Innledning
Jon Michelet har gjennom sine bøker om skogsmatrosen fra Rena skapt stor og viktig oppmerksomhet om sjøfolkenes rolle under den andre verdenskrigen. Mens Halvor Skramstad bare er en romanfigur, var de store skogene i Hedmark representert ved en lang rekke sjøfolk. En av dem var Kongsvingermannen Morten Astrup Vigtel, som var skipsfører på tankskipet MT Thorshavn fra 1. november 1939 til han kom hjem 22. november 1945. I perioden 9. april 1940 – 8. mai 1945 gjennomførte han som skipper på MT Thorshavn 170 turer i krigsfarvann. Vigtels opplevelser var mindre dramatiske enn skogsmatrosens slik de ble beskrevet i Michelets bøker, men de er nok mer i tråd med hvordan sjøfolk flest opplevde den farefulle konvoifarten under krigen: Lange dager uten at noe skjedde. Men – og det var et stort men – frykten var der hver time dag og natt. Denne frykten satt i kroppen på de fleste så lenge de levde.
Biografiske opplysninger
Morten Astrup Vigtel var født 7. september 1904 og var eldste sønn av kaptein Trygve Larsen og Maren Astrup Larsen. Min far var hans yngste bror.
Familien flyttet til Kongsvinger omkring 1915 og foreldrene bodde der resten av sitt liv. Larsen var lærer på Kongsvinger gymnas og en kort periode også kommandant på Kongsvinger festning.
Vigtel dro til sjøs allerede som 16-åring i 1920 og arbeidet som sjømann til han gikk i land 19. juni 1965. Han hadde da vært skipsfører siden 1. november 1939, da han mønstret om bord på MT Thorshavn.
Det hører med til historien at begge skipene han var påmønstret før han overtok MT Thorshavn ble senket i løpet av krigen. Både MS Scebeli og MT Thorstrand ble senket av tyske ubåter våren 1943.
Hva skjedde 9. april 1940?
Handelsflåten var Norges uten sammenligning viktigste bidrag i kampen mot tyskerne under den andre verdenskrigen. Norge hadde i 1940 verdens tredje største og den mest moderne flåten i verden. I årene før 1940 sto den norske handelsflåten for omkring 25 prosent av den samlede britiske importen.
Det var derfor av avgjørende betydning for britene å sikre seg kontroll med den norske handelsflåten da Norge ble invadert 9. april 1940. Allerede samme dag ble det gitt ordre fra det britiske admiralitet om alle norske skip skulle holdes tilbake i britiske havner eller dirigeres inn til britisk kontrollerte havner av britiske marinefartøyer.
Den 9. april lå MT Thorshavn i havn i Southampton klar for avreise. I utgangspunktet skulle britiske myndigheter i henhold til ordren fra admiralitetet holde MT Thorshavn tilbake. Dette viste seg unødvendig. Morten Vigtel fortalte selv at han, straks han fikk meldingen om den tyske invasjonen av Norge, gikk til mannskapet og ba dem skrive under en erklæring om at de meldte seg til britisk tjeneste som mannskap på MT Thorshavn.
Denne erklæringen ble øyeblikkelig overlevert til britiske myndigheter – og akseptert. Allerede samme kveld seilte MT Thorshavn fra Southampton med kurs for oljekildene i Curacau.
Konvoiene
Med bakgrunn i erfaringene fra første verdenskrig opprettet de allierte konvoier for å beskytte handelsfartøyene da krigen brøt ut i 1939. Oversjøiske forsyninger var avgjørende for britene for å kunne fortsette krigen, og den viktigste handelspartneren var USA. Konvoiene besto av opp til 60 skip. Disse var eksportert av krigsskip og fly for å beskytte konvoien mot angrep av fiendtlige u-båter, fly og krigsskip.
Farten på konvoiene var tilpasset de langsomste skipene i konvoien, og lå vanligvis på mellom 8 og 10 knop. Det betydde at overfarten mellom USA og Storbritannia tok et par uker.
