Hus og gårder

Stasjonsmestergården - Glommengt. 21

Glommengata 21, eller Stasjonsmestergården som den også er kalt, er det siste av de gamle trehusene i Glommengata. Huset har nå stått tomt i en årrekke, noe som bygningen bærer sterkt preg av. Den store hagen som hørte til, er nå nærmest borte, etter at parkeringsplasser og verkstedbygg for kjøretøyer har blitt prioritert.

Store grantrær har fritt fått vokse opp. Et par syriner og restene av en velstelt hekk mot Glommengata er vel det eneste som minner om det som engang var.

I følge Knut Ingar Hansens bok ”Bli med i gata” er bygningen sannsynligvis oppført av tollassistent Schølberg en gang etter 1856. Norges Statsbaner kjøpte seinere gården, og der bodde bl. a. Kongvingers første stasjonsmester, Peter Gornitzka, i 1885. Senere ble det til at stasjonsmesteren bodde i en stor leilighet i selve stasjonsbygningen. Men i alle årene har det bodd NSB-ansatte i huset. Selv bodde jeg der i årene 1941-1954.

Gammel tømmerbygning

Stasjonsmestergården, tegning av Per Øivind Skarphol.Stasjonsmestergården, tegning av Per Øivind Skarphol.
Selve bygningen hviler på en gråsteinsmur og er et toetasjes hus med fullt loft. Huset er ca. 15,5 m langt og 10 m bredt. Det er oppført i tømmer, som seinere er panelt. Det er trapp opp til selve inngangspartiet, som er glasset inn. Over inngangspartiet er det en balkong med adkomst fra annen etasje. I huset er det to leiligheter i første etasje og en leilighet i annen. I tillegg var det i annen etasje to rom for overnatting for jernbanepersonell på tjenestereise. I kjelleren er det boder i den østre delen og bryggerhus i den vestre. Adkomst til de to delene skjer gjennom to overbygde kjellertrapper. For en del år tilbake ble vinduene skiftet ut. De korsformete vindussprossene forsvant, og i stedet ble det satt inn vinduer med T-formete sprosser. Det er to murpiper i huset. NSB hadde egen feier som tok seg av feiingen av disse. Alt vedlikeholdsarbeid på huset ble utført av NSBs egne malere og snekkere. Da vi fikk ny kjøkkeninnredning rundt 1950, ble det bak den gamle kjøkkenbenken funnet en kobbermynt fra 1867 med verdien 1/4 skilling. Jeg fikk mynten og hadde den lenge, men nå er den dessverre borte.

Stor hage

I hagen midt ute på eiendommen sto et stort lerketre. I det ene hjørnet av hagen var det en bjørkelund, og der sto det også et lysthus. I hagen var det en rekke epletrær og bærbusker, der var syriner og lønnetrær. Lønnetrærne var pene om høsten når bladene antok røde, brune og gule farger. Gartnerformann Konrad Langrekken og hans gartnere holdt de vakre blomster- og rosebedene i hagen i god stand. NSB hadde den gang egne gartnere som var ansvarlige for beplantninger på stasjoner langs Kongsvingerbanen, Solørbanen og Aurskog-Hølandsbanen. I hagen var det grusbelagte ganger. Plenene ble klippet, løvet ble raket og snøen måket av stasjonsbetjenter, som sto under oppsyn av stasjonsformann Rolf Andreassen. Andreassen var en markant person, og han tok ikke NSBs uniformsreglement altfor høytydelig. Han brukte som regel hvite turnsko til jernbaneuniformen. Når det var på tide med en matbit for folkene, var beskjeden fra Andreassen kort og greit: ”Gå’sta og et!”

Digerudbekken

Et hvitmalt stakittgjerde skilte eiendommen fra Digerudbekken som rant på utsiden av tomta. Det var mye moro med bekken. Vi telgjet små trebåter og konkurrerte om hvilken båt som kom først til mål. Det ble sparket mye fotball på plenen, og lærkula var til stadighet bløt fordi ballen havnet i bekken. For å kunne passere trygt over bekken var det satt opp to bruer med solide rekkverk. Digerudbekken forente seg med Holtbekken, som gikk på baksiden av uthuset. Deretter fortsatte vannet i tunnel under jernbane-skinnene på stasjonsområdet og ut i Glåma. Det var litt spennende å gå gjennom tunnelen mens togene dundret over deg.              I I august 1943 var det et voldsomt skybrudd over Kongsvinger. Bekkene flommet over og vannet sto høyt over området. Utpå kvelden fløt de to bruene over Digerudbekken bort. På stasjonen hadde grusen rast ut under en jernbaneskinne i nærheten av Glåma, slik at skinnen hang i luften i en strekning på mange meter.

