Hvis man er ute og går en tur og kikker inn i et av de små murhusene utenfor muren på Kongsvinger festning, vil man oppdage noe rart: Inne er det stuvende fullt av rekvisitter samlet fra norske fengsler. Her møtte vi museumsmann og pensjonert fengselsdirektør Svein Arne Tvedt for en prat. Han har samlet minner og gjenstander gjennom mange år og er full av historier og anekdoter. For tiden er han travelt opptatt med å gjøre i stand huset litt lenger borte på plassen, det gamle krutthuset, der det innredes gammeldagse fengselsceller. Det vesle huset som i dag er Norsk fengselsmuseum, har rommet litt av hvert, blant annet var byens første postkontor i et av rommene. Aller først ble huset kalt laboratoriet. Det var under engelskmennenes blokade av Danmark-Norge rundt århundreskiftet 1700-1800, da festningen ikke fikk krutt. Man forsøkte å lage krutt selv, men det ble ikke vellykket. Ifølge Tvedt ble det nesten bare «fis» og ble fort oppgitt. Nå har huset fått et nytt liv som museum og er knyttet til Justismuseet i Trondheim.
Slaveriet
Forløperen til fengselsvesenet i Kongsvinger var slaveriet på festningen. Dette ble etablert i 1739. Slavene var av to kategorier, de «ærlige», som var dømt til å sone et visst antall år, og de «uærlige», som hadde livstidsdom på grunn av forbrytelsens grusomhet. Disse måtte gjerne bære jern både natt og dag, samtidig som de utførte arbeid på festningen. Noen slaver var såpass betrodde at de kunne arbeide utenfor Leiren uten vakt, og da kunne byens folk få utført billig arbeid. Før 1850 var vi dårlige på fangebehandling i Norge, det var enten slaveriet eller tukthus.
Camilla Collett har beskrevet et møte med slavene på Akershus: «Vi stod med ett foran den gamle Fæstningsport, en lang skummel Gjennemgang, beliggende et Snes Skridt ovenfor Frimurerlogen. Den saa ikke indbydende ud. Men min Ængstelse steg til Forfærdelse, da der du av denne Port kom en lang Dobbeltrække af fæle Mænd, med gustne Ansigter, raslende Lænker om Ben og Arme og de besynderligste Bukser.»
Tukthus
Tukthusene ble brukt som fengsel og som forbedringsanstalter for folk som levde litt på siden av samfunnet, som tiggere og prostituerte. I tukthusene ble man pålagt hardt arbeid av forskjellig slag. I Kristiania fantes det et spinnehus for kvinner, også med hardt arbeid. Her kunne ei jente havne hvis hun for eksempel hadde født i dølgsmål. Det fortelles om ei jente som hadde fått denne skjebnen og ble satt inn på tukthuset på ubestemt tid. Etter 16 år var det en som så gjennom protokollene og fant ut at hun var der ennå, og hun ble da sluppet fri. Hvis du ikke var konfirmert, lå du dårlig an. En ung mann fikk tukthus i seks måneder fordi han hadde vært litt for nær noen seterjenter. Det står som egen anførsel i protokollen at han var 18 år, men ukonfirmert, og dermed et mangelfullt medlem av samfunnet.
Et nytt syn på straff
Et samfunn har behov for lover som regulerer borgernes liv. Påbud og lovbud sørger for samfunnets makt over den enkeltes adferd. Det norske fengselsvesenets historie er en historie om hvordan skiftende tider har hatt forskjellig syn på bot og straff for dem som satte seg opp mot samfunnets normer.
Fram til reformene på 1800-tallet ble straff ofte utført offentlig for å ha en avskrekkende virkning. For mindre forbrytelser kunne man settes i gapestokk eller få kakstrykning, som var å bli pisket offentlig bundet til en påle. Før større ting kunne man settes i fengsel og bli brennemerket. Innesperring ble etter hvert betraktet som en løsning også på sosiale problemer som fattigdom, sykdom og sinnssykdom.
Rundt 1840 begynte man å diskutere straff. Straffereformene på 1800-tallet kom med en ny ideologi som innebar et nytt syn på mennesket. Forbryterne kunne nå bearbeides og få en bedre moral ved hjelp av strenge rutiner og hardt arbeid. Tiltakene bestod av innesperring, isolasjon, inspeksjon, hardt arbeid, faste rutiner og streng disiplin.
Soning i ensomhet
Norge valgte å satse på soning i absolutt ensomhet
på celle, men man skulle lære å lese og skrive og lære et yrke, så man kunne komme ut som et nytt menneske. I bestrebelsene på å lage gagns mennesker var presten sentral, han var likestilt med direktøren. Det ble bestemt at det skulle bygges sju botsfengsler i Norge, men bare ett ble virkelighet, nemlig botsfengselet i Kristiania. Navnet sier at man skulle bote eller bøte for sine synder. Et hovedmotiv var at det skulle være for ungdom, man skulle gripe inn tidlig for å gjøre dem til bedre folk. De skulle lære å lese og skrive pluss lære et yrke: Skomaker, snekker, blikkenslager, maler, senere bokbinder og boktrykker. Botsfengselet var svært, det var det eneste bygget i hovedstaden som hadde vannklosetter, ett på hver celle. Men systemet kollapset fordi man ikke hadde tenkt nok på avløpssystemet, og så var det å gå over til bøtter igjen.
