Anna Qvam og hennes samtid

Åsne Stolpe

Når vi begynner å søke etter hvem Anna Qvam og hennes mann August Qvam var, stiger det fram et bilde av to særdeles aktive og samfunnsbevisste mennesker. De hadde ingen barn, så de hadde vel også den tiden som skulle til for å engasjere seg i styre og stell.

ANNA FRA HOLT

Anna var født den 17. november 1873, og døde den 26. oktober 1959. Hun ligger begravet ved hjørnet av kirken, til venstre for hovedinngangen. Hun var datter av Marte Amundsdatter Isaksrud som var odelsjente på en av Holtgårdene, og Peder Hansen fra Nord-Odal. Hun giftet seg med August Qvam fra Eidskog. Ekteparet hadde ingen barn, og Anna testamenterte bort eiendommen Holt gård, som vi skal høre nærmere om. Hun opprettet et fond som skulle gå til bygging av et nytt sykehus i byen.

Det ble holdt en stor auksjon på gården da hun døde, der stort og smått ble solgt til høystbydende, til inntekt for et sykehus. Nunne Moss forteller at hun som ung og nygift var på dødsboauksjonen etter Anna Qvam i 1959 eller 1960. Hun kjøpte et kaffeservise. Jan Pedersen forteller at han og en annen smågutt også gikk på auksjonen, og bød fem øre for en sofa, som de ikke fikk.

Det var Anna Qvams vilje at sykehuset skulle bygges på den eiendommen hun testamenterte til formålet. Slik gikk det ikke. Isteden ble det bygd et pleiehjem der, Holt pleiehjem, som ble satt opp på det tidligere gårdstunet. Minnet om Anna Qvam lever videre i ei gate som går på tvers ved pleiehjemmet, som er oppkalt etter henne.

SYKEHUS I BYEN

Sykehusspørsmålet var ofret adskillig oppmerksomhet i 1880-årene. Man undersøkte om det var mulig å få bygd et sykehus for byen og distriktet, men bygdene hadde stilt seg avvisende til tanken. Så kom fru Rynnings gave i 1884, da hun skjenket byen Alfsplassen med påstående hus. Dr. Juel hadde sett på bygningen og funnet ut at den ville være tilstrekkelig som sykehus for byens behov. Kommunen bevilget samme året 1200 kroner til istandsettelse og inventar.

Senere kom det tilbud fra dr. Juel om å overta driften av sykehuset, foreløpig for ett år, til sommeren 1866. Kommunen skulle betale 80 øre pr. døgn pr. pasient. I 1891 søkte dr. Spolert og kateket Due om fri bolig i sykehuset for en diakonisse og hennes hjelperske. Det ble vedtatt en ordning med fri bolig og at sykehuset med inventar skulle tas i bruk av Spolert og Due. Dette varte bare et par år. Så forsøkte dr. Lunderbye, men også han gav opp. Så stod bygningen tom inntil bystyret i 1898 vedtok å sette den i stand for å ha den som interneringssted for pasienter under epidemiske sykdommer. Men det gamle huset ble ikke bedre med årene, og i 1908 foreslo dr. Forseth å bygge; et skikkelig sykehus for epidemisk syke.

NYBYGG I 1912

Etter mange forslag og mange betenkeligheter ble dette også gjort i 1912. Da ble den bygningen reist som senere i ombygd stand ble pleiehjemmet. Dette er det rosa huset som fremdeles står ved det gamle gartneriet. Det var ment revet i forbindelse med de nye boligblokkene som kommer på gartneritomta, men etter press fra bydelens folk og fra fylkemyndighetene er det nå bestemt at det gamle, ærverdige huset skal få leve videre.

I 1928 kjøpte kommunen seks sykesenger med utstyr, og fru Malling forærte seks sykesenger med utstyr til sykehuset. Men innredningen var mangelfull. Sykehuset kunne ta imot inntil 12 – 14 pasienter.

