GLIMT FRA GAMLE STRAFFEMETODER
Henrettelser ble som regel utført offentlig i eldre tid. De skulle tjene til skrekk og advarsel. Men her må en erindre seg at henrettelsene også skulle være oppbyggelige. Folk skulle lære noe vesentlig ved å se på henginger eller halshogginger. Det var viktig at forbryteren viste sin anger og ruelse. Presten var til stede og oppfordret synderen til å ransake sitt sinn og angre før han eller hun skulle møte sin skjebne på Dommens dag.
BØDDELEN VAR UTSTØTT
Skarpretteren var den som henrettet forbryteren. Han bodde utenfor bygdelaget og byen. Han var en besmittet person som intet skikkelig menneske ville ha noe å gjøre med. Han var æreløs. Den som tok han i hånden, ble selv æreløs og utelukket for alltid fra samfunnet. Bøddelen kunne ikke være til stede i kirken under gudstjenestene, og han kunne heller ikke motta nattverden sammen med menigheten. I de gamle stavkirkene var det gjerne en luke på den ene veggen som bøddelen fikk nattverden overlevert gjennom. Han fikk ikke slippe inn, for da ville han smitte hele menigheten md sin urenhet.
Det var ikke sjelden at dødsdømte forbrytere slapp straffen, hvis de gikk med på å tjenestegjøre som bøddel. Bøddelen omga seg med en aura av frykt og avsky.Denne holdningen overfor bøddelen synes å stamme fra Tyskland via Danmark.
I flere tyske bylover fra 1400-tallet ser en at bøddelen var sett på med avsky. Dette er en kulturstrømning vi har mottatt fra kontinentet. Men det later til at denne holdningen overfor bøddelen svekkes desto lenger nord en kommer. I Nordland og Finnmark var ikke bøddelen fryktet og heller ikke satt utenfor samfunnet. Denne strømningen kom altså ikke så langt. Bøddelen måtte gifte seg innenfor en bøddelfamilie. Ingen ellers ønsket å gifte bort sin datter til ham.
MERRAFLÅER
Bøddelen hadde en medhjelper som ble kalt rakker. Denne kunne assistere bøddelen under henrettelsene. Men han hadde også en annen oppgave, nemlig å flå hester. Ingen bonde ville vanære seg ved å utføre en sånt arbeide. Ordet rakker er avledet av det tyske verbet racken, som betyr å flå. Rakkeren var en merraflåer, det verste skjellsordet man kunne ta i sin munn. Han var lavere på rangstigen enn den usleste tigger.
Det fortelles om en bonde som hjalp rakkeren å flå hesten sin. Da folk fikk rede på hva han hadde gjort, ble han utstøtt. Ingen ville snakke med ham. Han måtte leve i ensomhet. Men både bøddel og rakker måtte ha mat der de arbeidet. Både tallerkener og bestikk ble kastet etter måltidet. Alt dette var blitt besmittet. Det kan innskytes at rakkeren også tømte avtreder og drev med annet skittent arbeid.
PEDAGOGISK HENSIKT
Henrettelser i full offentlighet hadde en pedagogisk hensikt. Folk skulle med egne øyne kunne se at forbrytelser ikke lønte seg og at straffen var fortjent. Bøddelen var ikke bare samfunnets forlengede arm, han var den som utførte i siste instans Guds straff. Dette religiøse aspektet kom mer inn i sammenhengen ved prestens forsonende og opphøyde rolle ved disse anledningene.
Det fantes ikke nåde for mordere. Et menneskeliv var så mye verdt at ingen annen straff var tenkelig. Dette kalles taliasjonsprinsippet: Øye for øye, tann for tann ( 2. Mos. 21,24; 3. Mos.24,29 og Matt 5,38).
Halshogging med sverd eller øks forekom allerede i norrøn tid her til lands. Mødre som ikke orket å bære skammen ved å føde barn utenfor ekteskap, kunne i fortvilelse drepe dem. Hvis dette ble oppdaget, måtte de bøte med livet og halshogges. Henging kom vanligvis ikke på tale i disse tilfellene. Dette skyldes bl.a. sømmelighetshensyn. Kvinnene bar ikke underklær, og folk måtte spares for synet av underlivet til de kvinnelige drapsdømte.
DET SLØVE SVERDET
Litt av hvert kunne skje under henrettelser. I norske sagn om henrettelser kan en møte det trekket at bøddelen ikke klarte å hogge hodet av forbryteren. Bøddelen kunne prøve flere ganger uten resultat. Dette skyldtes trolldom fra forbryterens side. Men oppskriftene nevner ikke hva slags magi det dreier seg om. Det er etter min oppfatning tale om det onde blikk. Det er dette blikket som sløver sverdet eller øksa, slik at bøddelen ikke får gjort jobben sin. Hva skulle han så gjøre i en slik situasjon? Bøddelen stakk da sverdet eller øksa rett ned i jorda, så ble trolldommen opphevet, og bøddelen fikk fikk kappet av hodet på forbryteren. Kraften fra jorda ble på magisk vis overført til sverdet, slik at det atter kunne bite.