Når et skip i konvoien forliste var det strengt forbudt for de andre skipene i konvoien å stoppe for å plukke opp overlevende. All stans ville skape kaos i konvoien. Overlevende skulle plukkes opp av eskortefartøyene.
Nettopp forbudet mot å stanse for å redde overlevende skapte i følge Morten Vigtel hans livs største mareritt. Ved en av konvoiturene ble et skip med mange barn om bord senket rett foran MT Thorshavn. Men MT Thorshavn måtte – på kapteinens ordre – seile forbi hele ungeflokken som lå i sjøen uten å kunne hjelpe. De ble senere reddet av et eskortefartøy.
MT Thorshavn hadde en maksfart på i overkant av 15 knop. Det medførte at befrakterne ofte tok sjansen på å la skipet seile uavhengig av konvoiene. MT Thorshavn hadde i løpet av krigen omkring 170 turer i krigssoner. Av disse turene gikk mindre enn 60 i konvoier, resten av turene seilte MT Thorshavn alene og uten eskorte.
De fleste konvoiturene MT Thorshavn var med på gikk over Atlanterhavet. Turene uten konvoi gikk for det meste i Karibien, Det indiske hav og – utrolig nok i Middelhavet, som var sentrum for harde kamper mellom de allierte og tyskerne/italienerne under hele krigen.
Det siste skyldtes antagelig at da MT Thorshavn kom til Middelhavet vinteren 1944 var dette området stort sett rensket for tyske u-båter. Ved årsskiftet 1943/44 hadde MT Thorshavn dessuten fått luftvernkanoner om bord og kunne i alle fall et stykke på vei forsvare seg mot luftvernangrep.
Morten Vigtel fortalte at flyangrepene i Middelhavs-området var et mareritt som foregikk natt og dag. Riktignok stakk de italienske flyene stort sett av da de ble skutt på. Der gjorde derimot ikke de tyske flyene, og dem var det mange av.
Besetningen på MT Thorshavn
MT Thorshavn hadde en besetning på omkring 35 personer. I tillegg hadde skipet fra 1943/44 om bord åtte skyttere, dvs soldater som skulle betjene kanonene om bord.
Skytset til de norske skipene ble levert gratis av britene. Det eneste krav de stilte var at skytset måtte bli betjent av folk som kunne bruke det i kamp og holde det vedlike.
Så langt det var mulig ble britiske skyttere fordelt til norske skip, men flåten var så stor og antall forsvarsmidler ble etter hvert så tallrik at det var nødvendig å utdanne egne norske skyttere. I mange tilfeller var skytterne plukket ut fra mannskapet om bord som ble trent opp til å betjene kanonene. I Jon Michelets bøker var skogsmatrosen Halvor trent til å være skytter.
Av mannskapslistene fremgår det at MT Thorshavn hadde med britiske soldater som skyttere. Det kan ha sammenheng med at MT Thorshavn det meste av krigen seilte på oppdrag fra den britiske marinen.
Under hele krigen var det stort gjennomtrekk av mannskapene om bord. Gjennom Riksarkivet har jeg fått tilgang på lister over MT Thorhavns besetning for hvert år under krigen. Disse listene viser at nesten 10 av den 35 mann store besetningen forble på MT Thorshavn under hele krigen, deriblant nesten alle offiserene. Mye av forklaringen på at så mange sto om bord under hele krigen gir nok Morten Vigtel selv: MT Thorshavn ble sett på som et lykkeskip.
Bombingen av Liverpool julen 1940
Morten Vigtel fortalte at den – tross alt – mest skremmende opplevelsen han hadde under krigen var bombingen av Liverpool mens MT Thorshavn lå ved havn i jule- og nyttårsdagene 1940. Nest etter London var Liverpool den britiske byen som ble mest bombet under krigen. I perioden juni 1940-mai 1941 drepte tyske bomber omkring 4000 personer i og omkring Liverpool.
