Krig og forsvar

Da krigen kom til Skakkland

Noen dager etter at tyskerne den 9. april 1940 gikk i land i Oslo, kom det to norske militære hjem til oss på Boger og ga oss beskjed om at vi måtte evakuere. Den ene var for øvrig Herlof Dannevig. Det ville bli opprettet mitraljøsestillinger i skogkanten 200 meter ovenfor husene, og vi måtte regne med at disse ville bli liggende midt i ildlinjen og bli beskutt eller satt i brann når tyskerne kom.

Evakuering

Hvor skulle vi dra? De voksne mente at Øvre Greaker kunne være et sikkert sted. Vi måtte kanskje regne med å bli der noen dager, så vi måtte ta med sengeklær og andre nødvendige ting. Jeg var nettopp fylt åtte år og fulgte godt med. Mine foreldre og søsken kom fra Oslo samt familien Taraldsen som var deres nabo. Det ble kjørt fram ei høyvogn, og opplastningen begynte: Ei feltseng for min bror Rolf og meg, en del sengeklær, mat for flere dager, ei kasse som var 1 meter i firkant og like høy full med nye Norgesglass. Tante Gudrun var veldig interessert i sylting og safting, så disse måtte bevares. Jeg fikk med meg min spareklokke, som var slik at den gikk i ei uke hvis du la på ei krone – kunne spare 52 kroner på ett år med den.

En kan gjøre mye rart i uvante og pressede situasjoner. Gjesten fra Oslo, Taraldsen, gikk rundt og stakk forskjellig inn i kostvedfavnen nede ved låven. Var det penger?

Det kom etter hvert flere personer til gårds her oppe på Greaker, blant annet Helga Borstad med Kari og Gudmund, Anna Overn og frk Riise, gode venner av oss. Så det gikk med skytteltrafikk med hest og trille opp til Telle utover dagen. Så var det å etablere seg i de forskjellige værelser oppe på Greaker. Mine foreldre, søsken og jeg fikk et sydvendt rom i annen etasje. Her ble feltsenga til bror Rolf og meg pluss barnevogna til vår søster plassert. Spareklokka mi ble satt midt i vinduskarmen. Kassa med norgesglass ble plassert i gangen, under trappa til annen etasje.

I ildlinjen

Etter hvert som det begynte å smelle bortover mot Nyhuskanten, ble vi alle anmodet av Aksel Telle om å gå ned i kjelleren, og her plasserte vi oss så godt vi kunne, de fleste i potetbingen. Det ble vel et tjuetalls personer som satt der nede i kjelleren. Telle gløttet på kjellerlemmen, og der kom tante Gudrun oppover gutua med et stort mjølkespann i handa. Plutselig krøket hun seg sammen, satte mjølkespannet fra seg i snøen og begynte å løpe oppover gutua. Temmelig andpusten kom hun fram til huset, og Telle fikk henne ned gjennom kjellergluggen. Hun var veldig andpusten og fikk stønnet fram: ”Dom skaut etter meg, og kulene plystre om øra på meg.”

Skytingen tiltok etter hvert. Et dumpt smell hørtes, og en stund etter kom et kraftig drønn, samtidig som noe knaste i stykker. ”Der gikk murpipa”, sa fru Telle. (Men det var nok en granat fra Max Manus som skjøt med kanoner fra Vardåsen.) Så kom det to mindre eksplosjoner inne fra huset, samtidig som vi hørte enkeltskudd og maskingeværsalver. Etter hvert forflyttet ildgivningen seg nærmere Vangen hvor kaptein Benkert og hans kompani kjempet mot tyskerne. Vi hørte det kraftige drønnet da Vingersbrua ble sprengt.

Nå begynte ilden å avta i vår nærhet, og Aksel Telle gløttet på kjellerlemmen. Da så han at noe ble båret inn i veivokter Ruuds hus på Vangenspissen. To og to mann bar på noe mellom seg. Var det sårede som skulle til behandling i hus eller var det falne? Etter en stund fikk vi visshet. Det begynte først å sive røyk ut fra huset, og etter en stund stod huset i lys lue. Det ble i ettertid funnet tenner og beinrester i branntomta.

