Grand Hotell

Det som senere ble Grand hotell var satt opp av Elisabeth Olsen og stod ferdig i 1925, men Elisabeth Olsen døde dessverre før huset kunne tas i bruk.

Hotellet ble kjøpt av Agnes Christiansen i 1930, som drev det fram til 1946, da hun solgte til Gustav Solvang. Hotellet ble først leid bort, men fra 1956 ble driften overtatt av Gustav Solvangs svigerdatter Signe Solvang. I 1969 ble driften avsluttet, og bygningen ble overtatt av nåværende DnB.

Signe Solvang forteller:

Etter artium, Oslo kommunale husmorskole, ett års skolegang i England og O. Treiders handelsskole begynte jeg i hotellfaget. Mitt første mål var Norsk Hotellfagskole, landets eneste godkjente hotellfagskole, i Åsgårdstrand. For å få hotellfagbrev måtte man ha eksamen fra godkjent hotellfagskole og fem års praksis. Skolen hadde et utdanningstilbud som omfattet fellesfag som bedriftsøkonomi, jus, personaladministrasjon, arbeidsledelse, norsk, engelsk, tysk, fransk, dessuten yrkesteori og yrkesfaglige emner tilknyttet hver av linjenes særskilte områder.

Skolen lå i Oslo da jeg begynte min praksis, og tok inn så vidt jeg vet ca. 30 – 36 elever. Det ble krevd artium eller tilsvarende kunnskaper, ett års praksis på kjøkken pluss ett års resepsjonsarbeid, oldfruearbeid, restaurantarbeid osv. Det var ikke lett å komme inn den gangen heller, vi hadde krigskullene, og Norsk Hotellfagskole hadde liten kapasitet og mange søkere. For meg ble det fire års praksis før jeg kom inn på skolen, (ett år til på kjøkken, det veide tungt). Skolen var i mellomtiden flyttet til Sola, hvor jeg ble en av 44 fra hele landet i skolens første kull der.

Mine fire års praksis var fordelt på to år på kjøkken, og så resepsjon, oldfrueassistent og litt serveringspraksis hovedsakelig i Oslo, men også på kjøkken på et fjellhotell ved Montreux i Sveits 2000 m.o.h. i nydelige omgivelser.

Krevende arbeidsforhold

Arbeidsforholdene der var slik at det var ingen vakter, ikke søndagsfri hver fjerde søndag en gang. Det var full dag fra tidlig om morgenen til ganske sent på kvelden med to timers pause. Men vi hadde alltid en fridag i uken. Til å begynne med var jeg temmelig fortvilet, og kjøkkensjefen ikke mindre over alle de gale redskapene jeg brakte ham eller ting jeg gjorde. Alt foregikk jo på fransk. Han hadde også et enormt temperament som hørtes over hele huset. Hele tiden var det resepsjonsarbeid jeg dog likte best.

Neste etappe ble Norsk Hotellfagskole på Sola. (Fag: Hotellorganisasjon, drift, kjøkkenteori, menylære, borddekking, servering, vinlære, norske, tyske, engelske og franske faguttrykk, handelsregning, rettslære og turistgeografi.) Etterpå gikk jeg sekretærlinjen på den sveitsiske hotellfagskolen i Luzern i Sveits. Der traff jeg Knut-Arne Solvang, og via resepsjon i Davos, hvor jeg gjenoppfrisket de samme arbeidsforholdene, og resepsjon i Oslo, kom jeg til Kongsvinger i 1955.

Overtok et nedslitt Grand

Det var litt av en overgang, og jeg var glad da jeg etter ett år fikk sjansen til å begynne i faget igjen, nå på Grand Hotell, som jeg drev i 14 år. Det ble 14 år fulle av moro, -interessante, slitsomme og tidkrevende år, det var ingen 8-16 timers jobb å drive et slikt hotell. Et hotell er jo åpent døgnet rundt året rundt. Da jeg overtok, var hotellet svært nedslitt, og det var mye å ta fatt på for en som var entusiastisk og nyutdannet.

