Løven i riksvåpenet

Ronald Grambo

 HISTORIKK – BAKGRUNN

Og det er det store,og det er det glupa,
at merket det stend,um mannen han stupa  (Per Sivle: Tord Foleson)

I Norge har vi hatt fire forskjellige riksvåpen som ikke har hatt noen forbindelse til unioner med andre land. Disse er:1. Løve 2. Ørn. 3. Løve med øks. 4. Øks. I denne oversikten skal vi ta for oss våpenskjold der løven forekommer.

Vi har sett løven avbildet på banneret til H.M. Kongens Garde. Dessuten forekommer to løver som symbolsk vokter inngangen til Stortingsbygningen i Oslo. Riksvåpnet kan en f.eks. også se på norske frimerker og mynter. I de norske ambassadene forekommer riksvåpenet, og de er som regel lett å oppdage. Løven holder en øks mellom forbeina, og hodet vender mot venstre. Det ville være heraldisk sett uriktig å la hodet vende mot høyre.

 LANGT TILBAKE I TID

Vi må langt tilbake i tiden for å kunne si noe sikkert om de første norske våpenskjoldene. Hertug Skules jarlsegl (1225) har en opprett løve i skjold. Svigersønnen, kong Håkon, har i segl fra 1236 også en opprett løve i skjoldet. Snorre var i Norge 1218-1220 og 1237-1239 og samlet etterretninger om de gamle norske kongene og andre stormenn og -kvinner og myter om de norrøne guddommene. Han hevdet at Håkons tipptippoldefar kong Magnus i hærferd i året 1103 hadde “rødt skjold og på det var innlagt løve av gull”, og han bar “rød silketrøye, i den var en løve innsydd foran og bak med gul silke.” Dette var nok en anakronisme, for beskrivelsen passer best på Håkon Håkonsons kongevåpen. Ifølge irske kilder kan det være at Magnus hadde en løve i skjoldet sitt.

UTENLANDSK PÅVIRKNING

Det har som kjent aldri streifet løver omkring i Norge. Inspirasjonen til å la riksvåpenet avbilde en løve må ha kommet utenfra. Det er ikke lett å vite hvilke faktorer som har gjort seg gjeldende i et slikt valg.

I middelalderen og senere fantes en mengde dyrebøker (bestiarier) som skildret de forskjellige dyreslagenes utseende og levemåte. Mange av disse bøkene beskriver løven som dyrenes konge. Denne oppfatningen stammer i siste instans fra Orienten, kan hende fra Iran eller India. Den var ukjent for de greske og romerske forfatterne i antikken. Mange navn er sammensatt med løve, som Leo, Leonardus, Leonellus, Leopoldus. Leo er et kjent pave- og keisernavn. Det forekommer familienavn knyttet til løve, som f.eks Lionnard, Löwenstein, Leonelli. I Frankrike har fornavnet Lion vært meget utbredt. Kjente personligheter har fått løve eller sammensetninger med løve som tilnavn. Her tenker en kan hende først og fremst på den engelske kongen Rikard Løvehjerte. En trodde at å ha løve i navnet var en styrke. Navnet var tidligere en del av menneskets vitalitet, ja til og med personlighet.

SVÆRT VANLIG I VÅPENSKJOLD

Det er en ubestridelig kjensgjerning at løven er dyret som opptrer hyppigst i forbindelse med våpenskjold. Deretter kommer den såkalte fasce, det vil si en geometrisk figur representert av et horisontalt bånd. Overalt i Europa i det 12. så vel som i det 15.århundret finner en løven i våpenskjold, ikke bare i adelsfamilier, men også blant ikke-adelige. Det kjente munnhellet at den som intet våpenskjold har, bruker en løve, forteller noe om hvor alminnelig det var å bruke løven i våpenskjold. Det kan innskytes at mange provinser i Frankrike har løven i sitt våpenskjold.

Det viser seg at en eller annen gang i historien har de forskjellige kongehusene og fyrstehusene innen kristenheten i Europa brukt løven i heraldisk øyemed. De kan også ha brukt leopard til dette formålet. Men innen heraldikken i middelalderen gikk leoparden for å være en litt spesiell utgave av løven.

