Liv Taule

Kongsvinger lå langt fra havet for hundre år siden. Ikke det at den geografiske avstanden er blitt kortere, men i tid kan man vel på mange måter si at veien til saltvannet og fisken derfra er blitt kortere.

Gamle konserveringsmetoder som salting av sild, tørket fisk som ble bløyta og lutet har vært kjent fra gamle tider. Denne gesjeften var det ofte landhandleren som drev, ikke selve grunnarbeidet, men omsetningen av det hele. I kystnære strøk og i storbyer var imidlertid spesielle fiskebutikker blitt mer og mer vanlig, og etter hvert tok noen sjansen på etablere seg i innlandet også.

KONGSVINGER FISKEUTSALG

Kongsvinger Fiskeutsalg ble startet 1. mars 1922 i Torggaten (nå Øvre Langelandsvei). Innehaver av denne butikken var Bernh. Inderberg. Butikken solgte sild, fisk, dyrekjøtt, vilt og grønsaker. Allerede i 1926 ga Inderberg seg.  Hans G. Berggren kom til Kongsvinger på denne tiden.  Han overtok navnet, men etablerte seg med sitt eget fiskeutsalg i Åsumgården, nederst i Bæreiavegen (nå Gamle Bæreiaveg), dengang Glommengata 2. Hans G. Berggren kom fra Sandefjord og fra en familie med lange tradisjoner innen fiskehandel. Hans far var òg fiskehandler i Sandefjord, og unge Hans hadde gått læretiden hos ham. Hans kjennskap til Kongsvinger var som offiseraspirant ved Kongsvinger Festning. Dette skulle bli starten på en laaaang fiskehistorie med fisk som råstoff.

SE TORSKEN, SE TORSKEN …..

…. kommer med 10-toget. ”Er fisken fersk da?”, kunne folk i Kongsvinger spørre fiskehandler Berggren om i disse første årene. Standardsvaret var ”fikk på toget i dag kl. ti”. Og det var jo det ferskeste man kunne oppvise i distriktet, i hvert fall den dagen. Fisken ble fraktet nordfra med Hurtigruten til Trondheim og derfra med tog. Det kunne dreie seg om torsk, sei, kolje og kveite. Til oppbevaring av kveiten hadde man gjerne egne kveitekofferter. I tillegg til fersk fisk solgte man også saltet fisk, kreps, vilt og bær.

I 1930 kjøpte Berggren forretningsgården i Glommengt. 15. Nettopp her i Glommengata vokste hele byens fiskebutikk fram. Familien bodde i 2. etasje, med fiskebutikk i kjelleren.  Etter et par år ble forretningen flyttet opp i 1. etasje. Toglinjen gikk på nedsiden av huset, og hvitvasken, til fru Berggrens fortvilelse, ble svart av røyken fra kullokomotivene som dampet forbi.

Hvordan kunne man egentlig frakte og oppbevare fisk før fryseren og kjølernes tid?  Jo, man visste råd. I Kongsvinger hadde man isbinge på Norsenga. Isen ble skåret/saget på Glomma om vinteren og oppbevart i sagflis.  Den holdt seg uttrolig godt. Vognmann Tue var en av dem som hadde jobb med å skjære is. En dag han holdt på med å sage is, i 20 minusgrader, kom det en kar bort og sa: ”Detta må da være en kald jobb?” — ””Ja” sa Tue, ”men ikke så kaldt, det er verre for ham i andre enden!”

OMBRINGELSE MED SYKKEL

I denne første tiden ble fisken brakt rundt til kundene med sykkel. Folk kunne bestille fisk, og vips, kom sykkelbudet med fisk på døra. Fiskeutsalget hadde blant annet leveransene av fisk til Sanatoriet på Gjøsegården.  Budene hadde ofte konkurranse om hvem som kunne sykle raskest ut dit. Som nevnt kom fisken til Kongsvinger med toget i disse årene. Da var det å hente fisk på jernbanen og dra den fra stasjonen til Fiskeutsalget med muskelkraft på drakjærra.

Det kunne hende det ikke gikk så bra, i hvertfall hvis ”gubben” sjøl sto i annen etasje og fulgte med argusøyne. Armand Søte ble så forskrekket en gang han hadde vært og hentet sild at han sto i giv akt. Det er ikke så lurt når du drar drakjerre. All fisken sklei av, og Berggren ropte,”hva har du i kassene?”. ”Sild Berggren”, var svaret.

Det var kaldt om vintrene disse årene, og ekstra kaldt å drive med fisk, og enda kaldere var det i sildetønnene som ofte var belagt med is.  De som sto i butikken måtte ha mye og tykke klær på seg. Denne kommentaren litt utpå forsommeren sier litt om hvor mye klær: ”så meget De har slanket dem da, fru Berggren”. Det var jo lettvint slanking!

Etter hvert trengte man nye og flere folk. I tillegg til herr og fru Berggren var det 5 – 6 personer som ekspederte. Disse nye var ofte uvenner og noen ganger gikk man over streken.  Alle fiskekassene sto stablet utenfor butikken, så var det en som fikk en god idé, fylte en fiskekasse med is, la en gutt i kassa og spikret igjen. Gutten ble liggende en god stund og ble syk!! Det var ikke bare uskyldig moro, nei, i den tiden heller.

Under krigen, hvis Berggren hadde fått fatt i fisk, hendte det at det var kø fra Fiskeutsalget helt ned til Stasjonen.  Det gikk rykter om at det var kommet en hel jernbanevogn med fisk til byen!!

FISKEUTSALGETS FØRSTE BIL

Etter krigen, i 1945, fikk Berggren og Fiskeutsalget sin første bil – en Dodge 1935 modell (D-10275). Det gjorde arbeidet med utkjøring av fisk betydelig lettere. Det at bilen gjorde sitt inntog som mer allment transportmiddel, førte også til at fiskeleveransen kunne komme fra andre kanter av landet, makrell fra Fredrikstad og fisk fra Sandefjord. Berggren sendte i sin tur fisk med jernbanen nordover mot Solør og Flisa og sørover mot Magnor. Det var stort sett bare saltvannsfisk fiskeomsetningen dreide seg om. En periode prøvde man seg også med levende torsk! I kummer med surstoff, der kunne fisken leve et slags liv i omtrent en uke. Den mest populære fisken hos Kongsvinger-borgerne var torsken, men da lettsaltet. Annen sesongfisk som makrell var også populær når den kom. Makrellen ble levert rundt til småbutikkene i distriktet, og en gang forsvant en hel kasse på Disenå!!

Det ble også nesten fiskeutsalg i Midtbyen igjen i 1946. Det ble søkt om, og man fikk tillatelse av Priskontoret for Hedmark og Oppland å starte filial i Midtbyen, men dette ble aldri noe av.

NYE PRODUKTER

Firmaet trengte etter hvert mer plass for utvidelse og nye planer. I 1950 startet prosjekteringen for nytt bygg, og i 1953 flyttet Berggren inn i Glommengt. 23 b. Det var først og fremst kjøle- og fryselager man hadde behov for.  I 1958 startet bedriften også med fiskematproduksjon. Det første året var produksjonen ca 1 400 kg fiskemat. I tillegg ble varesortimentet også utvidet til å omfatte engros for frukt, grønnsaker, hermetikk og bær og Delikat salater. Distribusjonen foregikk etter hvert med lastebiler. På denne tiden var det omkring 16 ansatte. I slutten på 50-årene ble f. eks fiskepudding regnet for å være fin mat. Fiskepudding ble servert som hovedrett i bryllup og var nærmest en delikatesse.

Men selv om hovedvirksomheten fra nå av holdt til i Glommengata 23 b, beholdt Berggren Fiskeutsalget i Glommengata 15 ennå i mange år.  Fiskeutsalget ble nærmest å regne som en  institusjon i Kongsvinger.

I 1957 startet sønnen Jan Berggren i firmaet og han overtok driften i 1965. Hans G. Berggren døde året før. Bedriften utviklet produktspekteret, i tillegg til nye agenturer, å omfatte bl.a. bearbeiding og røyking av fisk. Firmaet hadde installert egne røykeovner. Det var sild og laks man stort sett satset på. Men også rakfisk ble et sesongprodukt. Et annet sesongprodukt som A/S Berggren var viden kjent for, var lutefisken. Lutefisk hadde de drevet med helt fra starten av, men etter hvert ble dette et produkt i stor skala som ble solgt både til Drammen og Fiskehallen i Oslo. De kunne være oppe i 100 tonn lutefisk i de beste årene. Lutefisk kom jo på moten der inne i hovedstaden. I 1973 var omsetningen på 6,8 millioner kroner. Salget av ferskfisk sto for ca. 36 prosent eller 2,5 millioner kroner.

Berggren satset mer og mer på foredling av fisk, særlig til fiskematprodukter. Den første fiskematen ble pakket i papir eller plastposer, så gikk man over til pasteuriserte produkter. Omsetningen økte, produksjonslokalene ble utvidet og mot slutten av 80-tallet var fiskematproduksjonen den viktigste del av bedriften.

NYE TIDER FOR FISKENS SKJEBNE

På slutten av 80-tallet sto tredje generasjon klar til å overta en bedrift i stert vekst og medvind. Det var sønnen til Jan, Hans Chr. Berggren, som overtok i 1986. I 1990 flyttet hele bedriften og fiskematproduksjonen til nytt anlegg på Siva industriområde i Kongsvinger. Nå ble fiskematproduksjonen fullstendig automatisert, og det ble investert i ny koke- og kjøletunnel. Omsetning av Berggren fiskemat foregår nå i hele landet. Fiskematen består av forskjellige  produkter som fiskekaker, fiskepudding, fiskeboller, håndstekte fiskekaker, patèer og noen andre produkter beregnet for eksport. Bedriften har i dag om kring 40 ansatte og en omsetning på ca 2000 tonn fiskemat til en verdi av ca. 50 millioner kroner.

For å sikre jevn tilgang til produksjonen av fiskemat bruker man i dag en såkalt industrifisk, en pelagisk fisk eller hvit laks (Argentina Silus). Det er en liten fisk på omtrent 50 cm. Hvitlaksen har stabil kvalitet gjennom hele året og blir fisket industrielt i Norge, Island, Færøyene og Danmark. Denne fisken kommer til Kongsvinger stort sett i frossen tilstand.

Før Berggren la ned virksomheten i Glommengt. 23 b prøvde bedriften seg en kort periode, 1995-96, med et fiskeutsalg i kjelleren her. Denne butikken satset på et bredt spekter av fisk og vilt, men ble for dyr i drift. Salget av fisk hadde i mange år allerede hatt en hard konkurrent i frossenfisken i alle frysedisker i selv det minste samvirkelag. Dessuten kom det etter hvert fiskedisk i alle senterbutikkene, Epa, Domus, Rimi, Meny. Men om kvaliteten alltid holder mål, ja, det var Jan Berggren litt tvilende til. Men det kommer seg, mente han. Han selv holder på fersk sei som favorittfisk.

BUTIKK MED NY EIER

Rudolf Hansen overtok Kongsvinger Fiskeutsalg i Glommengata 15 da Berggren ga seg her. Hansen drev fiskeutsalget her i tradisjonen etter Berggren fram til 1977.  Da startet han opp en mer eksklusiv fiskebutikk i Rådhusgata, der hvor Frisørkompaniet nå holder til. Men da dette lokalet var uhensiktsmessig med to etasjer, ble driften for dyr. Etter noen år etablerte Hansen seg med fiskebutikk på hjørnet Brugata/Rådhusgata (jeg husker fin, fersk torsk fra denne tiden), men også denne fiskebutikken klarte seg kun i kort periode. Og det ble også den foreløpige slutten på spesialbutikker for fisk i Kongsvinger.

Basert delvis på bøker; Kongsvinger 1854 – 1954, gamle skrifter, og artikler på Internett (www.berggren.no) og intervju med Jan Berggren – 24.4.2007