I årenes løp kom flere og flere gamle til å få plass på epidemisykehuset. Det stod derfor klart for alle at en måtte søke å løse pleiehjemsaken på en eller annen måte. Man samlet seg til slutt om en ombygging av sykehuset til pleiehjem, og dette stod ferdig i 1940.

SYMRA

Foreningen SYMRA skaffet til veie alt inventaret til pleiehjemmet, for 7-8000 kroner. Symra ble stiftet i 1922, og hadde helt fra starten arbeidet for å skaffe de gamle et godt hjem. Fru Ida Andersen hadde først vært med i kvinneforeningen FRAM, som ble stiftet i 1896, senere fikk hun stiftet Symra, og hun var med på innvielsesdagen for pleiehjemmet.

Symra hadde da allerede i flere år skaffet de gamle på epidemisykehuset klær og utstyr, og hadde hygget for dem med fester og underholdning på sykehuset. De arrangerte turer for dem om sommeren og hyggekvelder om vinteren. Vigeland skriver:”Denne foreningen har alltid virket stille og beskjedent, men den har gjort utrolig mye godt for ensomme og hjelpeløse.”

Brynn sier om foreningen Symra: “Den ble startet i 1921 av fru Ida Andersen. Hun hadde da vært formann i kvinneforeningen Fram i 15 år. Hun var født i Kongsvinger i 1868 og nedla et stort og godt arbeid for avholdssaken i over 30 år.”

Ida Anderssen var fremdeles formann da Brynn skrev sin bybok. Foreningens styre var da foruten henne frøken Helga Nylænder, frøken Edith Engebretsen, fru Ulleberg, fru Bagli, fru Carlsen og frøken Rud.

Den steinen som i dag står på baksiden av Holt pleiehjem, ble i sin tid laget av Ole Boger, er det sagt, og gitt til foreningen Symra, kanskje i forbindelse med et jubileum? Eller var det i forbindelse med at det nye sykehuset i Øvrebyen ble innviet? I alle fall stod steinen foran dette sykehuset – altså det som i dag er det rosa huset ved Øvre Langelandsvei, helt til den ble flyttet til Holt. Steinen skal ha stått i en liten syrinhage som tilhørte sykehuset, mot Rynningsgate.

FYLKESSYKEHUSET

Det var i et styremøte i Røde Kors i 1944 at planen om å få reist et sykehus i Kongsvinger først ble drøftet. Thora Onstad, Jenny Skaare Olssøn, Mathilde Fischer, Else Marie Hedman og H. C. Malling var med på møtet. Malling var p.t. formann, siden formann fru Voss var forvist (!)  fra Hedmark. Røde Kors innbød til opprettelse av et sykehusfond. Tanken var fra først av å få et moderne bygg i forbindelse med sykestua, med 30 – 40 senger. Pengene strømmet inn til fondet.

Den første planen om et sykehus for Kongsvinger ble utvidet til planen om bygging av et fylkessykehus for hele søndre distrikt av Hedmark. Da fylkesstyret for Hedmark vedtok byggingen, hadde økonomien vært drøftet grundig på forhånd. Først kom det tilsagn om kr 500 000 fra Kongsvinger kommune, så 30 mål til sykehustomt i gave fra forstkandidat Ole R. Gjems, så private gaver på til sammen kr 500 000. Herav var 100 000 kroner fra Kongsvinger handelsstand og en større testamentarisk gave fra fru Anna Qvam.

MOTSTRIDENDE INTERESSER

Så her ser vi to motstridende interesser, som gir seg uttrykk i at både Gjems og Anna Qvam skjenket tomter til sykehuset. I byboka står nevnt som årsak til at sykehuset ikke ble bygd på Holt, at grunnen var for dårlig og ikke ville tåle et så stort bygg.

Anna Qvam må ha vært særdeles samfunnsinteressert. Hun var medlem av sanitetsforeningen og satt i styret her. Hun var også medlem av Vinger sykepleieforening, som senere ble til Vinger helselag. Det skal finnes mye interessant stoff i de gamle protokollene til helselaget, som vi ikke har rukket å forske i.