En gang etter at jeg hadde overtatt, stod jeg i resepsjonen da en reisende kom inn. Han sa: ”Det skal være en Solvang som har overtatt hotellet.” ”Ja, det er meg, det”, sa jeg. ”Å nei, den må De lenger på landet med!” sa han.

En rekke kjente gjester

Spisesalen på GrandSpisesalen på GrandDen gang besto gjestene vesentlig av reisende, mange med utpakninger. Vi var også så heldige å ha Riksteatret, hvor von der Lippe var sjef den gangen. Vi hadde Book Jensen, Jan Voigt ved Ringve, Leif Juster, Karsten Byhring, Per Aabel, Toralf Maurstad og mange flere som gjester. Musikkens Venner ved Erik Svenke Solum brukte også Grand Hotell så lenge jeg var der, og vi hadde trofast besøk av Robert Levin, Eva Knardal og mange andre kjente.

Dette var en helt annen type krevende gjester, kanskje mer takknemlige gjester, og innslaget av alle disse gjestene gjorde arbeidet mer variert og interessant. Den gang var det slik at et vertskap alltid burde være til stede, og også snakke med gjestene og selvfølgelig se til at alt gikk rett for seg. Sviktet det ett sted og det ikke var noen å få tak i, måtte en steppe inn selv. Det utviklet seg etter hvert til om ikke direkte vennskap, så ble vi og gjestene våre i hvert fall godt kjente. Vi forble det også når vi møttes andre steder, og vi fikk mange hyggelige brev i årenes løp.

Soroptimistene var også trofaste gjester på Grand. Allerede før min tid ble årsmøtene holdt på Grand, 10årsjubileet, landsmøtet og andre møter ble holdt der. Av kjente soroptimister som Grand har huset, kan nevnes Mary Barratt Due, Ulrikke Greve Dahl, Solveig Steen, Inger Tostrup Martin og mange flere.

Internasjonalt besøk

Hver sommer fikk vi et internasjonalt innslag, blant annet fra Italia. Det kom litt plutselig på meg den første gangen den italienske reiselederen spurte om det var mulig å få se et norsk hjem. Jeg tenkte med en gang på all oppvasken jeg hadde gått fra, men ville selvfølgelig oppfylle deres ønske, og dro hjem mens de spiste middag. Jeg dyttet all oppvasken i en diger balje med mange ting på badet, kostet over golvene, og dro tilbake og hentet dem. Jeg husker de syntes det var artig å sammenligne et italiensk og et norsk hjem. Etterpå var alltid alt ryddig og i orden hjemme hver gang jeg ventet disse selskapene.

I hotellfaget lærer en også at en ikke må skue hunden på hårene. Da kunne en få uventede overraskelser. Ja, en ble virkelig kjent med gjestene som en så til alle døgnets tider, - på godt og vondt og av og til på vondt.

Ingen stor by

Kongsvinger var ingen stor by, og det var slett ikke lett å få praktisert det en hadde lært. Like etter at jeg hadde begynt, fikk jeg besøk av Kalle Sværk som skulle gi meg et godt råd. ”Husk å glemme alt du har lært om mat og drikke på skolen”, sa han. Et rart råd, syntes jeg, men hva sammensetning av meny angår, fikk jeg fort erfare riktigheten av dette, især i de første årene. Når vi skulle ha selskap, kom jeg med mange –syntes jeg selv- gode forslag, men etter alle mine forslag kom det rolig: ”Jeg tenker vi tar fiskepudding i skjell, skinkesteik med surkål og krokanis eller karamellpudding”.

Men heldigvis var det selv da hederlige unntak, ellers kunne en jo helt ha mistet peppen. Det å sette opp en meny med flere retter var meget vanskelig, det var utrolig mye en skulle ta hensyn til: Årstider, farger osv. Hvis en for eksempel hadde kalkun på våren eller kylling om høsten – jeg tror jeg hadde strøket. Fryseboksen har forandret mye, men til en viss grad følger bedre steder fremdeles årstidene. Hos meg er dette noe av en refleks.

Markensgjester

Ja, en har opplevd så mye, så mange mennesker gjennom så mange år. Mye har endret seg. Et innslag som alltid satte sitt preg på byen før, var de gamle markensgjestene som trofast kom igjen vår og høst i år etter år, særlig de italienske gipsmakerne som reiste fra marken til marken. En av dem var Gagassa, en personlighet og en livskunstner. Vi spurte ham engang om hva han gjorde om vinteren. Svaret var: ”Da gjør jeg som bjørnen, jeg går i hi.”

Når skuespilleren Karsten Byhring kom på besøk, pleide han å sitte nede i Kroa i kjelleren. Jeg spurte om han ikke ville gå opp i de penere salongene i 1. etasje. Nei, han ville sitte der og studere markensgjestene for å bruke det i yrket sitt.

En gang hadde vi en stor tilstelning med 1500 smørbrød, som sto trygt (trodde vi) forvart i kjelleren. Da en av kjøkkenpikene kom ned med et nytt brett, hadde en vorster med hvalper kommet seg inn gjennom kjellerdøra og holdt på å sette til livs delikate smørbrød.

Dramatiske hendelser

Dramatiske hendelser var det også. Ubetalte regninger var vi ofte utsatt for. Metodene var forskjellige, men felles for alle var at de spiste og drakk godt før de dro. Det var ikke alltid at anmeldelser hjalp. En gang anmeldte vi en forsvunnet gjest bosatt i en Møre-by. Det som viste seg å ha skjedd, var følgende: En ærverdig pensjonist og rosedyrker hadde mistet sin lommebok med sertifikat. En kjeltring fant den, brukte lommebokens innhold så langt det rakk, siden benyttet han navnet og reiste hele Østlandet rundt, og den stakkars rosedyrkeren, som ikke hadde vært utenfor sitt hjemsted på mange år, fikk politianmeldelser fra hele Østlandet.

En gang ble en gjest som vi var litt redd, bedt om å betale sin regning. Jo da, det skulle han, forsvant opp og kom ikke ned igjen. Vi opp, meget dramatisk lå han over bordet med en veltet sovemedisinflaske ved siden av seg. Han hadde ment å ta litt for ikke å kunne kastes ut. Han hadde imidlertid feilberegnet dosen og sovnet. Dette var en søndag morgen og det var doktor Rosenlund som hadde legevakt. Han var jo litt av en original, og den samtalen som utspant seg, burde vært tatt opp på lydbånd. ”Vi må forte oss, han kan dø, Solvang”, sa han, og dr. Rosenlund og Knut-Arne slepte ham så etter bena nedover kjøkkentrappen så ingen skulle se det. Bortsett fra forskrekkelsen gikk det bra med ham, men penger fikk vi ikke.

Slutt etter 21 år

Da vi fikk barn, ble det ikke lett å være hotellmenneske på heltid. Jeg følte at jeg i grunnen ikke fikk gjort nok, verken overfor mine barn eller Grand. Barna skjønte slett ikke at mor skulle ut lørdag etter lørdag eller kveld etter kveld. Etter nøye overveielser sluttet jeg etter 21 år i faget og ble ”pensjonist”: husmor og mor på heltid. Jeg var lei over å slutte, jeg var glad i faget og glad i Grand, men jeg er samtidig glad over at jeg sluttet. I dag vet jeg at jeg gjorde det eneste riktige. Barna trengte meg hver på sin måte.

Jeg tenker med glede tilbake på hotellfaget som har gitt meg så mye, fra menneskekunnskap til faglige og praktiske kunnskaper, sorger og gleder.

 

UtskriftE-post

Kongsvinger-Vinger historielag
Aamodtgården



Utviklet i samarbeid med Inventive