KJENT MOTIV
Dette kjenner vi fra tvekamper, der en forsøkte å sløve sverdet til motstanderen med det onde blikk. Det finnes mange trollformler som rett og slett tar sikte på å sløve sverdet til motstanderen. At man kunne sløve sverdet til motstanderen kjennes allerede i norrøn tid. Noen ganger mente en at forbryteren var så forherdet og uforsonlig at sverdet ikke kunne bite på ham.
Fra Voss blir det fortalt et sagn om to menn fra Eksingedalen, Johannes Gullbrå og Knut Trefall, som hadde myrdet en handelskar fra Østlandet og derfor måtte bøte med livet. Denne Johannes viste seg etter domfellelsen ydmyk og angergiven, mens Knut på selve retterstedet var trossig og hard. Henrettelsen foregikk på den sandmælen som ligger mellom gården Rekve og Bulken stasjon, hvor forbryterne ligger begravet.
Sagnet beretter at Knut var en så forherdet og forstokket synder at sverdet ikke ville bite på ham. Skarpretteren hogde to ganger til uten synderlig virkning, og da han merket at det var trollskap med i spillet, stakk han sitt sverd i jorda, idet han ropte at hans hals skulle over, om den enn var så tykk som en bremersk tønne. Og da han hogde til, falt hodet av. Det fortelles at da hodet trillet bortover marken, utstøtte det reddsomme forbannelser, mens det andre hodet sang salmer!
Det har vært spekulert på om hodet etter henrettelsen var i stand til å tenke en stund etterpå. En historie forteller at det ble avtalt at forbryteren skulle blunke med det ene øyet, hvis han fremdeles var ved bevissthet etter straffens fullbyrdelse. Dette er nok et slags vandresagn.
BLODET
Vi skal nå omtale et selsomt opptrinn som fant sted under halshogginger i Norge. Folk visste at blod var en utmerket kur mot epilepsi. Det var derfor ikke merkelig at epileptikere møtte opp ved halshogginger.
En hollandsk forfatter, Cornelius de Jong, som reiste i Norge sist i 1700-årene, skriver at han var til stede ved en halshogging i Olsvika, Borgund på Møre i 1796. Han så tre-fire menn drikke blodet fra den halshogde.
Fra begynnelsen av 1800-årene forteller en mann som var til stede da Even Glomstuen fra Biri ble henrettet at en jente som var plaget av epilepsi, trengte seg frem med en kopp som hun fylte under blodspruten, og så drakk hun blodet. Soldatene forsøkte å holde henne tilbake, men fogden hadde sagt at hun hadde fått lov.
I 1863, da den siste halshoggingen fant sted på Etterstad ved Oslo, kom en klok kone med trepottspann og ville hente blod for å bruke det mot epilepsi. Hun skulle vel bruke det i sin praksis som folkelig lege.
LIVSKRAFT I BLODET
Det fortelles at enkelte epileptikere pleide å styrte frem til den halshogde og slurpe blodet i seg direkte fra halsgropen til den henrettede. Bakgrunnen for denne uappetittelige kuren var at man mente livskraften befant seg i blodet. Den syke tilvendte seg den henrettedes blod, og på magisk vis ble kraften i blodet overført til pasienten, som da kunne stå bedre imot sykdommens herjinger. Dessuten hadde blodet evne til å jage bort demoner.
Myndighetene likte naturligvis ikke alt oppstyret omkring henrettelsene. Derfor ble det etter hvert vanlig å utkommandere soldater ved offentlige henrettelser for å holde særlig epileptikere unna. De stod da postert i en ring rundt retterstedet.
HENGING
Henging var utvilsomt den alminneligste straffemetoden. Det var nok spesielt tyver som ble hengt. Det er mange stedsnavn som minner oss om at det forekom henginger av dødsdømte forbrytere. Galgebakken er et stedsnavn som forekommer i Kongsvinger. I Elverum finnes for eksempel Galgeberget ikke langt unna Christianfjeld festning på østsiden av Glomma. Ethvert sted med respekt for seg selv burde ha en galge, så det ut til.
Det var vanlig at delinkventen skulle dingle i galgen i vær og vind og bli hakket opp og fortært av rovfugler til kroppen gikk i oppløsning. Skammen ved å henges ble forverret ved at en noen ganger lot forbryteren henge ved siden av for eksempel en ulv eller en rev. Ulven var i seg selv et demonisk dyr med overnaturlige evner. Den hadde det onde blikk.
ALRUNEN
Hvorvidt dette ble brukt i Kongsvinger er nok tvilsomt. I Danmark var det ikke sjelden anvendt som forverring av straffen. Dette var spesielt vanærende. Menn som henges utsondrer sæd. Man trodde at av denne sæden vokste det frem en helt spesiell plante, nemlig mandragora eller alrune. Denne planten ser ut som et menneske med to bein. Man pleide å bruke en hund til å rykke den opp, og da skrek planten! Man måtte bruke en hund til dette formålet, for den som graver opp en alrune vil dø. En kan anse hunden som et stedfortredende offer til de makter som råder over denne mystiske planten. Flere gammelgreske forfattere omtaler den.