SANITETSFORENINGEN

I Brynns bybok finner vi om stiftelsen av Kongsvinger sanitetsforening i 1905 at det første styret bestod av fru kaptein Ellerhusen, fru overrettssakfører Christiansen, fru dr. Forseth, fru prost Grøndahl og fru kjøpmann Qvam.

Foreningen hadde i 1916 ni feltlasarettsenger med fullt utstyr. I 1906 begynte man å ta seg av stedets fattige syke, to sykesenger med utstyr ble anskaffet til utlån. Arbeidet mot tuberkulosen ble prioritert. Melk ble utdelt årlig til syke i fattige hjem, og de tuberkulosesyke ble understøttet hjemme og på pleiehjem. Det ble utdelt melk til underernærte barn i folkeskolen.

FERIEKOLONI

Det ble organisert en feriekoloni for trengende, det første på Vardåsen i seks og en halv uke i 1925. Det var 14 små jenter som ble innkvartert i en soldatbrakke. Året etter fikk 19 gutter det samme ferieoppholdet. I 1919 anbrakte foreningen 23 østerrikske barn i forpleining i byen og omegn. Så ble det samlet inn penger og åtte sekker tøy til ungarske barn. I 1923 ble en barneforening stiftet. Den arbeidet for at tuberkuløse og helsesvake barn skulle komme på pleiehjem eller feriekoloni.

Det ble forresten arbeidet aktivt på flere kanter for å gi byen et bedre sykestell. Kongsvinger og omegns krets av Norges Røde Kors, som ble stiftet i 1923 med frøken Melle som formann, arbeidet også energisk, som Brynn sier, med å skaffe en sykestue til byen. De kjøpte det gamle badehuset i Øvrebyen av Byens Vel, og da byboka ble skrevet i 1929, skriver Brynn at det var meningen å gå i gang med ombygging til sykestue snarest. Dette ble det jo ikke noe av.

AUGUST QVAM

Det er lettere å finne stoff om Annas husbond August enn om henne. Anna giftet seg med en som ble en av byens kjente og aktede menn. Om kjøpmann August Qvam sier Vigeland i byboka fra 1954 at han var en meget benyttet mann i kommunen. Han var medlem av bystyret i mange år, av ligning og overligning og medlem av styret for øl- og vinsamlaget.

Anna Qvam interesserte seg for de mer sosiale tiltakene. Så de hadde hver sine spesialområder. Dette var gjerne regelen, at mennene satt i bystyret og arbeidet for byens utvikling, mens kvinnene tok seg av veldedighetsarbeid og arbeidet for de svakeste.

August Qvam var født i Eidskog, der faren var jernbaneoppsynsmann. Han kom opprinnelig fra Kvam i Sogn, og faren beholdt sitt opprinnelige familienavn så lenge han levde. Om det var August eller faren hans som endret k til q i navnet, er ikke helt klart, men det så vel et hakk finere ut med Q iallfall. Kvam fra Sogn giftet seg inn i Gaustadslekta i Eidskog. Han giftet seg med Anna Olivia Holt, datter av Peder og Marte Holt og enearving til Veststuen (Veststues) Holt. Han døde i 1928, 60 år gammel, av sukkersyke.

FINERE KOLONIAL

August Qvam hadde ”Fiinere Kolonial”. Husrekka mellom Digerudveien og Oscarsgate ble bygd omkring 1870, før dette området ble innlemmet i byen, og lenge før det ble innført murtvang i Glommengata. August Qvam startet med å leie foretning i 1. etasje hos Gunerius Gundersen Stømner. Gunerius hadde gått i bakerlære og ble baker og gårdeier i Glommengata. Da han startet opp, var det bare en kjøpmann som drev handel i Glommengata. Det var Thorvald Olsen, og Stømner forsøkte å kapre kunder i den andre enden av gata. Men han avsluttet som baker etter hvert, og leide ut 1. etasjen til August Qvam, som åpnet forretning i 1893. Han tok opp konkurransen med kjøpmann Olsen ved bruhjørnet, og de hadde begge store annonser i Hedmarkens Amtstidende. Etter hvert kom det flere konkurrenter inn i bildet.