Hvordan var det så å komme opp fra kjelleren? Gangen i første etasje var et sørgelig syn. Her hadde en granat kommet inn gjennom veggen oppunder taket i det nordøstre hjørnet og eksplodert inne i gangen. Det var nok denne smellen Sigrid trodde var murpipa som ramlet ned. Det var granatsplinter overalt. Flere trinn i trappa var borte, så den hang nærmest bare i gelenderet. I tømmerveggen rett ovenfor innslaget satt granatspissen og rester av tennmekanismen. Klær som hang i garderobeskapet var gjennomhullet. Særlig hatten til frk Riise var temmelig maltraktert og helt ute av fasong. I et skap med dekketøy var det meste knust. Hvordan hadde det gått med kassa med norgesglass? Da vi seinere trakk den fram fra splintret treverk fra trappa, var ikke et eneste glass knust.

Så bar det opp trappa. Ved å holde oss helt inn til veggen, og ved varsomt å trå på glasskassa, kom vi oss opp i annen etasje. Oppe i rommet vi hadde fått til disposisjon, møtte det oss et sørgelig syn. Det var to granathull, ca 10 cm i diameter, gjennom vinduet på hver side av spreklokka mi. Den hadde fått sin krone og gikk uforstyrret. Den ene av granatene hadde gått gjennom barnevogna til Aud, søstera mi, den andre hadde revet av hele hjørnet av senga som Rolf, broren min og jeg skulle ligge i, og det var ikke i beinenden. Ellers var det også her tydelige merker etter eksplosjoner og skuddsalver.

Det var i grunnen merkelig hvor stille og rolig alt gikk for seg. Det var ingen hysteriske tilstander, enda det var mange kvinner og barn til stede. Var vi i en slags tilstand av sjokk eller var vi bare glade for at alle levde? Redd, jeg kan ikke si at jeg var redd, men jeg sugde inn alle inntrykk. Jeg husker at gardsgutten, Martin, krøp lenger og lenger ned i en tom potetsekk hver gang det smalt.

Hjem igjen

Så var det å rusle hjem, litt molefonkne kanskje, men spente, hvordan så det ut hjemme? Etter å ha passert Bogerbekken gikk veien opp en liten bakke, og på toppen her lå det en haug med patronhylser. Her hadde det nok stått en mitraljøse. Boger, som egentlig skulle ha vært jevnet med jorda, stod der like heil. Gjennom ei rute i verandaen i annen etasje hadde ei riflekule passert, og i revegården nede ved elva var en sølvrev skutt.

Det kom noen triste dager med regn og sludd, tyske troppeavdelinger som marsjerte forbi i kveldinga, oppsetting av blendingsgardiner, oppussing av parafinlamper, for lyset var jo borte til stadighet, særlig om kveldene og nettene. Karbidlamper kom etter hvert på markedet og det var et kapittel for seg, det hendte at de eksploderte, og da var et bare å få dem ut. Karbidlampa utviklet et voldsomt lys, og det var ikke lenge før det kom en inspektør fra det rådende parti og spurte hva vi dreiv med. Heldigvis var han av det gode slaget og hjalp oss med slukkingen.

Rasjonering

Så begynte den virkelige hverdagen med rasjonering, først med varer du trengte til hverdags som smør, sukker, brød og kaffe. Så ble det etter hvert rasjonering på klær og sko og mange andre ting. Rasjoneringskort ble utstedt til hver innbygger, barn inkludert. De som hadde tungt arbeid, for eksempel skogsarbeidere, fikk ekstra merker.

På Boger hadde vi i alle år levert mjølk til faste kunder i Kongsvinger, men dette ble det slutt på nå, all mjølk måtte leveres til meieriet. Flere av våre kunder var blant byens handelsstand, og det var en stor fordel, for det ga muligheter for byttehandel som begge parter hadde stor fordel av. Mot mjølk, fløte og egg kunne en få byttet til seg nødtørftige ting som kaffe, sukker, sko og klær. Dette var ingen svartebørs, men tuftet på priser som begge parter var enige om, men som antagelig lå litt over det som var gjengs pris. Hensikten var å hjelpe hverandre. Det ble etter hvert mangel på alt, og særlig mat ble mer og mer verdsatt.