Målet for den tyske bombingen var først og fremst havneområdet. Årsaken var Liverpools rolle som den viktigste britiske havnen i kampen om Atlanterhavet. MT Thorshavn ankom Liverpool julaften 1940 og ble liggende der i følge Vigtel som en «sitting duck» under alle bombeangrepene helt til 12. januar. Fordi nesten all last som ble fraktet over Atlanterhavet på den tiden gikk via Liverpool måtte skipene ligge i kø for å bli losset.
I Jon Michelets bok om skogsmatrosen ankommer MT Iberia Liverpool 4. januar 1941 og reiser derfra bare fire dager senere. MT Thorshavn lå til sammenligning ved den samme havnen på samme tid og med den samme lasten og måtte vente 19 dager på å bli losset.
Jeg tillot meg å spørre Michelet om årsaken. Hans svar var at han hadde skrevet en roman og kunne av hensyn til handlingen ikke tillate skipet å ligge i havn i mange dager uten at noe skjedde. Begge skipene skulle krysse Atlanterhavet – MT Thorshavn til Bermuda, mens MT Iberia hadde kurs for New York.
Jakten på MT Thorshavn 5.1. – 17.6. 1942
I september 2013 fikk jeg et brev fra Riksarkivet som fortalte at onkel Morten under krigen også hadde hatt en tur med MS Margrethe Bakke. Dette var inntil da helt ukjent i familien.
I følge Sjømannsboken mønstret han av i Halifax 21. oktober 1941 – visstnok for behandling av magesår – og mønstret på MT Thorshavn igjen 5. januar 1942. MS Margrethe Bakke er ikke nevnt.
Etter en del «research» er jeg kommet frem til at historien er følgende:
I oktober 1941 hadde onkel Morten seilt sammenhengende siden august 1939. Han var helt sikkert veldig sliten og hadde muligens fått magesår som trengte behandling.
På den tiden seilte MT Thorshavn i regelmessig fart mellom oljekildene i Karibien og England. Halifax var en av de store konvoihavnene og Morten Vigtel regnet nok med at ved å gå i land her ville det være enkelt å bli plukket opp av MT Thorshavn når hans «ferie» var over.
Slik gikk det imidlertid ikke. I desember 1941 var krigen mellom Japan og USA/Storbritannia brutt ut, og MT Thorshavn ble beordret til oppdrag i Det indiske hav.
Da Vigtel meldte seg tilbake til tjeneste ved Det norske konsulatet i Halifax 5. januar 1942, fikk han beskjed om at «hans» skip befant seg på den andre siden av jordkloden. Det han da gjorde var å benytte sin rett til å mønstre på som skipsfører på MT Thorshavn fra 5. januar, noe som også er registrert i sjømannsboken. Regelverket er slik at en sjømann blir regnet som påmønstret fra det øyeblikk vedkommende er registrert ved hyrekontoret. Deretter er det rederiets ansvar å sørge for at sjømannen blir fraktet raskeste vei til der skipet befinner seg.
Under krigen var dette ikke mulig. I stedet måtte kaptein Vigtel selv finne ut hvordan han skulle komme seg dit skipet hans befant seg.
Dette løste han på følgende måte:
Det første han måtte gjøre var å komme seg fra Halifax til Nortraships hovedkontor i New York for å få beskjed om hvor MT Thorshavn befant seg. Til New York fikk han skyss med et annet norsk skip – MS Margrethe Bakke.
Tilfeldigvis hadde MS Margrethe Bakke akkurat da behov for en skipsfører som kunne føre skipet til Cape Town, som var neste bestemmelsessted. Han mønstret derfor på som midlertidig skipsfører og ankom Cape Town der han mønstret av.
Han fikk sannsynligvis vite på Nortraships kontor i Cape Town at MT Thorshavn var på vei til Fremantle i Australia og at skipet neppe ville anløpe Cape Town med det første.
Oversikten over MT Thorshavns seilinger i 1942 viste at skipet seilte regelmessig mellom den store oljeterminalen i Abadan innerst i Rødehavet og til ulike havner i Det indiske hav. I 1942 hadde MT Thorshavn seks anløp til Abadan. Det er derfor grunn til å tro at kaptein Vigtel fikk råd om å komme seg til Abadan så raskt som mulig.