NYE DELIKATESSER

August Qvam satset på finere kolonial. Han hadde et utrolig utvalg av de nye produktene: hermetiske varer. Han tilbød ” Ansjovis, Gaffelbiter og Sardeller, Kalv i Karry, Får i Kål, Kjød med Suppe, Kalvecarbonade, Hummer, Marvpudding og Champignons.” Han hadde et enormt tilbud på vin, både bordvin og hetvin. Før jul i 1899 gjorde han kjent at han hadde ”Portvin, Scherry og Madeira” på lager, sammen med ”Bordeauxvine, Bourgognevine, Rhinske Vine” og en rekke sterkere saker.  Portvin hadde han i mange prisklasser, fra kr 1.00 til kr 8.00 pr flaske, og røde bourdeauxvine kunne man få for 50 øre flaska. ”I dusinvis gives 10 % rabatt.” Han annonserte også for ”Maltos cannabis, udmerket middel for tæring og andre brystsygdomme samt mavesygdomme.” Med den utbredelsen tæring, eller tuberkulose, hadde på den tida, fikk han sikkert avsetning på dette.

Om Anna var aktiv i Augusts forretningsvirksomhet, vet vi ikke. Det ville nok heller ikke framgå av skriftlige dokumenter. Men vi kan i hvert fall anta at de diskuterte både forretningsdrift og veldedig arbeid hjemme ved middagsbordet.

August Qvam bodde aldri i den gården han hadde sin forretning. Han eide en annen gård ved Sundehjørnet, der han antagelig bodde til han giftet seg. Så flyttet de sammen inn på Holt gård

HOLT GÅRD

Anna Qvam var som allerede nevnt født Anna Olivia Holt, datter av Peder og Marte Holt og enearving til Veststuen (Veststues) Holt. Vi skal se litt nærmere på denne gården, som gjorde at Anna var i stand til å testamentere bort en så stor gave til lokalsamfunnet.

Anna hadde odel på Veststuen Holt, eller Veststues, som det står i bygdeboka. Holt har helt sikkert opprinnelig vært én gård, men ble etter hvert stykket opp til fire gårder. Eyvind Lillevold skriver i bygdeboka at den opprinnelige gården må være svært gammel, navnet tyder på det. Han sier at gardnavnet Holt har samme mening som den vi i dag legger i ordet holt når vi for eksempel snakker om et skogholt, og at den usammensatte formen som navnet har, tyder på at det er svært gammelt. Men en gang i tiden ble gården liggende øde og er ikke nevnt i eldre kilder enn i stiftsjordeboka fra 1577/78.

EN GÅRD BLIR TIL FLERE

Etter hvert gikk det med Holt som med de fleste av de store, eldste gårdene: De ble delt mellom en tallrik skare etterkommere, og en gård ble til flere gårder. Det ble etter hvert ganske innviklede grenser mellom Holtgårdene, og flere ganger er det ryddet opp og gjort makeskifter. Husene er også flyttet på et par av gårdene, for å få bedre grenser mellom eiendommene.

Oppover i skogen kan vi også finne minner om jordbruket på Holtgårdene. Lillevold nevner at det er flere småflekker med steinrøyser omkring, sannsynligvis minner etter den tiden mange dyrket poteter i kveer utenom heimejordene. Også etter trekullmiler har det vært mange tomter å finne.

