KÅSERI VED ÅPNINGEN AV NYE KONGSVINGER BIBLIOTEK
”Skaf Bøndene Bøger! Leve Frihed og Sandhed og Menneskekjærlighed!” Dette utropet fra Henrik Wergeland kan stå som en fellesnevner for folkebibliotekenes innsats.
Et lokalt folkebibliotek er noe vi ser som en selvfølge. Det har jo ikke alltid vært slik, heller ikke i Kongsvinger. I 2009 er det 150 år siden den første folkeboksamlingen i Kongsvinger ble opprettet. Folkeopplysning var en sentral tanke i 1800-tallets strev for å få nasjonen Norge på beina. Asbjørnsen og Moe reiste rundt og samlet folkediktning. Eilert Sundt reiste land og strand rundt for å dokumentere hvordan folk levde. Ivar Aasen skrev ned dialekter og opprettet en grammatikk over landsmål. Ludvig Mathias Lindeman samlet folkelig musikk fra hele landet. Og Henrik Wergeland arbeidet for å få bøker og lærdom tilgjengelig for folk flest og få opprettet såkalte almueboksamlinger. Han utga blant annet en serie av hefter som han kalte ”For Almuen”, og som skulle være til folkeopplysningens fremme.
BØKER VAR SJELDNE
Det var jo ikke bøker blant folk flest. Det som fantes, var Bibelen og huspostillen, og en og annen almanakk. Noen tok seg råd til å holde en avis. Det var sikkert mange som hungret etter å lære om verden utenfor. På skolen fikk ungene etter hvert stifte bekjentskap med leseboka, som kom på slutten av 1800-tallet som en stor nyhet, etter at katekismen, Pontoppidan og Luthers forklaring hadde vært det eneste lesestoffet for skolebarn. Det var ingen bilder i de første lesebøkene. Men vi har beretninger om hva leseboka gjorde. Barna fikk lese fortellinger og poesi, og en ny verden åpnet seg.
Før folkeboksamlingene kom, var det ikke så mange alternativer for folk flest. Ut over på 1800-tallet kom det i stand forskjellige typer leseselskaper og studieselskaper der folk av en viss stand kunne få innpass. En kjøpmann Gysler var den aller første som hadde et såkalt leiebibliotek her i byen. I Brynns bybok kan vi lese at han var en tysk kjøpmann som kom hit som bestyrer for apoteker Rostrups land- og brennevinshandel i Storgata.
LESEFORENING FOR KONGSVINGER
Så, høsten 1859, sammenkalte klokker H. Hansen og privatskolens leder, student A. Olsen, til møte for å opprette en leseforening og almueboksamling for Kongsvinger, forteller Vigeland i sin bybok. En del borgere møtte på dette møtet, og det ble samlet inn kr 80 til innkjøp av bøker. Dessuten forærte en del av de fremmøtte bøker til samlingen, så man startet med 145 bind og 43 medlemmer. Olsen ble den første bibliotekar.
Andreas Olsen var bestyrer for ”Kongsvinger Privatskole for Drenge” og så nok behovet for å få opprettet en tilgjengelig boksamling i byen. Det fantes også en privatskole for piker, denne var opprettet av Anna Stang ca. 1862. Vi kan gå ut fra at elevene ved hennes skole også ble stimulert til lesning, og at behovet for tilgjengelige bøker ikke var mindre for de kvinnelige elevene enn for guttene.
Samlingen ble i 1870 overtatt av Kongsvinger Arbeidersamfund. I 1884 ga byen sin del av overskuddet i Vinger Sparebank til skolebibliotek for almueskolen og til middelskolens disippelbibliotek.
KONGSVINGER FOLKEBIBLIOTEK
Kongsvinger folkebibliotek ble opprettet i 1897, og det ble blant annet bevilget kr 200 til formålet fra brennevinssamlaget, som kjente sitt samfunnsansvar. Bystyret bestemte at folkeskolens tre lærere skulle bestyre biblioteket. Vi ser at det fra første stund var tette bånd mellom bibliotekene og lærerne. Også senere gjennom bibliotekets historie er det lærere som for en stor del har holdt det i gang.
FOLKEBOKSAMLING I VINGER
I Vinger kommune var det presten Rynning som tok det første initiativet til en folkeboksamling. I 1838 ba han herredsstyret om å ta seg av arbeidet så en kunne få en folkeboksamling i bygda. Kommunen hadde ikke selv midler, men det ble sendt ut lister for bidragstegning så en skulle få noe å kjøpe bøker for i Vinger og Eidskog, som var en kommune fram til 1851. Kongsvinger og Vinger folkeboksamlinger ble sammensluttet i 1925, og dette kan jo ses på som det første steget mot kommunesammenslåing.
Vinger Folkeboksamling har etterlatt seg en bankbok, hvor vi finner spareinnskudd i Vingers sparebank på til sammen 211 kroner og 63 øre, medregnet renter, fra 1909 til 1925. Ja, man sparte i banken. En god del senere finner vi en bankbok tilhørende Kongsvinger folkeboksamling, som hadde spareinnskudd i Glommendalens bank på til sammen kr 6.459 og 21 øre fra 1944 til 1949.
FOLKEBOKSAMLING I BRANDVAL
Brandval hadde egen folkeboksamling. Tradisjonen sier at det var sogneprest Jens Dahl som fikk til et sognebibliotek, den såkalte Brandvold Almuebogsamling i 1876. En gammel utlånsbok fra de første åra viser at boksamlingen var flittig brukt. Utlånene ble ordnet i forbindelse med gudstjeneste i hovedkjerka.
Det finnes en trykt katalog over samlingen i Brandval folkeboksamling fra 1923, med bøker om religion og filosofi, skjønnlitteratur, skildringer og erindringer, faglitteratur og forskjellig litteratur. Under temaet religion og filosofi finnes det en fyldig samling av oppbyggelig litteratur, predikener og salmer. Under skjønnlitteratur finner vi tidens store forfattere, og også krim av forfattere som Arthur Conan Doyle, dessuten pikebøker som ”Småfrøknerne gifter seg” og mer folkelige bøker av Stein Riverton og andre. Under forskjellig litteratur finner vi bl.a. en bok som har tittelen ”Kvindens kald, utdannelse og gjerning.”
PÅ FLYTTEFOT!
Frøken Henriette Baanrud arbeidet ved biblioteket i 22 år fra 1940. Da hun begynte, hadde biblioteket rom i det gamle rådhuset. Så kom krigen, og tyskerne annekterte dette rommet. Så fikk biblioteket et par rom i Grand Hotell i ett år. Men husleien ble for høy, og alt ble flyttet til kjelleren i folkeskolen, til det rommet som senere ble sløydsal for Vinger Sentralskole. Enda var det ikke slutt, dette rommet ble overtatt av tyske offiserer som brukte det til spiserom, og de stakkars bøkene ble lempet videre til vaktmesterens arbeidsrom, der bøkene ble stablet fra golv til tak. Etter hvert gikk det oppover igjen, bokstavelig talt, til et rom i 1. etasje i skolen, og så til toppetasjen i det nye rådhuset. Waldemar Carlsen skriver om dette: ”Alt dette har frøken Baanrud gjennomlevet. Å, som hun frøs nede i kjelleren, bitterlig kaldt som det var der under krigen. ” Men hun stod på, som han sier videre: ”Hun har flikket på de gamle bøkene, hun har billedlig talt vært en mor for dem, stelt dem med den største omhu. Hun har i alle deler vært kommunen en god tjener.”
WALDEMAR CARLSEN
Han var en kjent mann i byen, Waldemar Carlsen. Han brukte sin pensjonisttid til å arbeide på biblioteket, og begynte bl.a. med kulturkvelder, pluss at han drev med daglig veiledning av boklånere.
Waldemar Carlsen hadde en nokså merkelig yrkeskarriere. Han var i mange år journalist, og ble etter hvert redaktør i Glåmdalen. Det var han fram til 1925, da han gikk over til å bli vaktmester ved den nye folkeskolen. Han var omstridt som redaktør, og vi kan ane en dramatisk historie bak jobbskiftet. Han la sin sjel i biblioteket. Og han bidro aktivt med litteraturveiledning og med kulturaftener. Han holdt foredrag om Ibsens Brand på en kulturkveld og samlet fullt hus, står det Glåmdalen. Tilhørerne var vesentlig ungdom, som det står, noe som var svært gledelig. Han var daglig på biblioteket for å veilede lånerne. Hans begeistring fikk av og til en blandet mottagelse: ”Carlsens ordstrøm holdt på å ta knekken på meg”, skriver en journalist i avisa. Så neste gang listet han seg ”som en måneskinnsgrønn skygge” inn i lokalene.
Den ansatte bibliotekaren den gangen het Olav Johnsbøen. Etterpå var det Bjørn Boie Nilssen og Aasmund Høiby som tok vare på boksamlingen.
STADIGE FLYTTINGER
I 1946 mistet biblioteket lesesalen sin til Vingers Ligningsvesen, som hadde bruk for mer plass. Den kom på plass igjen, men i 1949 behandlet formannskapet et forslag om å gjøre lesesalen i det nye biblioteket om til en midlertidig leilighet for bestyrer Andresen i Rådhusrestauranten. Det var nå blitt et nytt rådhus, og mange interesser sloss om plassen. Dette ble det ikke noe av, men hvor Andresen fikk husrom, framgår ikke.
Kongsvinger og Vinger folkeboksamling fikk nye, pene lokaler i det nye rådhuset i 1949. Journalisten som dekket åpningen, ble litt lyrisk: ”Boka er trinn på Jakobstigen. Den fører oss opp mot høydene, ofte de største. Boka kan lutre ens sjel, berike ens viten, sette tanker i sving. Ei bok som er slett skrevet eller hvis innhold forarger, kan ha sin misjon. Forargelsen vekker den kritiske sans, skjerper vår evne til iakttagelse. Den velskrevne bok kan gi sjelen den høyeste nytelse. En kjenner seg som i en sakte vuggende båt på lykksalighetens sjø.” En må føye til at den som skrev innlegget, het Waldemar Carlsen.
PUBLIKUMSSVIKT
På denne tiden var det en egen forening som het Bibliotekets venner, bestående av byens folk. Men egen venneforening til tross: Man var ikke helt fornøyd med oppslutningen om folkeboksamlingen. I 1949 var ordfører Tjernsberg ute med en appell om å bruke biblioteket mer. Han bemerket blant annet: ”Derved kan vi kanskje også få bukt med den kulørte ukepressens suverene stilling, spesielt blant ungdommen.”
Nei, man var ikke alltid fornøyd med publikum. I 1952 sies det at Kongsvingerfolk svikter biblioteket og er likegyldige med å bringe lånte bøker tilbake. Det ble også stjålet mange bøker. Men det tyder jo på at det var noen som hadde leselyst.
Mange av byens borgere var støttespillere for biblioteket. Vi kan nevne Sverre Norstrøm, som var formann i bibliotekstyret i hele 16 år. Vi finner ellers mange av byens kjente navn, både som bibliotekstyrere og hjelpere på forskjellig vis, gjennom hele bibliotekets tilværelse. Likeså har biblioteket hatt en ganske fremtredende plass i avisspaltene.
BARNA I FOKUS
Barna kom etter hvert mer i fokus. I 1953 kom Kongsvinger og Vinger Barneboksamling. Det var Kongsvinger folkeskole og Vinger sentralskole som overførte sine samlinger til folkebiblioteket. Formann i bibliotekstyret den gangen var lærer Sigvart Svendsen.
Varalden Skog og Land og Granli Skog og Land sendte en henvendelse til Statens bibliotektilsyn med ønske om at det ble etablert en ordning med bokkasser, spesielt beregnet på skogsarbeidere. Bibliotekets styre vedtok å imøtekomme henvendelsen. Dette sier vel noe om at det var stor interesse for bøker. Den gangen var det en sjeldenhet å kunne gå videre på skole, og mange higet nok etter mer kunnskap enn livet hadde kunnet gi dem.
I 1955 var Jack London og Trygve Gulbrandsen publikums favoritter, mens klassikerne stod og støvet ned, ifølge biblioteket. Så kom Thor Heyerdahls ”Aku Aku” og ble mektig populær. Ellers står det i Glåmdalen at politifullmektig Weng kunne bekrefte at tre eksemplarer av ”Sangen om den røde rubin” var blitt beslaglagt i vårt politidistrikt. Det fantes nå bare ett eksemplar i offentlig besittelse i distriktet og som politiet ikke hadde sikret seg, og det var eksemplaret til Kongsvinger og Vinger Folkeboksamling. Bibliotekar Aasmund Høiby opplyste til avisa at dette eksemplaret var satt på indeks inntil videre.
SAMORDNING AV BIBLIOTEKENE
Da kommunesammenslåingen var et faktum, ble de tre bibliotekene i den nye storkommunen samordnet. Det ble holdt et felles møte mellom styrene i bibliotekene i byen og de to bygdene – Brandval folkeboksamling, Austmarka folkeboksamling og Vinger og Kongsvinger folkeboksamling. ” Enstemmig kom man til det resultat at biblioteket i Kongsvinger bør bli hovedbibliotek, og at de to andre bibliotekene opprettholdes som underavdelinger eller filialer. Det blir ett styre for bibliotekstellet i den nye kommunen, men med representanter fra alle de tidligere bibliotekområder. ” Styrene anbefalte også overfor utvalget at det ansettes fast bibliotekar, og at biblioteket i Kongsvinger bør holdes åpent også om dagen, ikke bare på kveldene.
BOKBUSS PÅ FINNSKOGEN
Har det vært en bokbuss? Ja. Spørsmålet om bokbuss var oppe flere ganger i kommunestyret, men byen fikk aldri råd til å sette en i drift. Men det var en bokbuss i fylkeskommunens regi, som gikk i rute på Finnskogen, med stopp i Gressberget og Lunderseter. I 1995 ble bokbussen nedlagt etter nesten 50 års drift, men i mange år var det tre faste filialer: Roverud, Brandval og Austmarka.
Boksamlingen på Austmarka hadde tilhold i framhaldsskolen i et rom på 16 m2, og man var ikke fornøyd med forholdene. Etter hvert fikk samlingen plass i 2. etasje på brannstasjonen. I Brandval holdt også samlingen til i skolens lokaler, helt til skolen selv trengte plassen.
NYE FILIALER?
Folk var nok ikke så mobile ennå som man er nå. Det var i 1985 drøftinger om filialer på Lunderseter, Vennersberg og Vangen i tillegg til de som allerede fantes. På Lunderseter ble løsningen at bøker ble lånt ut av poståpneren, som holdt til i samfunnshuset.
Brandval skole trengte mer plass, og bibliotekfilialen ble husløs. Nok en gang kom spørsmålet om en kommunal bokbuss opp. Det var relativt lite utlån ved filialene, og en bokbuss ble sett på som en bedre løsning. Men kommunen hadde aldri penger.
Roverudfilialen ble etter hvert flyttet fra skolen til det nye samfunnshuset på Roverud. I 1990 ble filialen på Austmarka lagt ned. Dette var den siste filialen som ble nedlagt.
I 1967 ble Ellen Jorunn Grosberg, senere Østby, ansatt som bibliotekar, og fikk en mangeårig karriere her. Hun var bibliotekar under Jostein Rabben og ble leder for biblioteket da han sluttet. Hun og hennes medarbeidere fikk bygd ut bibliotekets samlinger i betydelig grad.
Heller ikke hun var alltid like imponert over folks lånelyst. Hun uttalte til avisa at Kongsvingerfolk ikke hadde noen STOR leselyst, det var relativt få utlån, og mest kriminalromaner. Men husmødrene skulle helst ha kjærlighetsromaner.
I 1968 ble den 27-årige og nygifte Jostein Rabben ansatt som leder for biblioteket, og fikk stor omtale i Glåmdalen. Biblioteket holdt da til i 3. etasje i Rådhuset, og Rabben var ikke fornøyd med plasseringen: ”Mange gamle har ikke krefter til å ta seg opp alle trappene her. Når de en sjelden gang kommer, må de sette seg ned straks de trår inn her, og de sitter lenge og tar etter pusten.” I 1973 flyttet biblioteket fra Rådhuset og over til 3. etasje i Vesta Hygea gården.
STADIG PENGEKNIPE
Det foreligger en fin, trykt innbydelse fra styret for Kongsvinger bibliotek til å delta i innvielsen av de nye lokalene søndag 13. mai kl 1800. Det skulle være omvisning i lokalene med påfølgende bevertning i Rådhuskroa. Men på den samme innbydelsen er det føyd til med penn: ”Innvielsen ble avlyst på grunn av manglende bevilgning fra Kongsvinger formannskap.”
Biblioteket i 3. etasje i Vesta Hygea var stort og lyst og pent, men det var ikke særlig publikumsvennlig å ha det i 3. etasje. Heisen ble også brukt til varetransport for restauranten og butikkene, og var i perioder ikke tilgjengelig for publikum.
AKTIVT KULTURSENTER
Biblioteket markerte seg som et kultursentrum. ”Dette skal være et aktivt kultursenter”, uttalte Jostein Rabben. Kongsvinger fikk bokmesser i et samarbeid mellom biblioteket og Berrefjords bokhandel. Vår egen forfatter Alf Kvasbø stilte opp på den første. Det året var også boka om Ole uteligger Ellefsæter populær. Bokmessene holdt stand i mange år og samlet mange interesserte. De kunne alltid reklamere med besøk av norske forfattere.
Det ble arrangert utstillinger av bl a billedvev og norske malere. Det var kunstutstillinger under markensdagene og ellers, og Riksgalleriet kom på besøk. Det var utstilling av den danske illustratøren Ib Spang Olsen og av Ørnulf Bast. Jørgen Motzfeldt laget en utstilling om Øvrebyen, på oppdrag av arkitektkontoret Tore Sveram, Kongsvinger kommune og Stiftelsen Gamle Kongsvinger. ”Hus i Norge – verd å verne” het en utstilling som ble satt opp i forbindelse med Arkitekturvernåret – en svært aktuell utstilling for byen vår.
UNDERHOLDNING OG TV-OPPTAK
Det var TV-opptak i bibliotekets lokaler, der Juel Stubberud var hovedperson som ”Den lokale underholder” fra Kongsvinger, som et innslag i en serie om underholdning i lokalsamfunnet. Det var vise- og lyrikkaftener, og det var kåserier av kjente forfattere. Det var utstilling av distriktets hobbykunst, der blant annet skolestyrer Aasmund Høiby viste fram en ny side ved å stille ut malerier. Kongsvinger Lydavis spilte inn kassetter som var til utlån, og det ble bygget opp en musikkavdeling.
Med andre ord en mangfoldig virksomhet. Biblioteket ble på mange måter kultursenteret i byen. Galleri Helga og kulturkonsulent Sverre Eier var blant dem som stod bak den internasjonale kunstuka i Kongsvinger i 1977 med variert innhold, der biblioteket stod sentralt. Eier uttrykte ”en behersket optimisme” til avisa over ventet publikumsinnrykk. Kunstuka fortsatte i flere år, med mange nasjonale og ikke minst lokale deltagere, så det var jo en suksess.
Det pågikk en landsomfattende dialektaksjon på 70-tallet, og biblioteket tok opp også denne tråden og allierte seg med Odal Mållag, som startet kurs i byen. I 1988 var det en landsomfattende barne- og ungdomsaksjon, og kulturetaten arrangerte en egen Astrid Lindgren-uke.
NYE TILBUD
Biblioteket har hele tiden hatt flere tilbud enn utlån av bøker. Man gikk til anskaffelse av et leseapparat for mikrofilm, og det ble kjøpt inn selvinstruerende språkkurs. Skolefilmsentralen har også holdt til her. Kirkebøker og tingbøker og panteregistre fantes på mikrofilm.
Mye samfunnsengasjement foregikk i bibliotekets lokaler. Syttiårene var på flere måter et ganske politisk tiår. ”Fremtiden i våre hender” kom til byen med en utstilling som het ”Ny livsstil”, og en lokal gruppe ble stiftet. Kvinneutvalget i Kongsvinger arrangerte møte om deltid i arbeidslivet. En stor forsamling møtte, og møtet ble ledet av Brita Hanssen.
NYE FORENINGER BLE DANNET
I 1978 innkalte Sverre Eier til et møte om stiftelse av et historielag i Kongsvinger. Det ble den spede starten på det som i dag er Kongsvinger-Vinger historielag. På dette møtet var også Halvor Noer, og han dro hjem og var med og dro i gang Brandval historielag.
Lokallaget av ”Nei til atomvåpen” ble stiftet i et godt besøkt møte. Det var engasjement omkring dette spørsmålet den gangen.
Lokalgruppen av Amnesty International arrangerte utstilling og hadde vervekampanje.
I 1982 var det tid for å sette fokus på innvandrere, og biblioteket laget en utstilling for å skape forståelse mellom lokalbefolkningen og innflytterne. Det ble anskaffet en del bøker på vietnamesisk.
I 1986 var den mest populære boka Khalid Husseins ”Pakkis”. Det var etter at forfatteren hadde vært i Gjemselund ungdomsklubb og snakket om boka. Den nest mest populære forfatteren var Herbjørg Wassmo.
VIKTIG SAMFUNNSAKTØR
Biblioteket er hele tiden blitt brukt av samfunnsaktører med viktige saker på hjertet. Ja, mye av moderne historie kan faktisk leses ut av hva som ble arrangert på biblioteket.
Bibliotekar Jostein Rabben beklaget seg over at utlånet økte mens budsjettet gikk ned. Det var ny lånerekord i 1975. Det mest populære dette året var alt som hadde med frimerke- og myntsamling å gjøre etter at det kom i gang samlerklubber. Av vanlig litteratur var det ”Taterbøkene” som det stod, og Bjørnebyes ”Til værs fra Solør” og Bjørneboes ”Haiene.” Det ble kjøpt inn et musikkanlegg til hele 40 000 kroner, med hodetelefoner og et utvalg av musikk. – Ja, det har stadig stått om penger.
SMÅ BEVILGNINGER
Kongsvinger kommune hadde trange tider på begynnelsen av 90-tallet, og det var flere store avisoppslag om innsparinger i biblioteket. ”Bokinnkjøp kuttes, aviser må sies opp.” var overskriften i januar 1993. Men et par måneder senere var overskriften: ”Biblioteket fikk mest” (Den største andelen av kulturmidler i Kongsvinger.) Men så i november samme år var overskriften ”Biblioteket ribbes – rektorene bekymret.” ”Tilbudet er blitt dårligere og dårligere, åpningstiden strammes stadig inn og foran neste år venter nye nedskjæringer.” Økonomien fortsatte å være et problem. Mens kommunene i Hedmark gjennomsnittlig ytte kr 27 pr innbygger til biblioteket, kom Kongsvinger på sisteplass med kr. 4.71 pr innbygger.
HARDY-GUTTENE
En smule moraliserende har biblioteket til tider vært. I 1980 uttalte biblioteket at barn ikke hadde godt av å lese Hardybøkene og Frøken Detektiv. Men Glåmdalen slo fast at Hardy holder koken, uansatt hva de voksne sier. Fire 12-åringer ble intervjuet, og slo fast at dette var yndlingslitteraturen. Dessuten lånte de tegneserier og kunnskapsbøker, fortalte de.