Strenge kontroller

Det var streng kontroll med alt som kom til verden av kalver, grisunger og kyllinger. Også alt som ble slaktet for salg eller til eget bruk måtte skjemaføres. Riktignok var det fjøskontroll, det vil si veiing og måling av mjølkemengde pr ku, men dette tror jeg ikke myndighetene dro nytte av eller maktet å ha kontroll på, for jeg kan ikke minnes at vi måtte levere et visst antall liter basert på fjøskontrollmålinger. Men en viss forsiktighet lærte en seg fort til, her hersket ingen kjære mor. Poteter var det leveringsplikt til tyskerne på. Vi passet på å ta disse potetene på de råeste stedene slik at vi fikk med mest mulig jord.

Korn måtte leveres til Statens kornforretning, og her gjaldt det å prøve å lure unna det en kunne. Ved innkjøring av loa (kornbanda) la vi oppsprettede salpetersekker i bunnen av høyvogna og litt oppover kantene, og da bunnen var blitt fylt med kornnek gjaldt det å tråkke og gni med støvlene slik at mest mulig korn løsnet. Slik ble hele lasset tråkket, og da lasset ble kjørt opp på låven og tømt, lå det mye korn i bunnen. Dette ble fylt i sekker og lempet ned i høygolvet og skjult av høy. Under selve treskinga var det umulig å få til noe unnaluring, her var det en fast kontrollør som fulgte treskeverket fra gard til gard. Vi hadde både treskeverk og kvern på garden, men disse ble plombert. Så vi måtte finne oss i å leie treskeverk som ble kjørt fra gard til gard. Vi hadde ei transportabel grøppkvern på gården. Denne skjønte antagelig inspektøren hva var, så denne ble ikke plombert. Det kom en annen gardbruker og ville låne den, og det fikk han mot å male også vårt korn. Så det ble mye grovt brød etter hvert.

Kontroller var det til stadighet. En gang ble vi anmeldt for å ha solgt flesk. Og tidlig en søndagsmorgen troppet det opp to høyere tyske offiserer og forlangte å inspisere stabburet for å kontrollere hva som befant seg her, for her var det spekeskinker, spekepølser og to store saltekummer hvor deler av slaktet var saltet ned. Alt ble nøye gjennomgått, og alt stemte med papirene. Den ene av offiserene rådet min tante til å røke fleskeskinkene.

I drengestua bodde det to gårdskarer, og vi leide ut et rom til en som vi antok var kommunist. Budeia vi hadde, var innmeldt i NS, og hun hadde uniform. Hun var ung og sporty og spilte håndball, og en måtte være medlem av NS for å få være med på organisert idrett. Budeia hadde vi ingen mistanke til. Hun var lojal, og det samme følte vi om gårdskarene. Dem hadde vi hatt i fleire år, og de var avhengige av fast arbeid med lønn, mat og husvære. Lønna den gang var 30 kroner i måneden pluss kost og losji. Til sammenligning var lønna til en fabrikkarbeider også 30 kroner i måneden, men de måtte holde seg med kost og losji sjøl.

En må beundre oppfinnsomheten under slike forhold. Bestemor var flink til å improvisere og lage nye retter. Smør laget hun for eksempel av potetstappe og egg som hun eltet sammen med litt konditorfarge og hadde på litt hakket graslauk. Kaffe brente hun av erter i ei jerngryte, og var hun heldig å få litt ubrent kaffe iblant, så ble det en god drikk. Det var helt vanlig å få kjøpt ubrent kaffe, mange kjøpmenn hadde egen kaffemaskin så de kunne brenne småposer. Potetmjøl var også noe en produserte sjøl, med rasping og siling i flere omganger, og så var det tørking på en helt spesiell måte, ofte på brett over kjøkkenovnen.

Kaninavl

Kaninavl ble populært. Kaninene hadde en voldsom formeringsevne, og dette måtte kunne utnyttes. Vi fikk kjøpt et kull inkludert en mor og en far på Grønnerud og begynte å snekre bur. Etter hvert hadde vi kaninbur langs heile tverrveggen på låven. Bestemor stod for foring og stell av kaninene. Kaninkjøttet er jo fantastisk godt, og skinnet var mjukt og godt og ble ofte brukt til kåper og luer til barn.

Tobakksplanter

Det ble også vanlig å dyrke tobakk. Frø kunne en få kjøpt fritt, og mange hadde sine egne planter. Først kom bondetobakken. Den ble høstet grønn og umoden, antagelig bråtørket og smuldret opp til pipetobakk, Den var fryktelig sterk og luktet vondt. Stilken derimot ble hengt opp til tørk og fikk en viss modning. Den ble så kappet opp i biter på 10- 12 cm som en kunne ha i lomma for så å karve av noen fliser for å ha i pipa. Så kom Virginiatobakken, -nå hadde vi lært litt om behandling av tobakkplanter. Jeg husker sjøl at jeg plukket av de nederste, mest modne bladene, tørket dem, sauset dem inn med sukkerkulør og litt jordbæreter, rullet dem sammen og skar av tynne skiver. Det ble en alle tiders god tobakk både til pipe og rullings. Sigarettpapir var ikke på markedet ennå, men dopapir gjorde samme nytten. Ellers ble det etter hvert også mulig å sende inn halvtørkede blad til tobakksfabrikker og få ferdig tobakk eller sigaretter tilbake.

Handel under bordet

Det var mangel på mange slags saker og ting, og selvfølgelig var det flere som benyttet seg av dette og var villig til å ”hjelpe”. Jeg husker spesielt en, jeg husker ikke navnet og heller ikke hvor han var fra, helst inne på Austmarka, men han kunne skaffe både det ene og det andre, og når en levde inne på skogen kunne en sikkert holde unna både en gris og en kalv og kanskje enda mer. Telefonnettet var kanskje ikke fullt utbygd ennå, men telefoner fantes, og jungeltelegrafen gikk nok gardimellom. En gang, det var i mørkningen, kom han med en lastebil fullastet med langved. Han spurte om han kunne få ha lastebilen stående på låven over til neste kveld, for: ”Du skjønner det er tyskerkontroll ved Skarnes og alt er ikke i orden med lysa på bilen.” Om det var ei pære eller to som hadde gått, kunne vel det ordnes raskt, men det var nok andre grunner. Nå var det ikke forbudt å selge eller levere ved, men vi hadde en mistanke om at det lå en gris eller et okseslakt inne blant veden.

Jødefamilie

En gang spurte en av våre venner og mjølkekunder om vi kunne ta inn en jødefamilie for overnatting. De kom fra Oslo og skulle videre til Sverige. Tante aksepterte dette og lagett i stand senger og middagsmat. Familien kom om kvelden. Mens vi satt og spiste, ringte telefonen, og vi fikk beskjed om at det ville bli tysk razzia til natta. Her var gode råd dyre, men det var bare å få disse ut av huset. Ikke kan jeg huske om tante hadde noen kontakter som kunne ta seg av familien, men det antar jeg at hun hadde, for det var ikke bare bare å sende slike folk ut i vinternatta. I ettertid tror jeg at det var politimesteren som ringte og ga beskjed om at razzia var ventende. Han var medlem av NS, noe han måtte være for å beholde stillingen, men han var jøssing i virkeligheten, og mjølkekunde hos oss. Han visste kanskje hva som var i gjære og ga oss et hint.

Og tyskerne kom. Heldigvis begynte de i uthusene slik at det ble tid til å rydde for å unngå å skape mistanke. I gjødselkjelleren fant de et par satstønner som stod til gjæring, det var nok gårdskara som ville ordne seg noe å leske strupen med. Råstoff til gjæringen fant de i fjøset, for her stod melassetønna. Det var bare å tappe det en trengte. Melasse ble nemlig brukt som smakstilsetning til kuene for at de skulle spise de hvite celluloseplatene vi ga dem. (Dette var en erstatning for å dekke kullhydratbehovet, for en god del av høyet måtte vi levere til tyskerne.) Så kom tyskerne inn kjøkkenveien. De rapporterte at de hadde funnet satstønner og at det var ulovlig å drive med hjemmebrenning, noe vi var uvitende om. Ved siden av kjøkkendøra var døra inn til jentekammerset. Her bodde budeia, og et første de fikk se her var hirduniformen. Litt slukøret og forfjamset kom de tilbake, og etter en tenkepause sa befalingsmannen: ”Alles in Ordnung” eller noe slikt, og så forsvant de. Jeg hørte aldri noe mer verken om hjemmebrenning eller jødeforfølgelse.

