet. De som kan, snakker russisk så bjørnen kan høre det. Da blir nok bjørnen overbevist om deres uskyld!

Blant de slaviske folkeslagene går bjørnen under navnene «honningtyven», «honningeteren» og «honningmesteren». Balterne kaller bjørnen for «slikkeren» og «den som stikker ut tungen».

Slike benevnelser hører hjemme i den eurasiatiske jegerkulturen.

Det er flere grunner til at navnet til bjørnen ikke nevnes i forskjellige situasjoner. Fiskerne på kysten i Norge opprettholdt flere navnetabuer. De måtte ikke nevne hverken dyr, mennesker eller tilstander på land med deres rette benevnelser. Grunnen til dette er at fiskerne med sine primitive redskaper og sitt harde arbeid på havet ikke burde beskjeftige tankene sine med hva som foregikk eller kunne foregå på land. Her trengtes nemlig full konsentrasjon. Hvis ikke, kunne det gå ut over fisket og dermed inntektene.

Dette er Svale Solheims*) rasjonelle, økologiske forklaringsforsøk. Men dette fenomenet må studeres i et mye større perspektiv enn Solheim gjorde. Hans idéer har ikke vunnet spesielt stor tilsutning blant folklorister. Solheims resonnement kan være sekundære grunner, mens det opprinnelig var tabuord som hadde forbindelse med farene ved ferdsel på havet, med ukjente fiskearter og andre sjødyr.

Noen eksempler på noaord: Fiskerne på Sunnmørekysten torde ikke nevne bjørnen med dens rette navn mens de var på havet. De kalte den for «svartekaren.» Et liknende tilnavn, «den svarte», var i bruk i Masfjorden, og i Bruvik sa de at «bjønn måtte dei nemna for gofar.» Estlenderne kalte bjørnen » den svarte mannen» når de var til sjøs.

PERSON- OG FAMILIENAVN

Personnavnet Bjørn forekommer så tidlig som omkring 900 e. Kr. En av de mest kjente personlighetene i norrøn tid som bar navnet Bjørn, var kong Olav den helliges rådgiver og kansler Bjørn stallare. Han falt i slaget på Stiklestad 29. juli 1030. Navn knyttet til bjørn er f.eks. Vebjørn, Torbjørn, Bjørnar, Bernard, Bernt og Bertil. De sammensatte navnene med bjørn er yngre enn enstavelsesbetegnelsen. Det forekommer også en rekke etternavn med forbindelse til bjørn, som Bjørnov, Bjørnskau, Bjørnstad, Bjørnsen og Bjørnson. Her kan også nevnes etternavnet Brun, som neppe peker på fargen, men på bjørn.

Det kan innskytes at prestene og andre embetsmenn ved slutten av 1800-tallet drev en ivrig propaganda fra prekestolen om at foreldre burde ikke gi sine barn hedenske navn som Bjørn og Ulf. En skulle i stedet bruke passende, kristelige navn fra Den hellige skrift, som f.eks. Paul, Josef, Peter, Thomas, Jakop, Maria, Anna osv. Det var mange kristeligsinnede foreldre som fulgte dette rådet. Arne Garborg skrev satirisk i den anledning at en ikke skulle tro det var norske odelsbønder som hadde slått seg ned på Jæren, men en nomadestamme fra Midt-Østen etter navnene på folk å dømme.

STEDSNAVN

Det finnes også stedsnavn som er knyttet til bjørnen, for eksempel Bern. Denne byen ble grunnlagt i 1191 av den mektige hertug Berchtold V av Zähringen. Det fortelles at byen skulle få navnet til det første dyret han møtte i skogen. Det ble en bjørn (tysk: Bär) Derfor ble byen hetende Bern. Dette er nok uhistorisk. En skal også erindre seg at i området der Bern ble grunnlagt, dyrket folk gudinnen Arti, som var beskytterinne for bjørnene. Hun var deres herskerinne.

BERSERK

Fenomenet berserk kjenner vi godt. Denne betegnelsen omfatter en krigerskare som kanskje bar skinnfeller på kroppen. Men det er vel så rimelig å formode at de oppførte seg som brølende bjørner mens de beit i skjoldet, og at denne asosiale atferden har gitt opprinnelsen til ordet berserk. De arbeidet seg opp i en avsindig kampekstase. Noen hevder at de spiste fluesopp (Amanita muscaria) for å nå denne sinnsstemningen, men det er mer enn tvilsomt.

