Gamle Skinnarbøl skole

Kulturminneverdier i lokalsamfunnet

Følgende artikkel ble trykt i bladet Kulturarven i nr 56 juni 2011:

I Kulturarven nr 39 2007 reises spørsmålet: Hvilken betydning og rolle har skolehusene som ble bygget etter fastskolereformen i 1860 som kulturminner i dag? Gjennom et forskningsprosjekt i regi av Norsk institutt for kulturminneforskning er det fremkommet nye perspektiver på dette som kan illustreres ved gjennomgangen av historien om Skinnarbøl skole.



Skolehuset fra 1862Skolehuset fra 1862Den gamle skolen på Skinnarbøl ligger like ved hovedveien fra Kongsvinger til Austmarka, en av veiene mot Finnskogen og Sverige. Huset er enkelt og harmonisk og hviler trygt i seg selv. Skolen hadde to klasserom, ett for storskolen og ett for småskolen, og leilighet for læreren med to rom og kjøkken, alt i 1. etasje. Loftet er uinnredet. Det er nesten ikke foretatt bygningsmessige endringer etter at huset ble satt opp.

Skinnarbøl skole ble bygd som en av de første fastskolene i Vinger kommune i 1862. Det var Mentz Rynning på Skinnarbøl gods som tilbød kommunen tomt til skole i Skinnarbøl skolekrets, og han påtok seg å bygge de nødvendige hus. Rynning tok forbehold om at han og senere eiere av godset skulle ha rett til å frigjøre seg fra disse forpliktelsene med ett års varsel, noe som førte til at skoleeiendommen gikk tilbake til godset ved nedleggelsen av skolen i 1964. Skolehuset er altså fortsatt i privat eie, men det er inngått en langsiktig leieavtale med museet. 

Skolebarna kom fra et vidt område. Noen av dem bodde oppe i skogen på den andre siden av sjøen Digeren. De måtte gå stien hjemmefra og ned til sjøkanten, og så rodde de over sjøen og gikk videre til de kom fram til skolen, en ca fem kilometers vei. Om vinteren gikk de over isen. Det var vanskelig i vårløsningen, og ofte var det nok et under at de kom seg helskinnet over råtten is. Skolen var et sentrum for hele kretsen. Der sluttet postruta, og alle som bodde innpå skogen, kom dit og hentet brev og aviser, hvis da ikke skolebarna tok med posten videre.

Da hele Skinnarbøl skolekrets ble lagt ned og barna flyttet til Kongsvinger Sentralskole i 1964, var det ikke lenger noen som hadde bruk for det gamle skolehuset, og det ble stående og forfalle.

På 80-tallet begynte Kongsvinger-Vinger historielag å interessere seg for å sette i stand et gammelt skolehus, og flere alternativer var framme uten at det førte til noe. Så tok Kongsvinger Museum tak i saken, og fikk en avtale med eierne av Skinnarbøl skole om å få bruke skolen vederlagsfritt mot å sørge for utvendig vedlikehold. Da var huset forfallent, og det ble lagt ned mye dugnadsarbeid av Kongsvinger Museum og historielagene i kommunen, Kongsvinger-Vinger, Brandval og Austmarka historielag. Samtidig ble det samlet inventar fra de øvrige Skolene i kommunen som velvillig saumfarte skoleloftene og fylte skolen med en rikholdig samling av gammelt skoleutstyr, pulter, kateter, kart og bøker.

Skolemuseet ble åpnet en vakker sommerdag i juni 1989, med mange folk til stede. Virksomheten ved skolemuseet ble holdt oppe i noen år, men dabbet så av, inntil det i 2006 ble tatt et nytt initiativ. Historielagene samlet seg, søkte finansiering til nytt tak og utskifting av råte, og dro i vei med nye dugnader, slik at huset nå har tett tak og nymalte vegger. Historielagene holder nå huset åpent for allmennheten om sommeren, og åpner for besøk fra skoler og aldershjem. Grenda bruker i tillegg stedet til en samling hver juni måned for alle som har vært elever ved skolen.

Vern og istandsetting av Skinnarbøl skole er et vellykket prosjekt. Ett tett samarbeid mellom kommunens fire historielag, en betydelig dugnadsinnsats, noe tilskudd fra kommunen og kulturminnefondet, sysselsettingsmidler og til sist samarbeid med det lokale museet har vært sentrale forutsetninger for at arbeidet har lykkes. I mange lokalt initierte istandsettingsprosjekt, som er prosjektorganisert og basert på dugnadsarbeid og frivillig innsats, så etterfølges ofte engasjement og iver av en periode med stagnasjon og igjen begynnende forfall. Men på Skinnarbøl klarte man etter en kort fase med liten aktivitet å revitalisere arbeidet med fornyede krefter.

