Sent på kvelden den 14. april 1940 høres tung propellflydur over Krogsrud på Galterud. Bare få dager tidligere hadde Tyskland invadert Norge og tyske tropper var på vei mot distriktet. Hva skjer?
Pilot Günther Kaymer spiser ferdig frokosten i den provisoriske kantina og ser ut på været. Han slår av en prat med kolleger, tar en røyk, ler nervøst av vitser og gleder seg til perm. De siste dagene har vært hektiske. Han vet de skal ut å fly denne søndagen i april og situasjonen gjør at det er all mulig grunn til å være på vakt. Kommer vi hjem? Blir det vår siste reis? Blir noen skadet? Han er helt ny i et fremmed land og attpåtil en del av en stor invasjonsstyrke. Mye er usikkert og ingenting er planlagt til minste detalj. Dessuten endrer det militære landskapet seg hele tiden. Han tilhører en skvadron som heter Kampfgeschwader z b V1 som blant annet har vært med på hele operasjon Weserübung, invasjonen av Danmark og Norge. Han har sett kamp, men krigen er ennå ung.
Britene kommer!
Fornebu er et kaos av militærfly som kommer og går i aprildagene 1940. Innkvarteringen for Luftwaffe mannskapene er fortsatt provisorisk og kummerlig. Det er ikke uvanlig at fly havarerer eller har uhell ved landing. Den 13. april får Oberleutnant Herbert Schmidt, sjef for første kompani av Fallschirmjägerregiment 1, ordre direkte fra Berlin om å besette Dombås med det mål å stanse den engelske framrykkingen sydover fra Åndalsnes. Wehrmachts sentrale overkommando har nemlig fått melding om at det vil komme en britisk landgang i Norge den 13. april og for å hindre de britiske troppenes forflytning i Norge, er det av største viktighet å kontrollere Dombås. De ønsker å bruke fallskjermjegere som på den tiden nesten ikke hadde vært brukt i kamp tidligere, men som skulle vise seg å spille stor rolle gjennom hele krigen. Denne ordren var i tillegg et såkalt «Führerbefehl». Det betyr at ordren kom direkte fra Hitler og var ikke noe man satte seg imot!
Krigen nærmer seg
Gotfred Moss fra Sander er en del av kompaniet under kaptein Magnus Vangerud. Bare noen dager senere kommer de til være med blant annet på trefningene ved Rustad på Kongsvinger. I likhet med de andre norske styrkene, kjemper de tappert mot den overlegne tyske krigsmaskinen.
Vi kan bare gjette hvilke tanker Moss gjør seg da han setter på seg uniformen og vet at fedrelandet er invadert. Han er blant de som har fått i oppgave å forsvare landet og de karene tar oppgaven på største alvor. Han vet også at de norske styrkene er underlegne den voldsomme tyske krigsmaskinen. Han vet og at det vil gå tapt menneskeliv. Krag-Jørgensen geværet må ha føltes som både en venn og fiende.
Søndagen den 14. april er Vangerud og Moss´ sitt kompani forskanset ved Sander hvor de venter på at tyske styrker skal ankomme. Spenningen må ha vært til å ta og føle på den kvelden. Men han aner ikke at rett ved hjemmet skulle snart havarere et transportfly fra Luftwaffe.
Ordren er gitt
På Fornebu om er mannskapene tidligere på dagen blitt briefet og er så klare de kan få blitt. Et rekognoseringsfly har allerede vært på vingene, men på grunn av dårlig vær er oppdraget mislykket. Det bringer ikke med seg noe data av verdi tilbake. Tyskerne har ganske enkelt altfor dårlig informasjon om landingsstedet og været er dårlig. Pilotene fraråder aksjonen, men Hitler er klar: Dombås må tas. Det er ingen vei utenom.
Fallskjermsoldatene er topptrent og innlosjert på Stabekk skole og klare til innsats. Men det eneste kartet de har til rådighet er et skoleatlas de finner på stedet.
I tillegg til atlaset, navigerer pilotene etter togskinnene. Det er nok med bange anelser at Kaymer, sammen med Unteroffizierene Heinrich Markstein, Heinrich Bollert og Georg Kahle tar av den dagen. Klokken er omtrent kl. 17 og været er dårlig.
Oppdraget er mislykket!
De 184 soldatene hopper ut over et stort område, både langt vest, i Lesja, og inne på fjellet ved Fokstugu. De fleste blir tatt til fange av norske soldater, nærmere bestemt Mørebataljonen. Av femten fly, returnerer bare sju tilbake til Fornebu. Ett blir skutt ned av norske styrker, ett ender i Sverige. Selv om alle soldatene kommer seg ned på bakken, blir de vel 60 soldatene etter hvert tatt av dårlig organiserte norske styrker. Forsterkningene de tyske fallskjermjegerne venter på, kommer aldri.