Det er skrevet ganske mye om disse krigerne, og de forekommer i flere norrøne sagaer.

BJØRNEN I ANDRE SPRÅKGRUPPER

Vi forlater det germanske språkområdet og foretar et lite streiftog inn i keltisk tradisjon.

I middelalderlitteraturen omtales den legendariske kong Arthur og ridderne av det runde bord, og det var lærde skribenter som mente å ha sett en forbindelse mellom Arthur og bjørnen. Arthur er keltisk og intimt knyttet til ordet art, som betyr bjørn. Det er blitt hevdet at Arthur var en slags bjørnekonge. Han var en guddom som opprinnelig forekom i bjørneskikkelse. Etter hvert som tiden gikk, ble han omskapt til den myteomspunne kongen. En beretning fra middelalderen skildrer at en av hans trofaste feller kommer inn i hallen og vil ta et siste farvel med sin konge. Arthur tar ham i sin favn og knuser ham! Var dette et indisium på at han opprinnelig var i bjørneskikkelse? Arthur var den eneste som kunne rykke ut et sverd som satt fast i en stein. Det var et tegn på at han var utvalgt til å bli hersker. Han hadde altså bjørnekrefter.

På latin kalles bjørn for ursus. Ordet lever videre i den franske formen ours. Det er flere navn som er avledet av ursus, som f.eks. Ursula. Navnet Ursula er en diminutivform av ursa, binne. Dette navnet er særlig knyttet til den hellige Ursula, som i følge legenden ble drept på hjemveien fra en pilegrimsreise omkring år 400, fordi hun nektet å ekte hunnerkongen. Hvilken sannhetsgehalt det er i denne beretningen, skal være usagt. Orson er et mannsnavn som er avledet av ursus. En kjent filmmann bar navnet Orson, nemlig Orson Welles (1915-1985).

Vi kan nevne at ordet Arktis kommer av det greske arktos, som betyr bjørn. Det må være isbjørnene i dette området som har gitt støtet til navnegivingen. Antarktis kommer av det sammensatte greske ordet Antarktiké, som betyr «omvendt av Arktis». Og her finnes ikke isbjørner.

BJØRN OG MENNESKER

Hvor lenge har bjørner og mennesker hatt relasjoner til hverandre? Det vet vi ikke. For ca. 80 000 år siden fant det sted en underlig begravelse i en grotte ved Regourdon i Périgord (Frankrike). Her ligger en neandertalkvinne, og hennes grav er tilknyttet graven til en brunbjørn. De ligger under samme heller mellom to steinblokker. Dette viser en mystisk relasjon mellom neandertalkvinnen og bjørnen. Var bjørn hennes totemdyr? Det må nok være en religiøs grunntanke bak dette. Graven ble tilfeldigvis oppdaget i 1957 av en lokal jordeier.

Dette er visstnok det eldste vitnesbyrdet vi har om en forbindelse mellom en bjørn og et menneske. Dessverre er graven blitt plyndret for en del knokler uten at myndighetene har rørt en finger for å hindre dette. Det kan være mye å si om bjørnen, men i dette notatet begrenset vi oss til å formulere noen enkle strøtanker med utgangspunkt i den språklige opprinnelsen til betegnelsen bjørn.

*) Svale Solheim (1903-1971), dr. philos., professor i folkeminnevitenskap ved Universitetet i Oslo fra 1956.  (Red. anm.)

For de som vil lese mer:

Grambo, Ronald: Dyrenes herre i yngre norsk folketradisjon. I: Årbok for Norsk skogbruksmuseum, Skogbruk, jakt og fiske 1961-1962. Elverum 1963.

Grambo, Ronald: Folkloristisk håndbok begreper – termer, Oslo1984, stikkord Noanavn

Solheim, Svale: Nemningsfordomar ved fiske. Oslo 1940.

Edsman, Carl-Martin: Jägaren och makterna, Samiska och finska björnceremonier. Skrifter utgivna genom Dialekt- och Folkminnesarkivet i Uppsala Ser. C:6, Uppsala 1994.