GLIMT FRA ÅKERBRUKETS HISTORIE
Bondeyrket var både strevsomt og tidkrevende før den industrielle revolusjonen satte inn for alvor omkring 1830 og fremover. Redskapene var gjerne temmelig enkle og primitive. De krevde mye av brukerne. Arbeidet tok lang tid. Folk utover bygdene levde av jordbruk, krøtterhold, skogbruk, jakt og fiske. Dette var primærnæringene.
La oss forsøke å få et lite glimt av hvorledes bonden møtte vårens mange krav på åkrene og engene. Fra Odalen berettes det at den rette såtiden inntrådte når bjørkebladene var store som museører. Dette er for øvrig kjent over store deler av Østlandet. Dessuten er dette kjent bl.a. i flere bygdelag i Sunnhordland. Dette er blitt en fast formel, fordi den er lett å erindre seg, og den er vel også blitt oppfattet som treffende. Det var nemlig også da en skulle føre kyrne opp til setrene. Klimaet måtte jo avgjøre når dette skulle skje.
DET MAGISKE SYVTALLET
På noen steder skulle de så når ku og kalv lå igjen på Ormberget, det vil si når det lå igjen en stor og en liten snøflekk. Dette var et metaforisk uttrykk hentet fra krøtterstellet. Om åkeren ble det sagt at den trengte syv ukers vekst og syv ukers gjekst (modning). Her kommer det magiske og hellige syvtallet inn i sammenhengen. Her kan gamle trosforestillinger ha seiret over den praktiske erfaringen.
Fra gammelt av var det mye lindyrking i Odalen. Da ble linet rykket opp, kjervet og tørket på sneis (staker).Frøet ble banket ut. Om våren ble linet lagt tynt utover på en gammel ekre til fåning. Ordet fån betyr bl.a. fine linstrå. En mente at det var bra om det regnet litt. Når det ytterste på strået løsnet, ble det fådd. Det vil si at det ble fine strå.
LINERLA VARSLET
En måtte se etter linet ganske ofte. En skulle gnu på det og undersøke om det var ferdigstilt. Deretter ble det tørket på kjoner. Det var gjerne et lag med hestehår mellom underetasjen og der linet lå til tørk. Hestetaglen ble knyttet til vidjer noen ganger.
Kjoner er en type bygninger som har hatt sin opprinnelse innen det anglosaksiske kulturområdet. På gammelnorsk kaltes det kylna, som igjen kommer av det latinske culina, kjøkken. Det kan være at anglosakserne har fått bygningstypen fra kelterne, som opprinnelig var i kontakt med romerne under deres nesten 300 år lange okkupasjon av det britiske området. Kjoner opptrådte i Norge allerede i yngre jernalder. I Norge betyr ordet altså tørkehus.
Linet ble senere vridd sammen til valker som nek og lagt på kjona enda en gang. Så fikk det navnet ”bråtåtutter” på odalsmålet. Så skaket de dette på en skakestol med banketre. Da fikk en skilt linet fra strua. Linet ble heklet på hekle. Da kunne det bli skilt ut noe fint stru, småstru eller toppstru. Det var kvinnene som stod for skakingen, og det ble mye bråk og leven. Dette kunne det bli fine striskjorter av!
Om linet ble det sagt at det skal bli langt, hvis linerla om våren flyr høyt. Det er vel neppe tvil om at denne velkjente fuglen har forstavelsen lin i navnet sitt. Den opptrer her som varselsfugl. Denne folketroen er for øvrig kjent også i Norrbotten.
Bøndene i Norge sådde for det meste i mai måned, men den nøyaktige datoen var avhengig av værsituasjonen og klimaet generelt. Dette kunne variere sterkt fra landsdel til landsdel. Det er egentlig i strid med folkelig tradisjon å operere med så nøyaktige datoer for såingen. De pleide å betrakte naturen og dens endringer for å kunne fastsette tiden for å så.