Et fly får problemer
På Galterud holder den tyve år gamle Henry Kristiansen på med sitt. Selv om det er krig, går livet sin gang, men alle vet at tyske styrker er rett rundt hjørnet. Klokka er rundt halv ti på kvelden. Plutselig blir han og folk rundt ham vár på en lyd. Er det torden? Rumlingen blir høyere og høyere og plutselig ser de et stort, grågrønt fly med hakekors på haleroret, sveve i lav høyde. Det kretser rundt som om det leter etter noe. Søkelys skinner ned fra flyet og lyset følger veiene. Etter hva man kan høre, fungerer motorene som de skal. En kort stund etter foretar flyet en kontrollert landing på et jorde på Krogsrud. Først går landingen fint, men så treffer flyet en lysstolpe og blir kastet rundt. Henry og vennene ser på med store øyne. På jordet skrenser en diger, dyster krigsmaskin over jordet. Et prustende, såret rovdyr som er ute av kontroll. Guttene har sett slike militærfly på bilde, kanskje på filmavisa, men neppe i virkeligheten og i hvert fall ikke på Galterud. Flyet stopper opp nesten ved veien, så blir alt stille. Henry kan høre at det rumsteres inne i flyet. Maskinen gir fra seg lyder som en varm motor gjør når den slås av. Lave stemmer på tysk høres innenfra. Hva skjer nå? Hva gjør vi?
Rekognosering
Parallelt har kompaniet som Moss er en del av, sett dette fra sin posisjon og skjønner hva som foregår. Kaptein Vangerud sender ut fire karer i bil for å sjekke situasjonen. Dette fortalte Gotfred Moss selv til undertegnede i et intervju i Glåmdalen i 1991:
– Vi organiserte en firemannsgruppe, bestående av meg selv, Karl Husemo, Gjermund Bergaust og en ved navn (Harald) Nerland og dro i retning flyet. Da vi kom fram til Krogsrud, møtte vi en tyve år gammel gutt (Henry Kristiansen, journ. anm.) som fortalte hvor det lå. Jeg sa til de andre at de skulle være rolige mens jeg snek meg rundt for å komme på baksiden. Vel 20-30 meter unna flyet, plystret jeg svakt til kameratene som umiddelbart gikk til verket. Flybesetningen på fire overga seg umiddelbart. De ble sendt bakover som krigsfanger. Jeg fikk en kniv av offiseren (altså piloten. Journ. anm.) som souvenir. Den har jeg fortsatt.
Farlig situasjon
Den unge Henry Kristiansen fikk en opplevelse han aldri skulle glemme. Dette er hans egne ord fra samme artikkel i Glåmdalen:
– Jeg møtte Gotfred Moss og hans menn og jeg viste dem veien. Da vi nærmet oss flyet, hørte vi plutselig en lyd. Det var klikkelyden fra maskingeværet om bord som ble flyttet på. Den tyske skytteren rettet maskingeværet mot oss! Gotfred dyttet til meg så vi kom i dekning, men ingen skudd ble løsnet. Vi unggutta var vel ikke klar over hvor farlig dette var.
Etter at det tyske mannskapet var tatt hånd om, stiger Gotfred Moss inn i flyet. Det er tross alt ikke hver dag at man kan titte på et krigsfly på Galterud. Inni er det tydelig at flyet har sett kamp. På gulvet ligger patronhylser og i skroget er det flere kulehull. Ved ett av dem har noen skrevet 9/4-1940 med kritt.
Folk flokket seg rundt flyet, den snaue uka det lå på jordet. Vi ser guttunger klatre på taket og folk studerer interiør. Det var ved denne døra bak vingen at mannskapet først ble arrestert av de norske styrkene.
Krigen har kommet hjem
La oss fryse dette bildet: Her står Gotfred Moss fra Sander et kort øyeblikk ansikt til ansikt med Günther Kaymer, fienden. For bare noen dager siden hadde Kaymer og mannskapet reist fra Tyskland og nå sto de ved et havarert fly, i den norske landsbygda, omringet av norske soldater og det er krig. De er navnløse for hverandre og snakker ikke samme språk. De er fiender. Det er mørkt, det er vått og ganske surt. Jordet er nesten bart med noen våte flekker av snø. Hva tenkte de? Hvordan vurderte de hverandre? Hvis alt hadde ligget til rette, kunne de ha skutt på hverandre. Kanskje noen hadde blitt skadet eller drept? Heldigvis skjedde ikke det og karene gikk fra hverandre uskadd, uten noen gang å få vite hvem den andre var. Mannskapet ble sendt til Kongsvinger festning hvor de satt internert til de ble frigjort av egne styrker kort tid etterpå.