Litt morsomt er det som står om det makeskiftet som skjedde i 1832 mellom det som da var hele seks Holtgårder. Vi kan kanskje se for oss hvordan det har sett ut der etter beskrivelsen. I skiftet står det at det ble satt av en 5 alen bred vei fra brua over Holtbekken, forbi Sjønne Olsens stue og vestover til Digeruddelet ved bekken, og en annen vei like bred mellom Sjønne Olsens og Ole Larsens stuer ved den sistes fjøs og stabbur, sørover jordet og siden oppetter langs Hans Haagensens kålseng og til uteskigarden nordenfor Guttorm Haagensens hus.

PRESS FRA BYEN

Holtgårdene ble etter hvert utsatt for press fra byen, særlig da bygrensene etter hvert ble utvidet, og det meste av jordveiene ble solgt til boligområder eller avsatt til friluftsområder. Holtbekken, som en gang var brukt til både det ene og det andre, blant annet har det vært en gårdssag der, ble lagt i rør, så den er forsvunnet fra jordens overflate, så vidt jeg vet. En av byens grensesteiner skal stå på Holtjordet nedenfor rekkehusene.

Den gården som Anna Holt Qvam var arving til, hadde tunet der hvor Holt Bofellesskap ligger i dag.Moren til Anna het som nevnt Marte Amundsdatter Isaksrud, og hadde vært gift før, med en Amund Amundsen, som døde bare 42 år gammel. Selv om Amund døde ung, hadde han og Marte rukket å få mange barn, hvor mange er ikke anført. Men det står at de fleste av disse barna dro til Amerika som voksne.

Marte giftet seg om igjen med Peder Hansen fra Nord-Odal. Han tok navnet Holt da han giftet seg til Holt, som skikken ofte var. I bygdeboka står det at de var dugende folk. Han grøftet mye og tok opp ny jord, og hun på sin side sørget vel for alle innearbeider som skulle gjøres på en gård på den tiden.

FLYTTING OG NYANLEGG

Også på denne Holtgarden hadde tunet blitt flyttet. Det var Amund som gjorde det, og han bygde samtidig ny hovedbygning. Det ble også anlagt en hage av en gartner Christensen, så det var tydelig bedrestilte folk, som hadde råd til dette. I 1876 utvidet Kongsvinger by grensene, og da gikk omtrent en tredjedel av Veststuen Holt inn i byen.

Datteren Anna Olivia Holt overtok gården og bodde der sammen med August. Han døde forholdsvis tidlig, i 1828 som nevnt, så hun satt som enke i mange år. Hun var 55 år da mannen døde. Selv levde hun til hun var 86 år. Holtgårdene kom nok tidlig under press fra den voksende byen. I 1918 solgte Anna halve eiendommen til Kristian Skyberg. Den ble overtatt av Vinger sparebank i 1923, og etter hvert ble det skilt ut mange tomter av denne eiendommen. Resten av gården testamenterte hun da til sykehus. Hun rakk ikke å oppleve verken at sykehuset kom et annet sted eller at det ble pleiehjem på Holt. Pleiehjemmet stod ferdig i 1964.

STORT PLEIEHJEM

Da pleiehjemmet stod ferdig, var det etter forholdene bygd svært stort. Det ble en hel del overflødig plass i huset, og en stor del ble leid ut til leiligheter. Eller det var snakk om at det skulle gjøres. Om det virkelig har vært leid ut, vet jeg ikke. Gårdstunet på Annas Holt lå der hvor pleiehjemmet står i dag. Runa Rambøl Bye forteller at faren hennes, Henrik Rambøl, kjøpte tomt av Anna Qvam. Da Runa var lita, kjøpte de nye villaeierne mjølk fra Holt gård. Om kvelden gikk de med tomme mjølkespann til forpakterboligen, – Nygård het forpakteren,- og morgenen etter hentet de de fulle spannene.

Forpakteren hadde et eget hus som lå inntil Tajeveien. De måtte derfor gå forbi hovedhuset. For Runa var dette huset bak syrinene, og hadde et element av mystikk i seg. Faren til Runa fortalte at den som kom på besøk til Anna Qvam, ble traktert med portvin og småkaker.

