Åsne Stolpe
Militært klarte Karl Johan ikke å innta Kongsvinger. Gahn ble slått grundig ved Lier og måtte trekke seg tilbake over grensen. Men Karl Johan hadde andre våpen.
Da det overordentlige Storting ble oppløst 26. november 1814, reiste kronprins Karl Johan sammen med sin sønn Oscar tilbake til Stockholm over Kongsvinger. Han benyttet anledningen til å inspisere festningen og forskansningene i omegnen. Det var ingeniørkaptein Johan Christopher Ræder som var omviser. Han hadde i årene før 1814 forestått utbedringene på festningen.
Kronprinsen kjente ham også fra Stortinget, idet Ræder var valgt som representant for Hedemarkens Amt til det overordentlige Storting, og der blant annet vært ordfører for den deputasjon Stortinget sendte til Karl Johan for å få frigitt de norske festningene Fredriksten og Fredrikstad, som var besatt av svenske tropper.
Karl Johan var nok fornøyde med det han fikk se på festningen, og roste Ræder. Kronprinsen sa det ville være ham en glede å oppfylle et ønske om Ræder hadde det. Ræder ba om benådning for en som var uskyldig dømt til livsvarig slaveri. Slaven ble kort tid etter benådet, og kom til Ræder og fikk tjeneste hos ham.
Så helt uskyldig var han nå ikke. Han hadde druknet sin kone. Riktignok var det et troll til kjerring. Men han hadde dyppet henne litt for lenge under vann en gang hun hadde vært helt umulig på en fisketur. Så stor glede hadde han ikke av benådningen. Bare et par år etter omkom han ved en ulykke. Han sto på en krakk og børstet klær for Ræder. Krakken veltet og stakkaren falt mot veggen og fikk en krok inn i øyet og døde av det.
Men størst lykke gjorde Karl Johan hos kvinnene på Kongsvinger. De falt pladask for hans sjarm. Nå het det ikke lenger uhyret Pontecorvo, som man sa for et halvt år siden. Nå var det helten fra Europas slagmarker, som alle beundret. Han kysset de vakre damene på pannen, og de som hadde følt de kongelige lepper på huden, vasket seg ikke der på lange tider.
Beretning om dette i Historisk Tidsskrift 1916.
(Dette sto på trykk i Solør-Odal nr 4 1974 og var sakset av Erik Moen.)