Tysk eksersis

Tyskerne hadde en stor garnison på Kongsvinger, og dette fikk vi merke. Til stadighet var de ute på øvelser, og gardsplassen vår ble ofte brukt som rasteplass. Geværene ble stilt opp på en spesiell måte, og så slo de seg ned lagvis over det meste av gårdsplassen. En gang skulle tante i grisehuset for å hjelpe ei purke som skulle grise. Hun skulle vel dit og klippe navlestrenger, for hun hadde ei saks i hånda. Da var det en soldat som reiv opp pistolen og siktet på henne, men da hørte vi en skarp ordre, og pistolen ble senket. En ordre til og en straffeeksersis ble satt i gang. På gardsplassen var det en stor stein med en møllestein lagt over, og som ble brukt som foringsstein når det kom gjester med hesteskyss. På hver side var det to store bjørker, og rundt disse ble straffen eksekvert, runde etter runde gikk det helt til spisepausa var over. Da var det oppstilling og avmarsjering. Broren min og jeg hadde mye moro med denne eksersisen, vi laget oss tregevær og satte gamle pissepotter på hodet som hjelm og var med tyskerne i spredt orden, ålet og panget, vi hadde det moro og tyskerne hadde det moro.

Hestekjøring

Det hendte at tyskerne var ute og kjørte med hester. Da kom de gjerne i kolonne med store vogner med to hester foran. En gang kneppet de fra langs veikanten og leide hestene opp i høyvollen og tjoret dem der. Men da fikk min tante nok: ”Først skal vi levere mye av høyet vårt til dem, og nå går de løs på graset også. Dette finner jeg meg ikke i.” Hun strenet bortover veien mot dem og ga dem en alvorlig lekse. Her var det nok befal av det bedre slaget, for de ba om unnskyldning og dro hestene bort fra enga. Det var forskjell på Wehrmachtsoldater og SS-soldater.

Apropos hester: Vi hadde en gammel hest som het Bauger. Det var det gamle navnet på Boger, så han måtte være styggammel. Han gikk veldig sakte med tunga halvveis ute av munnen. Rett ovenfor huset og på oversida av riksveien var det et søkk i bakken. Her hadde tyskerne plassert en kanon med røret pekende langs riksveien. Nå var mjølkekjøreren på vei hjem med Bauger i skjækene og ante fred og ingen fare, og akkurat da de passerte kanonen, fyrte tyskerne av med et kraftig smell. Først reiste hesten seg opp på bakbeina, kastet seg kraftig framover, slo opp ræva to ganger, slapp ut en kraftig promp og satte i galopp bortover veien. Ved nedkjøringa til garden gjorde den en bråsving så både kjørekar og mjølkekjeler for i snøkanten. Hesten sprang rett ned mot stalldøra, men heldigvis var den stengt så han ble stående skjelvende i stallgangen.

Lite snø i Rhindalen

De fleste tyskerne som var forlagt på Kongsvinger – i hvert fall i en periode- var fra Rhindalen. Derfor var de ikke veldig gode til å gå på ski, og dette oppdaget vi gutta ganske snart, dette måtte vi kunne utnytte. Vi hadde skihopp over mesteparten av Bogerjordet. Jeg hadde følelsen av å gå med snøskuffa på skuldra hele vinteren for å lage skihopp, og mange hopp ble det. Når vi så tyskerne komme langs skogkanten borte ved Langeland på vei mot oss, begynte vi å måke snø på hoppene bortover, det gjaldt å lage spretthopp klare for tysk entre. For vi visste at de ville prøve seg, og ganske riktig. De satte utfor og gikk på trynet, og vi hadde det moro. Dette var vår form for kamp i motstandsbevegelsen.

UtskriftE-post

Kongsvinger-Vinger historielag
Aamodtgården



Utviklet i samarbeid med Inventive