Uthus med hybel

Det hørte et stort uthus med til eiendommen hvor det tidligere hadde vært vognskjul og stall. Nå rommet uthuset flere vedskjul, sykkelbod, utedo samt en hybel for NSB-ansatte. Det gikk det en bratt trapp opp til de adskilte avlukkene på utedoet. Det hadde derfor bra lagringskapasitet. Hybelen i den sydlige enden av uthuset gikk under navnet ”Fisiko”. Beboerne der var ungkarer, og det forekom nok en fuktig fest der i ny og ne. Ved en anledning skulle en av gjestene takke for maten ved å utføre det kjente tricket ved å trekke duken raskt av bordet, mens det som sto på bordet skulle forbli på bordet. Men tricket gikk ikke helt som tenkt for glass og flasker gikk i gulvet så det singlet.

Eiendommen hadde også en egen brønn med et svært godt vann. Før Kongsvinger fikk eget vannverk, pleide folk fra Grand Hotell å hente vann fra brønnen når de skulle servere kokt laks på hotellet. Jeg kan bare huske at brønnen var avlåst.

Rett på utsiden av hagen i gikk det et sidespor opp til potetmelfabrikken, som ble satt i drift rundt 1941. Det var ikke mye trafikk på sidesporet, men fra tid til annet skjøv et damplokomotiv noen godsvogner oppover sporet med råvarer til fabrikken. Det gikk muligens noe i retur på sporet fra fabrikken, men fabrikken var ikke så lenge i drift. Tyskerne hadde dessuten et stort halmlager ved siden av potetmelfabrikken. Sidesporet er for lengst fjernet.

Husdyrhold under krigen

Da krigen kom og det begynte å bli vanskelig med mat, ble det etter hvert vanlig at folk holdt husdyr. Kaninene formerte seg jo fort og kjøttet var godt. Det ble derfor snekret mange kaninbur rundt om og grisebinger ble laget i stand. Selv hadde vi kaniner, hvite og brune italienere, perlehøner, Rouenender og brasilianske moskusender. På baksiden av uthuset, der det nå er nedkjøring fra Sundehjørnet og ned mot jernbanen, var det den gang krattskog og en stor fjellknaus. Denne var såpass høy at dersom du sto på toppen av knausen, så du relativt vidt omkring. Fjellknausen ble seinere sprengt bort da Berggren anla sin fiskematbedrift på dette stedet en gang på 1950-tallet, - var det vel. Far hogg ned en del av krattskogen, demmet opp Holtbekken som gikk der og anla en dam for endene. I tillegg satte han opp en hønsegård som var inngjerdet med hønsenetting. Der trivdes de fjærkledte godt. Kaninburene ble plasserte på gresset på utsiden av stakittgjerdet hvor kaninene kunne beite hele sommeren. Men under skybruddet i 1943 holdt disse på å drukne. Det ble litt av en jobb å samle inn kaniner fra burene som sto rundt om. En annen av beboerne var bortreist, og burene hans ble først glemt inntil vi kom på at også disse kaninene måtte berges. Hele kjøkkengulvet var derfor fullt av bløte og forkomne kaniner den natten.

Stasjonsmester Emil Keiserud fikk innredet en grisebinge i uthuset. En gang skulle kona hans fore grisen, som gikk under navnet Nussegutten. Denne dagen hadde grisen kommet seg ut av bingen og gikk løs inne i rommet. Med det samme hun åpnet ytterdøra satte grisen på vei ut. Den fløy mellom beina hennes med den følgen at hun ble slengt fremover og ble sittende skrevs over grisen. Det var litt av et syn da hun red baklengs ut på tunet på ryggen av Nussegutten, mens hun hujet og skreik innen hun falt av.

Ved en annen anledning hadde hanen til Keiserud og hanen vår ved et uhell kommet i kontakt med hverandre. Det utviklet seg et voldsomt slagsmål ute på tunet, og det var ikke over før en av hanene lå igjen på valplassen. Seierherren presterte et stolt men ynkelig kykeliky etter kampen.

I 1962 hadde de tre familiene som bodde i gården hvert sitt avkom som alle var rødruss. Det var Tove Ausen, Knut Strengelsrud og Per Bakli.

UtskriftE-post

Kongsvinger-Vinger historielag
Aamodtgården



Utviklet i samarbeid med Inventive