Selv om det finnes unntak, så har ikke vern av kulturminner vært en sentral oppgave for de mange hundre historielagene som finnes, og i svært få av de mange lokalhistoriske bøker og hefter omtales det gamle skolehuset som et bevaringsverdig kulturminne. Heller ikke museumssektoren hatt noen sentral rolle i å ta vare på skolehusene, utover de mange skolehus som er flyttet til lokale eller regionale museer, skolehus som ofte er stengt eller utelatt i de guidede turene. Så langt er heller ingen skoler bygget etter fastskolereformen fredet 

På trappa Skinnarbøl Dugnad på skolemuseet. Fra v Simen Sandbæk, Per Brandvold og Steinar Stolpe. Foto: Kari Sommerseth Jacobsen.På trappa Skinnarbøl Dugnad på skolemuseet. Fra v Simen Sandbæk, Per Brandvold og Steinar Stolpe. Foto: Kari Sommerseth Jacobsen.

Dugnad på skolemuseet. Fra v Simen Sandbæk, Per Brandvold og Steinar Stolpe. Foto: Kari Sommerseth Jacobsen.

av Riksantikvaren, og de øvrige skolebygninger som er fredet er som oftest fredet på grunn av deres arkitektoniske eller monumentale betydning, det utdanningshistoriske er i liten grad vektlagt og den lokale betydning er ikke omtalt. I all hovedsak er skolehusene tatt vare på og istandsatt takket være personer i lokalmiljøet som har vist vilje og interesse til å gjøre dette. Skinnarbøl skole er et godt eksempel på dette. I arbeidet med skolen har man fått et meget heldig samarbeid mellom to viktige aktører; det lokale museet og historielagene samtidig som man har vært heldig å få økonomisk tilskudd fra kommunen og kulturminnefondet. Disse midlene var nødvendige for å gjennomføre istandsettingen, og en helt essensiell vitamininnsprøyting i det lokale engasjementet.

En sentral faktor i dette arbeidet er den sosiale dimensjonen som er knyttet til et lokalt verne- og istandsettingsprosjekt. Både på Skinnarbøl og i mange andre lokalt, initierte kulturminneprosjekt synes det sosiale å ha vært vel så viktig som det å ta vare på et gammelt hus eller det å formidle skolehistorie. Dugnadsarbeid med kaffe og kaker og hyggelig samkvem er både en forutsetning for det frivillige arbeidet, og et mål i seg selv. På Skinnarbøl avholdes det hvert år “hurramøter” med hjemmelaget ertesuppe, møter som både bidrar til samhold og inspirasjon for det videre arbeid. Symbol- og identitetsverdi har ofte vært trukket fram som et kriterium for å tilskrive et objekt kulturminneverdi. Forskningsprosjektet om skolehus har vist at symbol- og identitetsverdiene ikke så mye er egenskaper ved bygning i seg selv, som nåtidige sosiale prosesser, et aktivitetsfellesskap og ønsker om etablering og vedlikehold av sosiale fellesskapsinstitusjoner. Denne verdien synes ikke å være vesentlig motivert av bygningens arkitektoniske eller estetiske verdi, alder, kildeverdi, eller i hvilken grad bygningen er autentisk bevart, men oftere i hvilken grad bygningen er egnet som virkemiddel for en felles aktivitet og hvilken historisk betydning bygningen har hatt i lokalsamfunnet. En skarpere fokusering på den sosiale rollen og den kulturelle betydningen kulturminner har i mange lokalsamfunn, vil kunne resultere i ulike tilnærminger til hvordan kulturminner skal ivaretas, større mangfold, og sist med ikke minst økt lokal forankring og medvirkning.

En gammeldags skoletimeEn gammeldags skoletime

På Skinnarbøl er skolen bevart, blitt et sosialt samlingspunkt ved siden av å være et museum, og dugnadsinnsatsen førte til at historielagene knyttet varige bånd med hverandre og med museet.  

 

En gammeldags skoletime                                                     Foto: Kari Sommerseth Jacobsen                                       

UtskriftE-post

Kongsvinger-Vinger historielag
Aamodtgården



Utviklet i samarbeid med Inventive