Åse Korvald, født Nilsen, og søsteren hennes, Synnøve, forteller at de husker Anna Qvam som en staselig og flott dame som bodde alene og som de trodde var en frøken. Den største tutgrammofonen de noen gang hadde sett, stod i stua.

KLONTEIG

Jeg har lyst til å gjøre enda et sprang når vi først snakker om Holtgårdene. Så får Anna ha meg unnskyldt for at jeg dveler litt ved en av nabogårdene. Dette er jo spennende historie. Det gjelder den garden som på folkemunne blir kalt Klonteig, b.nr. 1 av Holt-gårdene. I boka ”Bli med i gata” har Knut Ingar Hansen en spennende sammenfatning av noe av denne gårdens historie: Klonteig-navnet kommer fra en Nils Klonteig, som kjøpte gården i 1903.  Navnet Klonteig har en fremmed og litt spennende klang. Nils Klonteig var født i Tinn i Telemark, var cand. philos. og hadde virket som lærer og gardbruker bl. a. i Vang og Elverum før han kom til Kongsvinger.

BOLIGTOMTER

Kongsvinger kommune overtok hele gården i 1948. Her er hele tunet borte, men det er ikke lenge siden. Hovedhuset brant på 70-tallet, og den digre låven stod lenger. Jorda til gården ble solgt ut til villa- og rekkehusbebyggelse, og låven ble leid ut til næringsformål, inntil den ble revet en gang på sent 80-tall.

På Holt søndre er tunet fremdeles intakt. Vi kan se låven på høyre side når vi kjører veien til Eidskog. Vi kan også se rester av en av Holtgårdene når vi kjører Tajeveien opp til Holt skole, der vi kan se et gammelt, vakkert våningshus på høyre hånd oppe i svingen før vi kommer fram til skolen.

STANDSMESSIG GÅRDSTUN

Denne Holtgården var på et tidspunkt eid av Lorenzo Rynning, en av de tre sønnene til den kjente Skinnarbølpresten Mentz Rynning. Han giftet seg med sin kusine Cathinka og anla et nytt og standsmessig gårdstun på Holt. Det ble anlagt terrasser og en park som skrånet ned mot en gåsedam. Gåsedammen var demt opp av Holtbekken. Over bekken var det et romantisk bruanlegg.

Under dette arbeidet kom man over noe som angivelig var en gravhaug. Det fortelles at det inne i haugen ble avdekket ei steinhelle og under denne et lag med stokker.  På bunnen var det et lag med kløyvde stokker dekket med never. Det er ingenting igjen av haugen nå. Faren til Lorenzo skal ha vært ergerlig på sønnen for det som skjedde, og skal ha sagt: ”Dette kommer du til å angre på.”

Gåsedammen og parken eksisterte lenge etter Lorenzo Rynnings tid. Om vinteren var dammen islagt og var en populær skøytebane, forteller Hansen. Uthusene på Klonteig stod lenge etter at hovedhuset brant. Det var en diger, okergul låve der, hvor Ekås i flere år hadde pølsemakeri. Han hadde kontorer i drengestua, en lav, hvitmalt bygning.

ULØSELIG KNYTTET TIL HOLT

Anna var født på Holt og bodde på Holt i alle sine dager, og hennes historie er uløselig knyttet til det stedet hvor hun bodde og virket. Hvis vi skal oppsummere hva vi vet om Anna, må det bli at hun var et ytterst samfunnsengasjert menneske, som brukte kreftene sine på sosiale saker. Hun ønsket å bidra til å bedre folkehelsa.

Den steinen som nå står på baksida av Holt pleiehjem, bør flyttes til framsida og gjerne knyttes til Anna Qvams navn, da hun gav tomta til hjemmet, selv om steinen ikke har noe med henne å gjøre. Alternativt kunne det settes opp en plakett ved inngangen til Holthjemmet, for å hedre Anna Qvams minne.