Moss er en helt vanlig mann som plutselig er dratt inn i krigen og har kommet i en situasjon som kan være både livsfarlig og kreve valg som kan bety liv eller død. Kaymer, en yrkesmilitær, er i utgangspunktet også en vanlig mann. Og nå står han her med henda over hodet en sen kveld i april i et fremmed land. Som pilot vet han hvor han er, men han aner ikke hva dette er for et sted og hvem folka er. Han stoler nok på at de militære vil følge normal kutyme.
En klassisk flymodell
Flyet var en såkalt Junkers 52/3M, opprinnelig lansert i 1932 og var på mange måter allerede utrangert ved krigens start. Det ble kalt for “Tante Ju” av mannskapene. 3M står for “tre motorer”. Det var kjent for sin “bølgeblikk” aktige bekledning og ble bygd av Junkers Flugzeugbau i Dessau. Før krigen var modellen brukt som passasjerfly av Lufthansa og blant andre vårt eget DNL, forløperen til SAS. Under krigen var flyet Luftwaffes transportryggrad helt til slutten. Junkers produserte en rekke modeller, for eksempel den beryktede, men trege Junkers 87, eller “Stuka” (Sturzkampfflugzeug) og den mer moderne og anvendbare Junkers 88. Junkers 52 har i dag samme klassiske status som for eksempel DC3 “Dakota”.
Flyet som krasjlandet på Galterud hadde bokstavene 1Z + CC på siden av skroget. 1Z forteller at flyet tilhørte «Kampf Geschwader zum besonderes Verwendung nr 1.» C’en indikerer hvilken Staffel innen Geschwaderen som flyet tilhørte og neste C er flyets bokstav innen Staffelen. Geschwader betyr skvadron. Ordet Staffel i Luftwaffe sammenheng betyr en enhet på ni til tolv fly. En Geschwader er organisert i flere Staffeln.
Flyets skjebne
Hva skjedde så med nettopp dette flyet? Etter vel en uke ble det demontert og fraktet bort. Maskingeværene ble fjernet før tyskerne kom og til tross for den harde landingen var flyet i god skikk. Mens flyet lå på jordet, hadde lokalbefolkningen strømmet til for å se på og det ble tatt flere bilder av blant andre Magne Aurom, Ingrid Gran og Alf Skarphol. Noen hevder at flyet endte opp på Kjeller for der å bli satt i stand og brukt videre under krigen. Men undertegnede har truffet flere personer som hevdet at flyet hadde endt opp på Årnes og etter krigen havnet i Glomma ved en av brokarene langs gamle brua.
Da jeg skrev artikkelen i 1991, traff jeg tidligere brannmester på Årnes, Rolf Schei og journalist Trygve Tangerud. De fortalte at flyet hadde blitt fraktet til Runni leir på Årnes og hadde der vært brukt til øvelser.
Ved frigjøringen tok britiske styrker over Runni, og de skulle ha sørget for å fjerne vraket ved å dumpe det i elva, ifølge kildene. Schei og Tangerud hevdet også at flyet kunne sees på bunnen av elva ved lavvann og at mye av vraket skal ha blitt fjernet fordi det skapte trøbbel for tømmerfløtingen. I 1991 fikk jeg med meg dykkerne Geir Kristiansen og Bjørn Brandvold til å søke etter vrakdeler. Stedet vi valgte var etter informasjon fra kildene. Men dessverre var dykket resultatløst fordi det hadde regnet kraftig dagene i forveien og elvevannet var svært grumsete.
Dykkerne Geir Kristiansen og Bjørn Brandvold måtte gi opp å finne noen rester i elva da vi prøvde i 1991. Dagene i forveien hadde det regnet masse og vannet var grumsete.
Hvorvidt denne historien er korrekt, eller om folk husker feil, skal være usagt. Mange trekker den i tvil og mener å ha belegg for at flyet faktisk ble sendt til Kjeller for reparasjon. Det ville i så fall ha vært helt i tråd med prosedyrene på den tiden. Hva var det da som ligger på bunnen av Glomma? Ligger det noe som helst på bunnen av Glomma ved steinblokkene som dukker opp ved lavvann? Det ville vært underlig om begge kildene som sa de hadde sett flyet selv, bare skulle ha funnet på dette fra tomme intet? Ble noe annet dumpet der? Hvis noen vet noe mer, ta gjerne kontakt.
Takk til:
Per-Øivind Skarphol, Kjetil Gulli, Eivind Huseby
Facebookgruppa «Krigen i Kongsvinger»
Bøker:
Flyalarm (Bjørn Hafsten, Bjørn Olsen, Ulf Larsstuvold og Sten Stenersen)
Ni dager i april (Knut Mæsel)