Dødsstraff ble avskaffet i Norge på 1800-tallet, unntatt for krigsforbrytelser, og de siste henrettelsene skjedde i 1948. I dag er all dødsstraff opphevet.
Vinger og Odal fogderi
I 1852 ble Vinger og Odal fogderi opprettet, og det ble ansatt en politibetjent og etter hvert fire vektere for å holde ro og orden i leiren. Et arrestlokale måtte til, og det første ble leid hos gjestgiver Schulerud i det som i dag er Herudgården på Kirketorvet, men senere flyttet til smia i Grønnerudgården, og så til politibetjent Borgens gård i Kirkestredet. Etter hvert ble det kjøpt tomt til et permanent fengsel i Eiler Baanruds vei, og dette står der og er i bruk den dag i dag.
Ett av Kongsvingers gamle arrestlokaler het på folkemunne Sing-Sing. Det ble senere snekkerskole og smedskole. Dette var en murbygning i to etasjer som lå ved siden av Kongsvinger øl- og vinsamlag, som etter hvert måtte vike plass for Rådhusteatret. Bygget var opprinnelig satt opp til shoddyfabrikk. Brannstasjonen var også i huset i noen år.
I 1864 ble Kongsvinger distriktsfengsel tatt i bruk som straffe- og varetektsfengsel for Kongsvinger by, Vinger og Odal. Da fikk byen både arrest- og rettslokale i samme bygning og dessuten nødvendig betjening.
Det var effektivt å ha rettslokalet i samme hus som fengselet. Dommen ble avsagt og så var det pang rett inn! Det var relativt mange små tyverier, og mye vann og brød. Dette hang jo sammen med at det var mye fattigdom.
Vann og brød
Den aller første fangen i Kongsvinger fengsel var en mann fra Odalen, og han sonet en dom på fem dager på vann og brød i 1864. En kunne velge å sone på vann og brød eller få bedre kost. En dag på vann og brød tilsvarte fire dager på annen kost, etter hvert tre dager. En av de første fangene var en dame fra Odalen på 23 år som hadde stjålet et stykke brød fra sin arbeidsgiver i Kongsvinger. Fangevokterne syntes at kvinnen var så mager og avkreftet at det ville være feil å sette henne på vann og brød i 10 dager. De bestemte seg for at hun skulle sitte i 40 dager, og ikke på vann og brød, men på oppforing, og dette lyktes, kan man lese i fengselsprotokollene. Fengselskosten i Kongsvinger fengsel var ellers omtrent slik: Frokost klokka sju, middag klokka tolv og kveldsmat klokka sju. Til frokost og kveldsmat var det ca. 250 gram brød eller flatbrød og 250 gram øllebrød eller melk. Middagen var ertesuppe med flesk på søndag, byggmjølsgrøt med øl eller melk på mandag og fredag, grynsuppe med kjøtt på tirsdag, melvelling med sild og poteter eller fiskesuppe med poteter på onsdag og lørdag, og ertesuppe med kjøtt på torsdag.
Kvinner satt også her
Til å begynne med var Kongsvinger fengsel et fengsel for både kvinner og menn. Det sto i inspektørens stillingsinstruks at han måtte være gift, og hans kone skulle ta seg av de kvinnelige innsatte og sørge for matlagingen. På kvinnenes celler var det ekstra lås, slik at de kunne føle seg trygge. Skulle en av kvinnene ut i luftegården, ble det slått i ei klokke og alle mennene ble låst inne. Da Svein Arne Tvedt kom hit som inspektør i 1982, hadde han leilighet i selve fengselet, og kona hadde ansvar for maten. Familien Tvedt bodde i fengselet i seks år, og inne i fengselet hadde familien gris, og de dyrket poteter og andre grønnsaker.
Sone husvill
Tvedt forteller at fengselet hadde noe de kalte «sone husvill» helt opp til 70-tallet. Hvis en mann ble løslatt og ikke hadde noe sted å gjøre av seg, kunne han spørre fengselssjefen om å få sone husvill. Dette var en gammel ordning og gjaldt særlig gamle uteliggere som kanskje slapp ut til jul, men ikke hadde noe sted å gjøre av seg. Da var fengselet bedre. Dette sier noe om medmenneskelighet.
Krigsfengsel
Da tyskerne overga seg i 1945, var det usikkert hvordan de store tyske styrkene i byen ville forholde seg. Det gikk bra, men hjemmestyrkene måtte opptre varsomt, unntatt når det gjaldt Gestapo-folk, de skulle arresteres straks. Omtrent samtlige ble arrestert og ført opp til fengselet. Det var på forhånd bestemt at alle NS-folk og samarbeidsfolk skulle arresteres og interneres så snart tyskerne kapitulerte. Arrestasjonene skjedde etter oppsatte lister. Fanger fra hele distriktet ble utover dagen 8. mai samlet i fengselet, men antallet fanger vokste raskt, og det ble trangt i cellene inntil man hadde fått etablert en interneringsleir på festningen.
Kilder
Svein Arne Tvedt
Thorbjørn Hæhre: Kongsvinger fengsel 140 år 1864 – 2004
Bjørg Randi Grønnerud: Det hendte i gamle Kongsvinger og Grønnerudgården
Aud Sissel Hoel: Maktens bilder
