Flyfotoet er fra 1961, og viser det som da het Vinger pleiehjem for åndsvake.

Hvem var familien Heber?

Kammerådinnen og folkene før, etter og rundt henne: Handel og vandel i Kongsvinger og omegn

Jo, Kongsvinger har hatt en «kammerraadinde». Og ingen har vel med større rett brukt en slik tittel enn nettopp hun som selv hadde betalt sin manns, kammerrådens tittel. Hun er fremdeles aktuell siden stedet der hun bodde og drev handel står (det opprinnelige huset er revet. Red. anm.), og navnet finner vi igjen i det første leddet i Heberheimen.

1753 er et viktig år i distriktenes historie. Av sin nåde utstedte kongen i København det året privilegier til å drive handel i landdistriktene. I Akerhus stift var det 20 personer som fikk en slik rett, og blant dem var Anders Schandsgaarden som 27. april fikk privilegium som landhandler i Vinger. Landkræmmer ble han kalt.

Det var ikke mange årene han hadde glede av dette, for allerede i 1759 søkte hans enke, Johanne Erichsdatter, om rett til å drive bevertning i Vinger ved siden av landhandelen. Samme år giftet hun seg med den tidligere sersjanten Iver Korperud, som var født i 1725. Hun var betydelig eldre enn ham, så det ble ikke barn i ekteskapet. Da hun døde i 1771, fortsatte Iver den privilegerte handelen. En landkremmer var en bofast kjøpmann med borgerskap i nærmeste by, der han måtte betale de fastsatte avgiftene og hente alle varene sine. Loven inneholdt spesifiserte oppgaver over hvilke varer han fikk falby. Det kunne være tøyer, bånd, grove kniplinger og lerreter, tråd og hatter. Videre kunne han selge finere kolonialvarer som ingefær, pepper og andre speserier, rosiner, sukker, sirup, te og kaffe, honningkaker, salt, papir, alle slags farger, jernvarer og annet som trengtes i bondenæringen. Derimot var det ikke tillatt å handle med luksusvarer og slike varer som etter kongens mening allmuen ikke hadde bruk for. Det kom til og med en lov i 1783, «Om Overdåds Indskrenkning i Bondestanden». Tobakk ble først frigitt i 1786.

Iver Korperud var en velstående mann da han giftet seg på nytt lille julaften i 1773 med Johanne Christine Olsdatter som var født i Kongsvinger Leir i 1745. Hun var datter av Ole Thoresen Leiret og hans første hustru Berte Pedersdatter.

Iver og Johanne Christine fikk i 1774 en sønn, Knud Johannes Korperud. Blant fadderne er oppført løytnant i ingeniørvåpenet Andreas Nicolai Heber.

Ekteskapet varte kort. Allerede i 1776 døde Iver Korperud. Den meget rike enken så seg om etter en ny mann som kunne hjelpe henne med forretningene, og 3. eller 4. juli 1777 er innført i kirkeboken for Vinger at kammerråd Andreas Nicolai Heber har fått kongelig bevilling til å gifte seg med enken etter Iver Korperud. Og det var på høy tid, for allerede 27. september samme år nedkom kammerrådinnen med en datter, Karen Sophie, som døde bare 16 uker gammel.

Kammerråd var en tittel som tidligere ble brukt om funksjonærer i Rentekammeret, datidens finansdepartement, men tittelen var gått ut av bruk. Kongen solgte deretter retten til å bruke den og skaffet på den måten penger til statskassen. I våre øyne er slike titler helt tomme, men de ga rang, og fordi de kostet flesk, styrket de også kreditten.

Heber var født i Fredrikstad i 1741 eller 1742 og tilhørte en militærslekt fra Magdeburg i Tyskland. Den første fra Heber-slekten som kom til Norge, kom fra Brabant i Belgia i 1716. Av Vinger kirkebok vet vi at Andreas Nicolai Heber var på Kongsvinger fra 1770, da han er oppført som fadder. Han var knyttet til ingeniørvåpenet og ledet arbeidet på Kongsvinger festning fra 1773. Tidligere hadde han vært ved artilleriet. Han fikk avskjed fra militæret i 1777 og hadde da tittelen kammerråd.

I august 1780 fikk ekteparet Heber igjen en datter. Karen Barthea (også skrevet Berthea). Hun vokste opp og har stor etterslekt. Heber søkte og fikk også privilegium som landhandler i Vinger. Men etter hvert kom det flere landhandlere som slo seg til i Leiret, og det ble stor konkurranse. Det ble også utstedt rett til å selge brennevin, og den som var heldig å få slike retter, gjorde det gjerne bra.

