Historien om Jonas Lies sommersted og om en foretaksom engelskmann
Sigernes var en gang et storgods som hadde tatt i alle fall to andre eiendommer opp i seg, Nedenes og Speismark. Men gården ble etter hvert delt opp i flere parter. Av gårdens mangslungne historie tar vi med følgende, som Øyvind Lillevold skriver om i Vinger bygdebok, bind 1:
Juristen som trengte sommerhus
Overrettsakfører Jonas Lie kjøpte Sigernes i 1862. – For oss står Jonas Lie framfor alt som dikteren. Men ved den tid han kjøpte Sigernes, var han først og fremst juristen, kjent ikke minst for sine dristige interesser for skogeiendommer. Han som mange andre var blitt preget av optimismen som anlegget av Kongsvingerbanen hadde skapt. Nå kan vel ikke kjøpet av Sigernes betegnes som noen spekulasjon. Det som betydde mer for Jonas Lie i dette tilfellet, var vel at det var så vakkert her ved Sigernessjøen. Dessuten trengte han høy fra garden til skysshestene sine i Kongsvinger, hvor han fremdeles ble boende. Men i de få årene han eide Sigernes, var han ofte her med familien om somrene. Det stod en stor og romslig hovedbygning her.
Skogbrukskrakket i 1860-årene
Jonas Lie kom inn i ”malstrømmen” i sin tid på Kongsvinger og gikk med i dragsuget etter J.C. Bredesens fallitt. Krakket kom i 1865, og da Lie hadde gjort opp i 1868, viste det seg at han dratt på seg et ansvar på omkring en million utover det at alt han selv hadde eid, var gått tapt. Nå måtte også Sigernes under hammeren, og den som fikk tilslaget, var en rik engelsk gruveeier: William Cockran Carr.— Han gjorde seg noen nytte av garden, for det ble tatt mye props ut av skogen, som Carr sendte til kullgruvene sine i England.
Sommerstedet på engelske hender
Men ellers skapte Carr eventyr omkring seg på Sigernes.— Den store, gamle låven ble solgt og flyttet til Krokenga ved Sæter. Hovedbygningen ble delt i to og solgt, den ene delen ligger i hovedbygningen hos Hoff på Øyset, og Carr fikk opp ny bygning hvor det visst var de fargede ruter i glassverandaen som ble lagt mest merke til. Oppover lia fra garden fikk han anlagt park etter engelsk mønster. Her ble det plantet både lerk, lind, lønn og hassel, og i store slyngninger oppetter ble det anlagt en halvannen meter bred spaservei med flere utvidelser innimellom – der skulle det være utsiktsplasser hvor vi også kan tenke oss det var satt opp benker til å hvile på. I de bratte skråningene måtte veien legges ut på gråsteinsmur, som det heter seg at Nils Aasen på Gubbevangen hadde vært mester for. Og der er det gjort godt arbeid, for mye av murverket står ennå. Carr fikk også bygd en skikkelig vei nedover til sjøen og nordover til Holer.
Dampbåt på Sigernessjøen
Både i parken og på jordet ble det planert, fylt opp i groper og gravd ut hauger. Han la vannledning fra en kilde som holdt vann året rundt, og det er sagt at Carr hadde egen gartner, i alle fall en slags vaktmester som kunne holde oppsyn med alt også når Carr var i England. Til bruk på Sigernessjøen skaffet han seg en liten dampbåt som ble fyrt opp med ved, og både nedenfor Sigernes og ved Mariåsen på den andre siden ble det anlagt brygger hvor båten kunne legge til. Alt som engelskmannen fikk satt i gang, ga mye arbeid, og han betalte godt. Ikke minst av disse grunnene hadde han godt omdømme i Kongsvinger.
Og så alt det livet som fulgte med! Hit kom store selskaper fra Christiania med tog til Kongsvinger, hesteskyss til Mariåsen og så med dampbåt over sjøen. Her kom det også venner fra England. Naboen kunne legge merke til dem når de la sine turer til utsiktsstedene oppe i den store parken. Og så de dem ikke, hørte de dem i alle fall, fortalte Engebret Holer, for det fulgte så mye sang med dem slike ganger, vakker sang som kunne høres helt ut over sjøen.
Sigernes selges
I 1897 avviklet Carr sine interesser i Sigernes. Han solgte først flere av eiendommene til brukerne eller andre, og hovedbølet ble solgt til Gustav Gjems. Gjems solgte Carrs hovedbygning. Den ble flyttet til Åbogen hvor Arne Johnsen drev forretning, men brant så ned. Gustav Gjems bygde et annet hus på Sigernes. Dette ble siden gitt til Holmen misjonsforening som innredet det til bedehus. Da foreningen ble nedlagt, ble huset solgt til indremisjonen i Kongsvinger, som solgte bedehuset til nedrivning i 1968. Gustav Gjems solgte jorda på Sigernes til Stang på Lier.
Frivillige sørger for vedlikehold
Granli historielag har lagt ned mye arbeid med rydding og vedlikehold av området. En ivrig dugnadsgjeng har ryddet og merket ca 2 km av stien som ble steinsatt og opparbeidet de siste tiårene av 1800-tallet. Stien går i slynger oppover Sigerneslia og ned til sjøen og er vel verdt en vandring. Historielaget forteller at det var populært å jobbe for Carr, og han betalte godt. Parken ble anlagt i engelsk stil, og den dag i dag ses rester etter uvanlig vegetasjon i området. Granli historielag har satt opp en informasjonstavle, og Lier Vel har kostet krakk i parken.
I følge Granli historielag drev Holmen misjonsforening bedehus her fra 1911 til 1968, i tillegg til at det var bolig i 2. etasje. I dag ses kun tufter etter bebyggelsen og en fint oppmurt brønn som skal være om lag 5 m dyp og en svært god vannkilde.
Kilder:
Vinger bygdebok
Granli historielag
