Sykestuen i Kaffegata

62

Åsne Stolpe 

Ordet radesyke var et kjent begrep i byen vår for et par hundre år siden. Hva slags sykdomvar det? Det var tidlig behov for sykehus her i byen. Militære feltskjærere var 1684 ansatt ved garnisonen på festningen.

De var barberere, men også kirurger. Feltskjæreren hadde en rekke instrumenter. De var utstyrt med sager og kniver av forskjellig type, og brennjern. De hadde ikke særlig utdannelse for gjerningen. Før det kom et eget hus for de syke, hadde pasientene tilhold blant annet på brannvakta, Langeland gård og Majorgården (Svendborg eller Dahlmannsgården). Så ble det opprettet et sykehus i Grønnerudgården. Rasmus Hess var feltskjærer fra 1773 og senere amtets første sykehuslege. Han hadde kirurgisk embetseksamen fra København.

PROBLEMATISK PASIENTGRUPPE

Det var en pasientgruppe som var problematisk, og det var de ”venerisk syke” eller de ”radesyke”. Ingen ville ha noe å gjøre med dem, men Hess ble pålagt av amtet ”at indrette Sygestuer i sit Hus”. Huset ligger i «Kaffegata»,

Georg Stangs gate, og det er en legefamilie som bor der i dag, dr. Reimer. Det var plass til sju-åtte pasienter i sykehuset. Noen ble utskrevet som friske, men mange døde. Ledige plasser ble straks besatt. Amtet stod for utgiftene, men hvis en pasient ble syk på nytt innen et halvt år etter den første kuren, så skulle legen være pliktig til å pleie ham gratis andre gangen. Radesykehuset ble etter hvert flyttet til det nyopprettede Sanderud sykehus.

Hva var radesyke for slags sykdom? Ordet kommer av ”rata/raten”, som betyr dårlig, ond, ussel. Radesyke var en spesiell form for syfilis. De fleste med radesyke hadde ondartede sår på kroppen, knuter på armer og bein, innsynkning av neseroten og gjennombrudd av ganen.

Sykdommen var smittsom, kronisk og ondartet. Den angrep folk i alle aldre og var særlig utbredt på landsbygda. Man ble ikke bare smittet ved kjønnslig omgang. Når først ett familiemedlem var smittet, ble de andre også lett syke på grunn av dårlige hygieniske forhold.

BEHANDLING

Myndighetene tok dette problemet på alvor, og det var den første sykdommen som ble bekjempet på en organisert måte. I behandlingen av pasientene ble det først og fremst brukt kvikksølv. De syke fikk piller eller ble smurt inn med kvikksølvsalve. Tanken var at sykdommen skulle forsvinne med alt spyttet og svetten som oppstod. Pasientene fikk næringsrik kost to ganger om dagen. Mange ble visstnok helt friske, og kunne reise hjem!

I boka ”Helse og folk gjennom århundrer” av Torkel Bache sies det at da radesykehusene ble opprettet, var den viktigste grunnen behovet for å få isolert de farlige og smittsomme pasientene fra samfunnet. Etter hvert fikk begrepet behandling større tyngde, og i samfunnet utviklet det seg en økende solidaritet med de syke.

Pasientene og deres familier begynte å sette krav til bedre behandling og forpleining. Sett med dagens øyne var kravene meget beskjedne. Datidens helsepersonell hadde liten viten om hygiene og manglet kjennskap til bakterier. Muligvis kan innleggelse ha gjort mer skade enn gavn. For enkelte pasienter kan sykehusoppholdet ha vært en direkte dødsfelle.

SOLDATENE SÆRLIG UTSATT

På Kongsvinger var det særlig behov for sykehus, ettersom det var så mange soldater forlagt til enhver tid på festningen. Det var ikke særlig sunne forhold i kassemattene, der det var vanskelig å få tørket klærne, og halmen i sengene var fuktig. Kostholdet var heller ikke særlig variert. Rent generelt var det nok slik at en stor del av soldatene ikke døde i strid, men av sykdom. En kan tenke seg at sykehuset i Kaffegata (Georg Stangsgate) også tok seg av trengende soldater.