En hendelse ved grensen 1941

Her skal fortelles om ei grav på EDA kirkegård.  På slutten av 50-tallet sto det et trekors her med navnet Wilhelm Jutzi, død 1941. Grava har senere fått en minnestein.

desertør

Historien begynner på forsommeren 1941. To mennesker tar seg over grensen fra Norge til Sverige ved Skillingmark. Her finner de et øde torp som ”fristed” inntil videre. Torpets eier var kjent med forholdet og var behjelpelig med forskjellige ting. Den ene av disse to var en tysk soldat som hadde desertert fra den tyske hæren. Den andre var hans norske kjæreste. Wilhelm Jutzi var lei militærlivet, krigen og det nazistiske systemet. Jutzi var underoffiser, skredder i det sivile og 28 år. Hans kjæreste på 21 år, var fra Oslo og kjent i disse grensetraktene.

Torpets eier hadde god kontakt med flyktningene hele sommeren. Han forhørte seg også hos svenske myndigheter om hva som kunne skje med flyktninger og desertører hvis slike tok seg over grensen. Han fikk da svaret at de ville bli anholdt og internert. Denne meldingen gav han videre til flyktningene, som tok imot opplysningene med glede. Men det var høysommer og folk i traktene rundt Långebäck var hjelpsomme, slik at de ble på torpet til sensommeren.

ønsket internering

Da høsten nærmet seg, forsto de at de ikke kunne være her vinteren over. De spurte så torpets eier om han kunne gi beskjed til myndighetene om at de ønsket internering. Dette gjorde han og kom tilbake og fortalte at så var gjort. Internering var dermed lovet, og gleden var stor for Jutzi og hans kjæreste. De forberedte seg dermed til oppbrudd og en lykkelig slutt på sine strabaser.

Den 14. oktober 1941fikk befalshaveren ved en postering i Skillingmark ordre om å føre noen flyktninger ned til forlegningen. Han skulle bruke en soldat og en kjentmann for å bringe disse to ned. Kjentmannen var torpets eier, som gladlig viste dem veien til torpet. Dette gjorde han med de beste tanker for paret.

Ved ankomsten til torpet forklarte befalshaveren for flyktningene at de skulle føres ned til bygda. Den tyske soldaten skulle sendes lengre inn i Sverige, hvor det skulle tilrettelegges til det beste for han. Kjæresten ble så glad at hun kastet seg om halsen på befalshaveren, mens tyskeren var litt mer tilbakeholden.

utlevert til tyskerne

Men alt var ikke bare fryd og gammen. Befalshaveren hadde ikke fortalt hele sannheten. Da de kom til forlegningen, fikk paret av lensmannen vite at Jutzi skulle utleveres til tyskerne, men at kvinnen kunne bli i Sverige. Dette var som et slag i ansiktet på det unge paret. Kjæresten sa dermed bestemt at hun ønsket å bli med Jutzi tilbake til Norge. (Den svenske loven sier at politiske flyktninger ikke skal nektes et fristed hvis tilbakelevering kan utsette personen i livsfare. Denne loven gjaldt både før og etter krigen. Om den var forandret under krigen i redsel for tyskerne, er uvisst. Handlingen her er hemmeligstemplet i 70 år).

flyktet fra transport

Etter at parets forklaring på hvorfor de har kommet til Sverige var journalført, ble de transportert i en militærbil mot grensen og grenseposten ved Magnor. Jutzi satt i baksetet med en politimann og to militære offiserer. Kjæresten satt i forsetet ved siden av føreren og en menig soldat. Da de nærmet seg kontrollposten kastet Jutzi seg mot bildøra og kom seg ut. Han flyktet i sikksakk mellom trærne på furumoen. Svenskene skjøt etter ham, men sier i sin forklaring at de skjøt i luften over flyktningen. Kvinnen forsøkte også rømme under tumultene, men ble tatt igjen. Jutzi klarte å komme seg vekk.

Nå hadde ikke svenskene noen desertør for overlevering til grensepolitiet og tyskerne. De reiste likevel til grenseposten og overleverte kvinnen. Hun ble dermed sendt til Kongsvinger og senere videresendt til Botsfengslet i Oslo og avhørt på Victoria Terrasse. Hun ble dømt til 1 års fengsel ved Grini fangeleir.

druknet?

Men hva skjedde med Jutzi? Umiddelbart etter flukten ble det utkalt mannskaper til leting. Jutzi var ikke å finne noe sted. Vinteren gikk, og på begynnelsen av juli 1942 ble han funnet i Vrangselva av noen barn. Politiet som tok ham opp fant ingen skuddskader på kroppen.

Til historien hører dette også med. Flyktningeparet hadde før avreise mot grensen inngått en avtale. Hvis de klarte å flykte, skulle de treffes igjen på et avtalt sted. Da sitter vi igjen med spørsmålet: hvorfor druknet Jutzi i en smal og grunn elv? Et spørsmål vi trolig aldri får svar på.

I et senere intervju med lensmannen i historien forteller han at når flyktninger kom over til Sverige, ble disse anholdt inntil utenriksdepartementet fikk lest gjennom rapporten. Først da ville de avgjøre hva som videre skulle skje med flyktningene. I vårt tilfelle ble de sendt til grensen med en gang. Lensmannen kunne ikke huske denne episoden…….

Kommentar:

Historien jeg har skrevet er bygd på en fortelling, en artikkel fra et svensk blad og noen brev. Alt var sendt til Glåmdalen i 1958. Nå i disse fredselskende tider, etter et 100årsjubileum, og med vårt gode forhold til ”søta bror” må vi heller ikke glemme at ikke alt har vært bare idyll mellom oss siden unionsoppløsningen.

UtskriftE-post

Kongsvinger-Vinger historielag
Aamodtgården



Utviklet i samarbeid med Inventive