Alrunen hadde magiske egenskaper. En hadde den i et skrin og pleiet den som et lite barn. Den hadde evnen til å trekke til seg rikdommer og penger, slik at eieren kunne bli meget velhavende. Den var egentlig en tyv som stjal fra andre. Dette var naturligvis ulovlig, og den som ble tatt for å ha en slik, kunne ende i galgen. Den kunne fremme graviditet og var av den grunn populær. Ellers hører planten hjemme i Middelhavsområdene. Tradisjonen omkring den hengte og denne planten har vært kjent i Norge i flere århundrer. Det er vel slik at denne oppfatningen er blitt spredt via litterære medier, bl.a. svartebøker.
UTEN KLOKKEKLANG
De som ble henrettet, kunne ikke ligge i innviet jord. De ble gravlagt på retterstedet eller i dets umiddelbare nærhet. Dette var i overensstemmelse med lovverket. En sjelden gang fikk en og annen forbryter likevel hvile på kirkegården, men gravene deres måtte ligge lengst nord på området. Det var skammelig å ligge på nordsiden av kirkegården. Der lå gjerne navnløse tiggere , løse eksistenser og lutfattige mennesker. Dessuten måtte en slik begravelse finne sted om natten uten klokkeklang og kirkelige seremonier. Nord var en himmelretning som alt vondt kom fra, for eksempel finnskott.
Noen gravde opp disse henrettede forbryterne midt på natten, fortrinnsvis en torsdag eller en høytidsdag, og stjal legemsdeler, for eksempel en knokkel, for å bruke som midler til å forsterke trolldommen de drev med. Dette er faktisk nevnt i norske svartebøker. Tyveri, ran, mord, blodskam, sodomi, crimen bestialis (samleie med dyr) ble straffet med døden. Fra tidligere tider har vi beretninger om at barn som forbannet sine foreldre, ble henrettet uten nåde. Straffemetodene i Norge var preget av kontinentale forbilleder.
KONGEMORD
Kongemord ble belønnet med avhogging av den ene hånda og bukspretting, mens vedkommende ennå levde. Bøddelen rev opp magen og viste frem blodige innvoller til mengden. I enkelte tilfeller ble kongemorderen flådd levende. Og de som konspirerte mot kongehuset ble straffet på denne måten. Det hendte rett som det var at tilskuerne til dette gyselige opptrinnet besvimte.
Myntforfalskere representerte en stor fare for myndighetene, idet disse undergravde selve rikets økonomi. De døde ved å få helt i munnen flytende bly. Det forkommer en del billedmateriale fra middelalderen som viser dette. Det vanlige var nok at også disse ble hengt.
BIND FOR ØYNENE
Den dødsdømte er ofte blitt utstyrt med bind for øynene. Dette kjennes fra mange filmer også. Noen har da ikke villet ha dette, de ville se bødlene rett i øynene. Var det av hensynsfullhet at dette ble anvendt? Neppe. Man var rett og slett redd for den dødsdømtes onde blikk. De som skal henrettes fikk en økt magisk kraft, mente man.
RELIGIØST ASPEKT
Henrettelsene demonstrerte rettsstatens myndighet og straffens ubønnhørlighet. Det dreide seg ikke om ren hevngjerrighet, men om å statuere eksempler til skrekk og advarsel. Et forsonende trekk var synderens anger over sin ugjerning. Det er slik at forbryteren bør si frem Fadervår sammen med presten, som ber ham om å angre sine ugjerninger. Dette religiøse aspektet ved henrettelsene bør ikke undervurderes. Henrettelsene skulle også være et oppbyggelig skue. Dette scenario skulle preges av forsoningens ånd. Synderen skulle forsones med sin Gud. Forbryteren skulle også forsones med samfunnet. Han skulle ikke møte sin Skaper med opprørt sinn og onde tanker.
LITTERATUR I UTVALG:
Biedermann, Hans : Handlexicon der magischen Künste von der Spätantike bis zum 19. Jahrhundert. Graz-Austria 1973, under stikkordet Alraun.
Egardt, Brita: Hästslakt och rackarskam. En etnologisk undersökning av folkliga fördomar. Nordiska Museets Handlingar 57.1962.
Grambo, Ronald: I liv og død. Dråper av blodets historie. Oslo 1994.
Grambo, Ronald : Formler for døyving av sverd. En motivanalyse. Maal og Minne, Hefte 1-3, 1989 s. 39-55.
Holien, Erik: Død og pine. Dødsstraffens historie i Vesten. Oslo 2004.
Lid, Nils: Norske slakteskikkar, med jamføringar frå nærskylde område Videnskapsselskapets Skrifter II. Hist.-filos. Klasse.1923. No 4. Kristiania 1924.
Lid, Nils: Ein bindetrolldom I: Trolldom Nordiske studiar. Utgivne som festskrift til sekstiårsdagen 16.januar 1950. Oslo 1950 s.118-126.
Ström, Folke: On the Sacral Origin of the Germanic Death Penalties. Kungl.Vitterhets Historie och Antikvitetsakademiens Handlingar. Del 52. Stockholm 1942.