I middelalderen var det i Flandern og i Nederland at løvene i våpenskjold, bannere osv. opptrådte oftest. De var sjeldnere å se i Alpene og andre fjellregioner. Det fantes andre heraldiske dyr i bruk, som villsvinet, ørnen, bjørnen og ravnen, men løven hadde likevel den mest fremtredende plassen.

OPPSVING I BRUKEN I DET 11. ÅRHUNDRET

I siste halvdel av det 11.århundret og gjennom hele det 12.århundret kom det frem en massiv bølge av løver og såkalte “løveriddere”. Denne betegnelsen omfattet riddere som hadde en løve i skjoldet. Slike riddere opptrådte ikke sjelden i litteraturen fra denne perioden. Det trenger ikke å være f.eks. bare korstogene til Orienten som har frembrakt denne overveldende bruk av løven i heraldiske forbindelser. Inspirasjonen kan ha kommet fra malerier og skulpturer med løve som motiv eller bannere prydet med dette dyret.

Hva skyldtes denne økende interessen for løven som heraldisk symbol? En har ment at det kan være en påvirkning fra det østromerske keiserriket (Bysants) eller fra Midt-Østen. I disse områdene figurerte løven ofte som et tegn (signum).

 KNYTTET TIL RIDDEIDEALET

I den middelalderlige latinske litteraturen opptrer løven på våpenskjold, dessuten i gammelfranske og anglo-normanniske skrifter. Løven er her knyttet til det kristne ridderidealet. Den står i motsetning til våpenskjold med drage, som karakteriserer den kampglade hedning. Det er bare det germanske kulturområdet som har klart å motstå denne utbredelsen av løven i våpenskjold og på vimpler. Men det varte ikke lenge. Både i Tyskland og i de skandinaviske landene skjer det en endring. En forlater villsvin og andre dyr til fordel for løven. Denne endringen inntreffer omkring 1230.

LØVEN SOM KRISTENT SYMBOL

Innenfor kristendommen spiller løven en viss rolle. Det berettes i middelalderlige dyrebøker at løven visker ut sine spor med halen for å villede jegerne. Dette er å likne med Jesus som skjuler sin guddommelighet ved å inkarnere seg i Jomfru Marias skjød. Løven som sparer sin overvunne fiende er Herren som i sin medlidenhet sparer den angrende synderen. Løven som sover med åpne øyne er Jesus i sin grav. Hans menneskelige form sover, men hans guddommelige natur våker. Løven som blåser liv i sine dødfødte barn, er selve sinnbildet på Jesu oppstandelse fra de døde. I videre perspektiv er denne forestillingen et symbol på de kristne menneskenes håp om gjenoppstandelse fra graven til det evige liv. Løven opptrer i disse sammenhengene som et kristelig, allegorisk dyr. Det finnes beretninger om løver som oppsøker hellige mennesker for å verne dem mot alt vondt. Det berettes at løver voktet Jomfru Maria og Josef da de måtte flykte til Egypt.

SYMBOLISERER MARKUS

Det er slike og liknende forestillinger som har bidratt til å plassere løven så sterkt innen den kristne forståelsesrammen. Desto lettere kunne den knyttes til den kristne ridders våpenskjold. Evangelisten Markus er meget tett knyttet til løven. Den symboliserer rett og slett Markus. Dette er lett synlig f.eks. på Markusplassen i Venezia, der løven er å se i denne egenskapen.

I mange kirker og katedraler i Europa var løven fremstilt. De kunne betraktes utenfor kirkeveggene og inne i kirken, f.eks. i skipet. Derfor var ikke løven noe ukjent dyr, men en skapning folk var blitt fortrolig med. Det er klart at etter så mange år er flere av de middelalderlige ikonografiske fremstillingene forsvunnet. En viss betydning kan det ha hatt at løven opptrer i astrologiske sammenhenger knyttet til stjernebilledet Leo og det motsvarende tegnet i Dyrekretsen (zodiaken).

 ØKSA SOM VÅPEN OG VERKTØY

La oss kaste et siste blikk på øksa som løven i riksvåpenet holder. En øks er på samme tid både et verktøy og et våpen. Den forekommer derfor innen to forskjellige verdisfærer og bruksområder. Som våpen ble øksa rangert lavere enn lanse og kårde, som er knyttet til ridderens virke. Men den rangerer høyere enn klubbe, kniv, stokk, spyd og slynge. Disse våpnene var knyttet til de lavere befolkningslag, kanskje særlig klubben, som i Norge var bondens våpen.