BONDEPRAKTIKAER
Det er grunn til å formode at disse datoene er hentet fra de såkalte bondepraktikaer. Dette var en gruppe bøker med kalendarisk innhold og værspådommer. De stammer alle fra den tyske Die Bauernpraktik, som ble utgitt i 1508. Disse bøkene har ikke etterlatt seg mange spor i folketradisjonen, men det er sannsynlig at datoene for såing har kommet derfra. Disse kunnskapene var altså lesefrukter.
Noen dager må en ikke under noen omstendighet så. Dette gjelder først og fremst fredagen. Det er ikke enkelt å komme under vær med hvorfor akkurat denne dagen skulle være så illevarslende. Sannsynligvis kan dette ha sammenheng med at Jesus ble korsfestet på en fredag. Dessuten var fredagen i katolsk tid fastedag, og da passet det meget dårlig med slikt såarbeide. Kan hende har den gamle tanken om de såkalte egyptiske dager eller uhellssvangre dager i kalenderåret sneket seg inn i bevisstheten til bøndene. Men det er variasjoner. Noen sådde likevel den dagen uten tanke på at dette kunne skade avlingen senere.
MÅNEN
Fra Eidskog heter det: ”Som gunstig til Saaningen af Linsæden har nogle Gamle anseet Lørdag at være. Paa Mandag skulde man ikke begynde Saaningen; ikke heller paa Eftermiddag”.
Det er meldt at det var best å så på voksende måne. Da ville det gro godt på åkrene. Men når månen var i ne, skulle en ikke så. Da ville det ikke bli noe bra resultat. Dette er en alminnelig oppfatning, som er utbredt over hele Norge. I virkeligheten har denne tankegangen gamle aner. Vi møter nemlig samme idékompleks i antikken, både i Hellas og i Roma. Denne oppfatningen fortaper seg nok bak skriftkulturen. Den er mange tusen år gammel.
De gamle husholdningskalendrene nevner at en bør så når månen er ny. Bøndene har lest disse kalendrene, og senere er disse opplysningene blitt tatt opp i den muntlige tradisjonen. Hvis åkeren ikke var ferdig til såing når månen var voksende, måtte en likevel kaste ut noen frø med hånda. På den måten sikret en seg at det i alle fall lå frø der. En kunne da til nød så når månen var i ne.
Å SÅ VAR EN HELLIG HANDLING
Langt tilbake var det skikk å så barhodet. Dette var en hellig handling. Noen ba Fadervår på åkeren før såingen. Dessuten var såfrøene ”gudslån”. Dette var noe de hadde fått fra Gud og derfor var det helliggjort. De hadde frøene i egne såbøtter av tre. Noen brukte en brødkurv med kors i til dette formålet. Fra Eidskog heter det:” Om Sækken til Sædekornet ved man blot, at der skulde bruges den samme hele Tiden, og denne skulde ikke nogen Gang komme ind i Stuen.” Kvinnene hadde et hvitt skaut på seg ved denne anledningen. Sannsynligvis skulle hvitfargen symbolisere renhet i sinn og skinn. Åkeren ble helliggjort på denne måten.
SÅKAKE
Langt tilbake fortærte man en meget spesiell kake før såingen tok til. Man hadde laget en såkalt såkake av den siste kornskjerven fra forrige innhøstning. Den satte man seg til å spise ved plogen på åkeren når en skulle så om våren. Dette er utvilsomt en form for kontinuitetsmagi. Det ble et magisk bånd mellom den forrige avlingen og den som skulle komme. Det var en forsikring om fremtidige gode avlinger.
Det har variert hvem som skulle få æren av å så. Dette var på mange måter et krevende arbeid. Det kunne bli elendige avlinger, hvis en av vanvare unnlot å så på alle relevante steder på åkeren. Det kunne være kona på gården som sådde, eller det kunne være mannen. Dessverre har jeg ikke funnet etterretninger i vårt distrikt at såmannen burde la skjegget gro og unnlate å rake seg før han skulle så. Man mente ellers at det var en analogi mellom skjegget som grodde og kornet som skulle vokse. Dette kalles likhetsmagi.
De pleide å fjerne steiner i åkeren om våren. Men noen store steiner måtte bli igjen. De akkumulerte varme i solsteiken og bidro til vekstlivet. Det er opplysninger om at de som tok vekk alle steinene, fikk særdeles dårlige avlinger. I Mellom-Europa var det vanlig at en naken jomfru pløyde åkeren, men vi har ingen etterretninger om at dette skjedde hos oss.
FLUKT FRA DE UNDERJORDISKE
Arden og plogen har nok vært de viktigste redskapene her i vårt distrikt. Å bruke spade til gjødselarbeidet har vært innskrenket til mindre bruk hvor man ikke hadde hest, og til husmannsplassene. Gjødselen ble som regel pløyd eller harvet ned. Folk kastet mold eller aske på snøen for å få den til å tine fortere, og de kjørte opp åkerreinene i bakkene. Ugresset ble plukket bort fra åkrene, men vi har få opplysninger om dette. Våronna begynte folk med så tidlig som råd var. Enkelte steder i vårt distrikt kunne en begynne allerede i april, men her måtte klimaet bestemme.
NY TID
Omkring 1890 begynte en ny æra. Da tok bøndene til å kjøpe vendeploger. Så ble det forbedrede harver, labbeharver og sletharver. Etter hvert ble det et hamskifte i jordbruket. Moderniseringen begynte med bl.a. Ferguson-traktorer, som durte av sted på åkrene. Dette begynte å gjøre seg gjeldende så sent som i 1920-årene. Landet vårt er langstrakt, og det er derfor store variasjoner å spore i åkerbruket.
Med moderniseringen forsvant også oppfatningen av åkeren som et hellig, magisk sted. Den kunne før beskytte folk mot angrep og forfølgelse av de underjordiske. Et sagn i Norge beretter om en mann som havnet i en farlig situasjon. Han ble forfulgt av de underjordiske, og han visste ikke sin arme råd for å unnslippe. Da lød en røst fra et eller annet overnaturlig vesen: ”Gå til åkerreina!” Dette gjorde han, og her kunne ikke de hedenske underjordiske nå ham. Dette var nemlig et innviet, hellig sted.
Åkeren var et symbol på kultur, på sivilisasjon, mens utenverdenen, skogene, fjellene, sjøene og utmarka representerte naturen. Vi har her en kontrast mellom kultur og natur. Jordbruket var i eldre tid preget av visse, nedarvede verdier, normer, holdninger og oppfatninger. Disse elementene styrte gangen i arbeidet på åkrene. Hvert enkelt ledd i åkerarbeidet var knyttet til bestemte idéer. Noen av disse var svært gamle og stammet fra antikken og tidligere. De fortaper seg bak skriftkulturen. Det er her tale om store kulturvandringer i tid og rom.
LITTERATUR I UTVALG
Aurom, Magne: Liv og Lagnad Folkeminner frå Odalen Norsk folkeminnelag nr. 45 Oslo 1942. Nytt opptrykk 2001. Utgiver: Odalstunet.
Bondevik, Kjell: Jordbruket i norsk folketru. Norske folkeminne. Oslo 1977.
Bondevik, Kjell: Jordbruket i norsk folketru. Ei jamførande gransking. I: Åringsmerke. Norsk folkeminnelag nr. 66. Oslo 1950.
Eskeröd, Albert : Årets äring. Etnologiska studier i skördens och julens tro och sed. With an English Summary. Nordiska Museets Handlingar: 25. Stockholm 1947.
Hodne, Ørnulf : Norsk folketro. Oslo 1999.
Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder. Fra vikingtid til reformasjonstid. Bind X, under stikkordet kölna. Oslo 1965.
Nilsson, Martin P:N (utg.): Tideräkning. Nordisk kultur XXI Oslo København 1934.
Tallqvist, Knut : Månen i myt och dikt, folktro och kult. Stockholm 1948.
Utrykt materiale fra Fellessamlingen, Blindern, Universitetet i Oslo.
