Skisporten i Glåmdal har lange tradisjoner. Bygdene våre har et landskap som inviterer til akkurat denne type idrett, med daler, bergskrenter og åser. Vi kan trygt si at skihopping var idrettsaktivitet nummer en vinterstid. Skihopp ble etter hvert også skoleidrett. Mange i min generasjon har helt sikkert en diplom eller en liten pokal liggende i en eller annen kommodeskuff. Gutta hoppet på ski, mens jentene konkurrerte i slalåm. Jeg snakker da om tidsrommet 1930 fram til 1970.
Det første store hopprennet i Norge regnes å være Huseby-rennet i Bærum, første gang arrangert i 1879, som seinere ble avløst av Holmenkollrennet.
I vårt distrikt fikk hoppsporten sin beste alder fra 1920 og framover. Da kom også store bakker med stillas. Dragsjøbakken ved Årnes ble ferdigstilt 1928 og var med en bakkerekord på 51,5 m på størrelse med Holmenkollen. Gullbekkåsen ved Kongsvinger kom i 1933 og var enda større med en bakkerekord på 75 m, satt av Arne Dalslåen så seint som i 1961, bare noen få år før bakken ble revet. Arne Dalslåen representerte Norge under OL i Squaw Valley i 1960, som reserve, uten å få hoppe.I NM fikk han ingen pallplassering som senior, men ble norgesmester for junior i 1958, som 17-åring. Mesterskapet gikk i Bjartbakken ved Oppsal i Oslo. Selve kronprins Harald var til stede – sammen med 4000 tilskuere! Sier litt om datidens interesse for hoppsporten.
Utmerket seg i svenske bakker
Dalslåen utmerket seg best i svenske bakker. Han ble nr. 2 i Svenska Skidspelen i Falun i 1960, etter OL-vinner Helmuth Recknagel og nr. 3 i 1961, etter bl.a. Toralv Engan. Hadde bakkerekorden i den legendariske Kullerberg-bakken i Charlottenberg (68m), muligens også i andre bakker rundt om. Han kunne hoppe langt, selv om han var mest kjent som stilhopper.
IF Ørnen i Charlottenberg arrangerte SM i skihopp både 1958 og 1966. Hopprennet i 1958 trakk 7000 tilskuere, igjen en bekreftelse på sportens popularitet. Klubbens egen Karl-Erik Johansson (1948-2017) («Ørnkalle») ble svensk mester i 1971 og ble nr. 5 i VM normalbakke året før. Inge Lindqvist (f.1935) var fra Kjøla, samme området. Han ble bl.a. nr. 29 i samme OL som Dalslåen. Svensk mester i 1959, samme år nr. 2 i Holmenkollen. Mest kjent for å miste den ene skia i svevet under Svenska Skidspelen i 1962 – og sto!
Gullbekkåsen
var arena for NM i 1936 (hovedlandsrenn) og 1954. Førstnevnte mesterskap ble vunnet av Reidar Andersen 1911-1991) fra Ready, Oslo, det siste av Thorbjørn Falkanger (1927-2013) fra Byåsen, Trondheim, som to år tidligere hadde sikret seg sølvmedaljen under OL i Oslo. Daværende kronprins Olav, var til stede i Gullbekkåsen og har gitt navn til utsiktspynten like ved, «Kronprinsens utsikt». Selve bakken ble «reåpnet» som lokalt turmål i 2022.
Siste storhopper fra Glåmdal
må velvære Wilhelm Brenna (f. 1979) fra Skotterud og som representerte Magnor Ungdomslag. Han ble verdensmester for junior i 1997, i Calgary i Canada. Som best ble han tredjemann i Kontinental-cupen i 1998/99. Som senior nådde han ikke helt opp blant de beste. I skiflyging nådde Brenna 194 m i Vikersund. Rundt tusenårsskiftet følte Brenna at han ikke fikk den fremgangen han ønsket. Motivasjonen sviktet, og han mistet plassen på landslaget. Bytte av landslagstrener spilte også inn. En kort, lovende karriere på øverste nivå var over.
Grunnlaget for sin karriere la Brenna i Nevjen-bakken på Magnor, Gjerdrumsbakken (Den første bygd allerede i 1915!) i Våler (eneste gjenlevende, regionale storbakke), Renabakken og Marikollen i Rælingen – med far Willy som sjåfør og hjelpetrener. Men 20 i stil fikk han en del ganger! Stilhopper han – som Dalslåen.
Det har eksistert over tusen oppbygde hoppbakker i Norge. Langt de fleste av hoppbakkene er imidlertid enten revet eller gått ut av bruk i dag, og mange bakker har foreldet bakkeprofil i forhold til dagens standard. Fort gjort å komme helt ned i «seika» i de såkalte «stupbakkene». Et vekt- og utstyrsjag må også ta størsteparten av skylden for at den allmenne hoppsporten har tatt fyken – i alle fall i vårt distrikt. De mange små, naturlige hoppbakkene på jordene rundt om er for lengst borte. Leken er borte, alvoret for stort, men minnene hyggelige. I Puttara går det vel fortsatt an å leke seg litt?