Øksa løven holder mellom labbene, kan symbolisere rettferdighet. Den kan også oppfattes som Olav den helliges egen øks. Den representerer i så fall Olavs martyrredskaper, som peker på den evige seier, i likhet med det kristne korset. Torstein Knarresmed hogg med øksa i venstrebeinet til Olav, ovenfor kneet. Tore Hund stakk til ham med spydet. Stikket gikk under brynjen og opp i magen. Der falt Olav. Dette skildres nøye av Snorre i hans saga om Olav den hellige.

Øksa er i riksvåpenet et kristent våpen på grunn av Olavs senere helliggjørelse. Den kan også fungere som gildetegn, men det er neppe tilfelle i denne sammenhengen.

Løven er holdt i gyllen farge i riksvåpenet, mens bakgrunnen er rød. Det kan tenkes at rødfargen i denne spesielle konteksten symboliserer Olav den helliges blod, som rant ut av den sårede kroppen hans i slaget på Stiklestad 29. juli 1030. Innenfor heraldikken skjelner en for øvrig ikke mellom de forskjellige nyansene av rødt. Det finnes flere våpenskjold med rød bunn i Europa, men tolkningen av denne fargen er naturligvis annerledes her.

I tidligere tider skulle øksa understreke og symbolisere at kongen var Olav den helliges stedfortreder. Han var Norges evige konge (rex perpetuus Norvegiae). Riktigere er det vel å oppfatte kongen som Olavs vasall, og at han tok landet i len direkte fra ham. Dette avspeiler ideen om feudalsamfunnet, som var gjeldende i middelalderens Europa. Kronen på hodet til løven skyldtes kong Eirik Magnusson (1268-1299), som samtidig satte øksa i framlabbene til løven. Øksa er som nevnt et kristent innslag. Bergen minoritetsklosters segl ca.1280 viser Olavs himmelske innvielse (investitur) som helgen, idet han sitter på trone og mottar krone og øks av Gud og engler. Dette scenario innebærer at Olav hadde fått sitt mandat som konge fra selveste Gud. Det er et legitimasjonsmotiv.

I og med at H.M. Kongens Garde i vår tid har løven som emblem, er den her knyttet indirekte til den norske kongemakten. Når kongen er på slottet, vaier dette banneret på slottstaket på framsiden mot Carl Johans gate.

VISUELL KOMMUNIKASJON

Våpenskjoldene i middelalderen og fremover er alle visuelle kommunikasjoner. De representerer koder en må ha nøkkelen til for å kunne forstå budskapene de meddeler. De beretter ganske mye om middelaldermenneskenes forståelse av begrepet ære. De fungerte også som informasjoner om identiteten til den eller de som hadde rett til å bruke skjoldene. Interessen for genealogi i middelalderen er knyttet til den økende mengden av våpenskjold. Det norske riksvåpenet representerer ideologiske systemer på ulike abstraksjonsnivåer som refererer seg til kongemakten og til Norge som selvstendig og kristen nasjon.

For de som vil lese mer:

Bernström, John, Martin Blindheim og Hallvard Trætteberg: Løve. Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder fra vikingtid til reformasjonstid Bind XI, Oslo 1966 spaltene 165-185.
Grambo, Ronald : Svart katt over veien. Om varsler, tegn og overtro, 2.utgave Oslo 2012.

Le monde animal et ses représentations au Moyen Âge. Actes du XVe congrès de la Société des historiens médiévistes de l’enseignement supérieur public (Toulouse 1984), Paris 1984

Pastoureau, Michel : Une histoire symbolique du Moyen Âge occidental Paris 2004.

Snorre Sturlasson: Kongesagaer. Olav den hellliges saga avsnitt 228, Stavanger 1970.

Trætteberg, Hallvard : Riksvåpen og kongevåpen. Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder fra vikingtid til reformasjonstid. Bind XIV, Oslo 1969, spaltene 276-288.(Meget rik bibliografi).

Wagner, Fritz: Bestiarien. Enzyklopädie des Märchens Handwörterbuch zur historischen und vergleichenden Erzählforschung Band 2.Lieferung ½, Berlin New York 1977.