I Vinger kirkebok kan vi finne innført i juli 1798 at kammerråden hadde «skudt sig i hodet med en pistol». Og hva grunnen til det kunne være, kom for dagen da boet etter ham skulle gjøres opp. Det viste seg nemlig at det var mer gjeld enn verdier i boet. Underbalansen var på tre tusen riksdaler, et anselig beløp. Da Iver Korperuds bo skulle gjøres opp tidligere, hadde han en netto formue på seks tusen riksdaler. Kammerrådens forretningsførsel hadde med andre ord ført rett ut i katastrofen.

Men enken klarte å bevare boets eiendommer og forretningen. Til å passe forretningen hadde hun ansatt Knud Hansen fra Leiret, som i 1804 like godt giftet seg med datteren i huset, Karen Barthea Heber. De fikk en sønn, Hans Andreas Hansen, født i 1805. Knud Hansen døde allerede i 1809, og samme år døde kammerrådinnen. Karen Barthea fikk sitte i uskiftet bo. Det omfattet, foruten forretningsgården i Festningsgaten, Rammsløkken, Korperudløkken og Skanseløkken. Kammerråd Heber eide i sin tid Øvre Langeland gård. En parsell av denne het Hebergløkken. Sannsynligvis har navnet Heber i den lokale dialekten vært uttalt slik at det var naturlig å skrive Heberg. Heberheimen, som ligger på denne parsellen, fikk derfor navnet Hebergheimen, men dette er nå rettet.

Karen Barthea fortsatte forretningen og drev den i 22 år for boets regning. I 1831 skiftet hun med sin sønn for å gifte seg med Arne Olsen Wangen, og da hadde boet en formue på godt over seks tusen spesidaler. Arne Olsen Wangen ble født på Vangen ytre i Vinger (oppgitt til 1803 – 1809). Faren solgte gården og flyttet til Melstrøm i Sør-Odal, hvor Arne vokste opp. Arne kjøpte senere Vangen tilbake og giftet seg som enkemann med sin kusine Marte Isaksdatter Boger. Deres etterslekt hadde Vangen inntil den ble ekspropriert av Kongsvinger kommune i 1970.

Hans Andreas Hansen kom inn i forretningen i ung alder. Hans part i boet etter faren var på drøye 3 600 spesidaler. Det forøkte han slik at formuen ved hans død i 1842 var kommet opp i 16 000 spesidaler. Foruten landhandel drev han også tobakksfabrikk i Festningsgaten.

Landhandler Hansens hus i Festningsgaten var, ved siden av Balchens hus, det «fineste» huset Kongsvinger hadde å by på. Når kongefamilien reiste gjennom byen, overnattet kongen gjerne hos Balchen, mens dronningen og prinsene bodde hos Hansen.

Landhandler Hans Andreas Hansen døde i 1842. Enken giftet seg igjen med cand.jur. Sigvard Irgens Friis Rynning, som var født i Kongsvinger i 1809. Han drev forretningen til 1859, men gikk så over til skog- og trelasthandel. Etter at Kongsvinger fikk kjøpstadsrettigheter i 1854, var det gitt handelsborgerbrev til cirka 30 handelsborgere. Konkurransen om den beskjedne handelen i byen gjorde sitt til at virksomheten ikke ga levebrød. Dessuten ble handelen på bygdene frigitt i 1857, slik at det kom en mengde landhandlere i hver bygd. Da sagbruksprivilegiene ble opphevet i 1860, ble det langt større muligheter for økonomisk gevinst innen trelastnæringen, som fikk en oppblomstring.

Rynning var ordfører i Vinger da Kongsvinger ble utskilt som egen kommune i 1854. Han var bosatt i Kongsvinger, men kunne ikke være medlem av formannskapet der så lenge han var ordfører i Vinger. Først i 1859 ble han ordfører i Kongsvinger, men det varte bare året ut, for da flyttet han ut av byen og til sitt nye hus Rolighed, som han hadde bygd på sin eiendom Rammsløkken og deler av Alfsplassen. Resten av Alfsplassen ble gitt til Kongsvinger til bruk for sykehus etter Rynnings død i 1871.

Ekteparet hadde en datter, Marthe Elisabeth («Betzy») Rynning, født i 1846. Hun studerte klaverspill, blant annet i Leipzig, og ble en fremragende konsertpianistinne, i likhet med sin venninne Erika Lie Nissen fra Dahlmannsgården.

Landhandler Hans Andreas Hansen og hans kone hadde fire barn, som alle etter hvert tok navnet Heber. Alle forlot byen. I 1895 solgte de eiendommen i Festningsgaten og avsluttet dermed en forretningshistorie som hadde gått fra enker til enkemenn og omvendt, omtrent som en slalåmkjører gjennom portene i hårnålsvinger.

Kilde: Erik Moen. Bladet Solør-Odal nr. 3 1989: