Da jeg var seksten og et halvt år, sto jeg med et vitnemål fra Odal realskole i hånda. Dette var i 1958, og jeg var en av tjue heldige unge mennesker fra Sør-Odal og Nord-Odal som fikk realskoleeksamen det året.
Nå skulle jeg få sjansen til å gå videre på skole, og da var det å søke opptak på Kongsvinger kommunale høyere almenskole, KKHA. Tre år senere hadde 32 artianere fått den ettertraktede svarte studentlua på, og verden lå for våre føtter.
Det var ingen selvfølge å få utdanning. Foreldrene mine la seg i selen for at jeg skulle få gå på skole. På gymnaset på Kongsvinger var det skolepenger for oss som ikke kom fra byen, og det var dyre bøker, selv om vi for det meste fikk kjøpt dem brukt fra dem som var ferdige med dem. Ettersom jeg bodde langt av lei, på Oppstad i Sør-Odal, fikk jeg bo på hybel det siste skoleåret, også en kostbar ordning. Jeg kvitterte så godt jeg kunne med å være flittig på skolen. Så føltes det også som en seier når eksamen var overstått.
Vi som begynte på gymnaset i 1958, opplevde det som jeg vil kalle utdanningsrevolusjonen i Norge. De fleste av oss som tok eksamen på KKHA, var de første i familiene våre som fikk høyere utdanning, det var stort sett ingen som hadde gått løypa før oss. Medgangen fulgte oss videre, til gratis universitet og høyskoler, og med mulighet til å få statlig studielån, som vi senere kunne nedbetale til forståelsesfull rente.
Borgerskolen
Vi var jo likevel ikke de første som fikk høyere utdanning i vår region. Hvis vi dykker ned i byens historie, finner vi ut at allerede i 1858 ble det etablert en «Kongsvinger Privatskole for Drenge». Privatskolen ble forløperen for borgerskolen som kom to år senere, og den ble en start på den senere middelskolen og den kommunale høyere skolen i byen. Men hvem var det som fikk gå på borgerskolen? Det var nok et svært lagdelt samfunn i byen vår på denne tida.
Høsten 1865 kom Kongsvinger borgerskole i gang, og bestyreren var kateket Johan Anton Lampe, en ung mann som ble godt likt, «aktet og avholdt av rik og fattig», står det i byboka av 1929, – men som døde bare noen få år etterpå, bare 36 år gammel. Gravsteinen hans er bevart og står tett inntil kirken på hjørnet mot Kirketorvet. Borgerskolen var for begge kjønn, men jentene kunne bare gå i de nedre klassene.
Pikeskoler
Anna Stang kom til Kongsvinger i 1861 og opprettet straks en pikeskole – et veldig framsynt initiativ, og hun drev skolen til hun flyttet herfra i 1878. Men det var flere framsynte folk i byen, og i 1881 ble det vedtatt opprettet en kommunal pikeskole. Den ble drevet til 1885 da den ble innlemmet i middelskolen, og nå var tiden moden for fellesundervisning for jenter og gutter.
Kongsvinger kommunale middelskole
Borgerskolen var en slags realskole. I 1869 kom loven om høyere allmennskoler, og mange borger- og realskoler ble omgjort til middelskoler. Denne erstattet borgerskolen og var 6-årig, så her kunne man begynne i 10-årsalderen. Middelskolen var interkommunal: Vinger, Eidskog, Brandval, Sør- og Nord-Odal bevilget årlige tilskudd. Så her ser vi hvordan Kongsvinger trer fram som utdanningsbyen for hele regionen. Skolen ble så populær at det ble nødvendig å tenke et eget bygg, og snart reiste den bygningen seg som vi i dag kjenner som Øvrebyen videregående skole. Arkitekt Nordan tegnet huset og Günther Schüssler var byggmester, og i 1880 sto skolen ferdig. Et skikkelig praktbygg!
Middelskolen og gymnaset slås sammen
Det var gjort flere forsøk med å få til et gymnasium i byen, altså en fortsettelse av middelskolen som skulle føre fram til mulighet for opptak ved universitetet. Gymnasiet kom i gang i 1921, og alle de sju kommunene i sørfylket var med på dugnaden. Kongsvinger kommune holdt lokale og inventar. En kan lure på hvem som var elever ved gymnasiet. Det er nok så at det først og fremst var barn av de få akademikerne i distriktet eller barn av velstående handelsfolk som fikk denne muligheten.
I 1931 ble så Glommendalens Gymnasium slått sammen med middelskolen til en felles skole som fikk navnet Kongsvinger kommunale høiere almenskole (KKHA). Bestyreren het Olaf B. Viig.
KKHA
Gymnaset ga elevene impulser fra den store verden. Det ble undervist i hele tre fremmedspråk som alle måtte gjennom, engelsk, fransk og tysk. Mange elever reiste senere ut til ett av disse landene, gjennomførte studier og ble leger, tannleger og ingeniører.
Den skolelederen som huskes av eldre elever ved skolen, er Nils P. Vigeland, som ble tilsatt i 1937 og var ved skolen i hele sin yrkeskarriere. Han var kjent som en dyktig lærer og administrator og nøt stor respekt, så stor at det til tider nærmet seg frykt.
Andre skoler
Det fantes andre typer skoler, slik som amtsskoler, framhaldsskoler og yrkesrettede skoler. Amtsskolene, som senere ble kalt fylkesskoler, kan kanskje best sammenlignes med en slags folkehøgskoler, og en god del ungdommer i distriktet her fikk denne muligheten. Framhaldsskolen er det mange eldre folk i dag som har vært elever ved. Framhaldsskolen ble gjort obligatorisk i 1958 for dem som ikke søkte annen utdanning. Så det fantes muligheter for å få påfyll. Framhaldsskolen var mer praktisk rettet, og det er mange menn som fremdeles husker gode ferdigheter som de fikk i sløyd. Det var kjønnsdelt i alle slags skoler når det gjaldt praktiske ferdigheter. Guttene skulle lære å snekre, og jentene skulle drive med søm, strikking og lære stopping og lapping.
Holdninger til utdanning
I boka «Utdanning Hedmark», utgitt av Anno museum i 2018, skriver Bjørn Sverre Hol Haugen om holdninger til utdanning i Odalsbygdene i artikkelen «Lærelyst, holdninger og skolebuss».
For å kunne komme seg på skole utover folkeskolen, måtte man overvinne praktiske hindringer som for eksempel lang skolevei. Hvis det ikke gikk buss, var det ingen råd med å komme seg av sted. Det ble etter hvert etablert private realskoler både i Sør- og Nord-Odal, så interessen for utdanning var absolutt til stede, men i mange hjem stilte man seg lenge avventende til nytten ved å gå videre på skole. Lokalt ble det ofte omtalt som å «koste på seg utdanning», og om det var bryet verdt. Det var nok også slik at jentene kunne møte flere hindringer enn guttene. Jentene skulle jo gifte seg og bli husmødre og bli forsørget. Det krevde en ekstra innsats fra både elever og fra foreldrene deres hvis de skulle greie å få seg utdanning ut over folkeskolen. Dette vedvarte i hvert fall til slutten av 1950-tallet.
Lærerne og lokalmiljøet
Det er mange ganger pekt på den innflytelsen festningen har hatt i byen med de militære standspersonene som flyttet hit og brakte med seg kultur i forskjellige former. I senere tider har skolene spilt noe av den samme rollen. Byen har trukket til seg høyt utdannede mennesker, både av distriktets egne folk og lærere som har kommet hit og blitt her. De har bidratt i kulturaktiviteter og i byens liv for øvrig og vært en verdifull tilvekst gjennom alle år.
Utdanningsbyen i dag
Gymnaset er blitt til Øvrebyen videregående skole og yrkesskolen er blitt til Sentrum videregående skole. Sentrum er distriktets største videregående skole med rundt 600 elever. De to skolene til sammen gir et bredt tilbud om utdanning innen mange forskjellige studieretninger.
Det finnes egne videregående skoler i Sør-Odal og i Åsnes. Men Kongsvinger er sentrum for svært mange av regionens ungdom, noe som er tydelig hver dag når bussene kommer på rekke og rad på morgenen og ungdommene strømmer ut og inn til en ny skoledag.
Ikke minst har vi fått Høgskolesenteret, som nå seiler opp til også å være et forskningssenter, en helt fantastisk utvikling som kan løfte hele regionen.
Kilder:
Olaf Brynn: Kongsvinger bybok 1929
Johan Seglsten: Fremad til lys og liv. Skolehistorien for Kongsvinger, Vinger og Brandval.
Bjørn Sverre Hol Haugen: Lærelyst, holdninger og skolebuss. Utdanning Hedmark, Anno museum 2018.
Bilder: Bjørn Engh.