Levi Henriksen skrev i et avisinnlegg: ”Det eneste jeg savnet på biblioteket, var Hardyguttene. Og jeg kommer aldri til å tilgi bibliotekets tåpelige holdning om at de to amerikanske detektivguttene ikke holdt mål kvalitetsmessig. Tullprat!! Hardyguttene har gitt meg de største leseopplevelsene jeg noensinne har hatt.”
BARNA AKTIVE BRUKERE
Barna har alltid vært aktive brukere, og det er arrangert mye for barn, av eventyr- og fortellerstunder og utstillinger av barnetegninger blant annet, og egen barnebokuke. I 1983 ble det på landsbasis beklaget at bibliotekene hadde for lite utvalg av bøker for barn, men Kongsvinger hadde en egen barnebibliotekar på denne tiden, og det var Ellen Jorunn Østby.
Bibliotekets plassering var stadig under drøfting. Så ble de første planene om å bruke Sentralskolen som byens kulturhus lansert, i forbindelse med at det ble avsatt en tomt på Marikollen til ny skole. Biblioteksjef Jostein Rabben var med aktivt i planleggingen. Det forelå også planer om å omgjøre Rådhusrestauranten til bibliotek, men dette vakte en viss folkelig motstand. Lorentz Moe skrev leserinnlegg: ”Bevar Rådhusrestauranten med de tolerante serveringsdamene! Legg biblioteket til svømmehallens kjeller!”
I 1990 sluttet Jostein Rabben, og Ellen Jorunn Østby overtok som biblioteksjef. Samme år flyttet biblioteket til DnB-bygget og overtok lokalene etter Posten.
I 1991/92 tok biblioteket steget inn i dataalderen. I dag er det Stine Raaden som styrer biblioteket, sammen med dyktige og erfarne medarbeidere.
NY BYGNING
Nå har samlingene vært på flyttefot igjen, denne gangen til en vakker og særpreget bygning. Med denne vakre beliggenheten vil biblioteket for alvor kunne bli et samlingspunkt og et kultursentrum, et sted som folk i byen benytter. I tillegg skal det også være skolebibliotek for den videregående skolen, som også er flyttet inn i sine nye lokaler, og forhåpentligvis få status som et høyskolebibliotek som den nye politihøgskolen blant annet skal benytte.
I lovverket står det noe om hva folkebibliotekene skal være:
I Lov om folkebibliotek presenteres formålet med virksomheten: ”De skal ha til oppgave å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet gjennom informasjonsformidling og ved å stille bøker og annet egnet materiale gratis til disposisjon for alle som bor i landet. Det enkelte bibliotek skal i sine tilbud til barn og voksne legge vekt på kvalitet, allsidighet og aktualitet. Virksomheten skal være utadrettet, og tilbudene skal gjøres kjent. ” Dette er jo den rene misjonsbefalingen.
SLITESTERK IDEOLOGI
Folkeopplysningstanken står fortsatt som en viktig begrunnelse for folkebibliotekenes virksomhet. Dette har vært en slitesterk ideologi i mer enn to hundre år. Denne tanken ble til i et standssamfunn preget av fattigdom og overtro. Spørsmålet er om den kan videreføres i et informasjonssamfunn med sterk materiell overflod? Hvilke kvalitetskriterier skal legges til grunn for virksomheten? Vår IT-verden har ført til at bibliotekene ikke lenger er alene med sine tilbud. Og samfunnet vårt er blitt flerkulturelt, med mangfoldige verdier og normer. Dette fordrer en nøytral politikk på hva som skal kjøpes inn, vises fram og tilbys. Og det enkelte lokale bibliotek bør helst ha en stor handlefrihet til å vurdere dette. Altså må den gamle folkeopplysningstanken etter hvert vike for et mer nøytralt og mangfoldig syn på hva et folkebibliotek skal være. Det skal bli spennende å følge 150-åringen videre.
(Omarbeidet etter kåseri ved åpningen av nye Kongsvinger bibliotek, 5.1.2009)