Det er ikke registrert noe sted når og hvordan han kom seg til Abadan. Mest sannsynlig skjedde det som passasjer om bord på et norsk skip. Det vi vet er at MT Thorshavn forlot Abadan 17. juni 1942 med Morten Vigtel på plass som skipsfører.
Denne historien har onkel Morten ikke nevnt til noen i familien. Antagelig synes han at det var flaut, men jeg er helt enig med Jon Michelet i at det var det ingen grunn til. Denne beretningen er historien om en meget pliktoppfyllende sjøkaptein.
1945
Morten Vigtel kom hjem til Sandefjord med MT Thorshavn 22. november 1945. Han ble der møtte av sin kone Elisabeth Vigtel. Da hadde de ikke sett hverandre siden 1. august 1939.
Ved ankomsten til Sandefjord var det gått over et halvt år siden frigjøringen av Norge. Det tok så lang tid fordi skipet naturligvis måtte seile selv om krigen var slutt og skipperen måtte vente lengst av alle. Ser av mannskapslistene at MT Thorshavn hadde hele 24 avmønstringer i mars og april 1945. Freden nærmet seg og da ville gutta hjem.
Sommeren 1945 kom det nye erstatninger fra Norge. Onkel Morten var en rolig og sindig mann, men når han beskrev den gjengen som han da fikk om bord var han vred. Særlig gjaldt den en praksis som domstolene tydeligvis brukte på den tiden – i stedet for å gi unge menn fengselsstraff ble de ofte sendt til sjøs for at det skulle bli folk av dem. Kontrasten mellom de flotte folkene som han hadde seilt sammen med under krigen og dem som kom om bord den første fredssommeren beskrev han som tragisk.
Nortraships hemmelige fond
Morten Vigtel delte både Michelets og de andre sjøfolkenes forargelse over det som ble kalt Nortraships hemmelig fond. Dette var betegnelsen på et fond som allierte befraktere av norske skip betalte inn til under den andre verdenskrig. Bakgrunnen for dette fondet er følgende:
Etter opprettelsen av det norske statsrederiet 22. april 1940 ble en stor del av den norske flåten leid ut til britiske befraktere. MT Thorshavn ble f eks leid ut til den britiske marine for å frakte olje til britiske marinefartøyer rundt om i verden.
For de britiske befrakterne var det et problem at norske sjøfolk var bedre betalt enn britiske sjøfolk, noe som skapte misnøye blant de britiske sjøfolkene. For å komme utenom dette problemet inngikk Nortraship en avtale med britene om at de norske sjøfolkene skulle få utbetalt samme hyre som de britiske, og at differansen skulle innbetales på et fond som skulle komme norske sjøfolk til gode etter krigen.
Dette skapte forventninger blant de norske sjøfolkene om at de skulle få utbetalt en god slomp penger etter krigen. De betraktet naturligvis disse pengene som sine egne. Hvis man leser Michelets siste bok er dette et gjennomgående tema.
Regjeringen Gerhardsen bestemte imidlertid at pengene skulle settes inn på et grunnfond for Pensjonstrygden for sjøfolk. Til sammen dreide det seg om 186 millioner kroner som skulle utdeles etter behov.
Denne beslutningen skapte naturligvis kraftig misnøye blant sjøfolkene. Saken ble ikke løst før Stortinget i 1972 besluttet at sjøfolkene skulle motta en ekstraordinær utbetaling. Da var mange av krigsseilerne allerede døde.
For sin krigsinnsats mottok Morten Astrup Vigtel Krigsmedaljen, Kong Haakons Frihetsmedalje og Deltakermedaljen. I tillegg har han mottatt Norges Rederforbunds gullmedalje.
Kilder
Riksarkivet
Jon Michelets seks bind om «skogsmatrosen”
Samtaler med Jon Michelet
Jon Rustung Hegland: Nortraships flåte, bind 1 og 2.
Samtaler med Morten Astrup Vigtel
