Av Finn Sollien
Lørdag 21. april 1945 kunne ha ført til en katastrofe for en familie som bodde i Køia under Lier. Sent fredag kveld kom en gruppe med illegalt stoff fra Stockholm. De skulle videre til Gjeddevasskoia i Nord-Odal på søndag.
Gruppa slo leir på en høyde ovenfor Myrvold, mellom Holer og Køia. De kom fra Stockholm til Charlottenberg med tog, derfra til Midtandersfors med biltransport og videre over til Varalden på Varaldskogen, så til Møkeren, hvor de ble hentet med to båter som fraktet dem over til Masterudsiden. Det var Olav Johnsbøen og Tangen som møtte dem med sine robåter. Våren var litt tidlig ute, snøen var borte, og isen hadde gått i oppløsning. Leder for denne gruppa var Knut Ramberg fra Oslo, og som kjentmann i gruppa var Olaf Fagerli fra Gaustad i Eidskog. Olaf Fagerli var ansatt hos skogeier Sæthern i Eidskog og hadde grenseboerbevis som gjorde at han kunne bevege seg litt mer enn andre. I 1991 fikk jeg kontakt med Olaf, og det førte til at vi fikk informasjon som ikke tidligere var kjent. En i gruppa hadde et våpen som var kraftigere enn de lette som de andre i gruppa hadde. Olaf fortalte at denne karen var en hardhaus. Han kledde av seg og satt i bare skjorte og underbukser i båten. Skulle noe inntreffe, så hadde han et våpen som han mente kunne forsvare dem dersom han måtte ut i sjøen.
De kom i land på Masterudsiden og bega seg i vei over til sagtomta ved Urstjernet. Der sto det en sykkel, fortalte Olaf, den skar de over ringene på. De var redde for at det kunne skje noe, for på stien fra Tangen og frem til sagtomta hadde de møtt ei dame med to barn som kom gående i møte med dem. Gruppa satte seg ned for å hvile da de så dette følget kom imot dem. Da skjedde det noe: Gruppa hadde kjeledresser med lang frakk over for å skjule bagasje og våpen. En av kara spurte en av barna om de ble redde. Barnet svarte: «Je veit itte je, åkken som er mest redd”. Det viste seg at en av kara hadde ikke dekket godt nok over våpenet sitt. Det var denne hendelsen som førte til at de skar over dekka på sykkelen. Sykkelen tilhørte Karl Langtjernet som var flyktningelos.
Vel kommet frem til rasteplassen ovenfor Myrvold, slo de leir. Det ble sent på kvelden før de kunne legge seg til hvile. Knut Ramberg så at en av gruppa hadde latt sitt våpen bli stående ved et tre. Han gjorde ham oppmerksom på at våpenet skulle han ha ved sin side for å kunne forsvare seg om de skulle bli angrepet. Fra denne høyden hadde de god sikt ned på hovedhuset på Holer, og kunne følge med på hva som foregikk.
Det som skjedde nå, førte til en ulykke. Vedkommende strakte seg frem fra soveposen og trakk våpenet til seg. To skudd gikk av mens våpenet lå på bakken, og skuddene gikk inn i soveposen til Knut Ramberg og skadet ham. Hvordan skulle de organisere dette? Olaf visste at folket i Køia var til å stole på, så Olaf gikk dit. Han sto på hjørnet av låven klokka sju om morgenen. Jeg skulle på skolen, og jeg fikk se en mann med skjegg som sto der og vinket meg frem til ham. Han spurte om moren min var oppe. Jeg fór inn etter mor. Det ble avtalt at mor skulle gå til Holer for å ringe etter legehjelp. Vi var ikke sikre på tryggheten på Holer. Avtalen mellom min mor og Olaf Fagerli var at min mor skulle ringe til doktor Gundahl i Kongsvinger. Doktor Gundahl var ikke å treffe, så mor bestemte seg for å ringe doktor Korvald, for han var vår lege. Søsteren min og jeg skulle på skolen denne lørdagen, min far hadde gått til Lier, for det var arbeidsdag. De som var igjen i Køia, var mor og brødrene mine, Thorleif og Helge.
Hvordan forklare legen hva som hadde skjedd var ikke lett, særlig når lege måtte tilkalles over telefon som kunne være avlyttet. Her var mor smart og brukte min bror Thorleif som objekt. Det var ikke lett, hun måtte ha en plan der og da og for tida etterpå, for Thorleif skulle på skolen på mandag.
Doktor Korvald kom, og mor møtte opp ved veien og forklarte hva som hadde skjedd. Doktor Korvald kjørte bilen fram til skigarden mellom Myrvold og Køia. Der var de ute av syne fra veien opp til Holer. Knut Ramberg ble satt inn i baksetet i bilen, og ved siden av Knut satt en av gruppa med skytevåpen over fanget. Skytevåpenet ble dekket over med et pledd. Alt gikk bra frem til sykehuset på Skarnes hvor Knut Ramberg ble operert og lagt på loftsrommet over leiligheten til oversøster ved sykehuset. Han lå her til fredsdagen 8. mai 1945.
Den uheldige med skytevåpenet fikk sammenbrudd og måtte følges tilbake til Sverige med to av gruppa. Fire av gruppa var nå ute, det var to igjen, og den ene var Olaf Fagerli. Vi ble bedt om å gjøre oss klare til å rømme til Sverige på meget kort varsel. Vi hadde tre kuer på fjøset, mor tenkte på dem. De to gjenværende ble igjen for å følge med på hva som kunne skje. På Skarnes var det rolig, det kom ingen faresignaler derfra. De to gjenværende av gruppa skulle holde vakt utenfor Køia og følge med om det var noe på gang. Mor ordnet med mat. De ble værende i tre dager før de måtte komme seg over til Sverige.
Det gikk bra, fredsdagen kom 8. mai, og vi var lettet. 10. mai var vi alle på Kongsvinger. Vi sto ved pølsemaker Pettersens forretning i Glommengata. Det kom en bil kjørende fra brua. Den stoppet og snudde i krysset mellom Glommengata og Sofiesgate, den kom tilbake og vinket til oss og svingte opp Oscarsgate. Vi gikk dit. Det var Olaf Fagerli og tre andre i uniform som møtte oss der. Mor fikk av Olaf en kartong med 2 pund rosiner fra California. «Beklager, Thea», sa han, «vi har ikke så mye å gi deg som takk for hjelpa».
Knut Ramberg var på sine turer også ofte hos Thorbjørn Grimstad som var lærer på Speismark. Thorbjørn hadde rømt til Sverige før denne siste turen for denne gruppa.
Noe av bagasjen som gruppa hadde båret på, ble brakt til Gjeddevasskoia i Nord-Odal, resten ble båret ned og ble liggende til utpå sommeren før det ble hentet. Reven hadde funnet blodige filler ved rasteplassen ved Myrvold, noe av dette fant min bror Thorleif og jeg på stien vi hadde over til Holerfløyta.
Mor var sterk. Det ble ikke snakket noe om denne hendelsen i ettertid. Ingen i nabolaget hadde hørt lyd av skudd. Det skjedde heldigvis så sent på kvelden at alle hadde lagt seg. Dessuten gikk skytevåpenet av mens det lå på bakken, og mye av lyden ble derfor dempet.
