Åsne Stolpe
Historien om skolereformene og om Skinnarbøl gamle skole
150ÅRS-JUBILEUM
Skinnarbøl skole fyller 150 år. Ordfører Øystein Østgaard åpnet den nye utstillingen. Foto: Åsne StolpeDen gamle skolen på Skinnarbøl ligger like ved hovedveien fra Kongsvinger til Austmarka. Huset ligger akkurat ved skillet mellom bygda og skogen. Det vender baksida mot veien, og åpner seg innover mot en stor grasvoll som skråner ned mot Skinnarbølåa. Huset er enkelt og harmonisk og hviler trygt i seg selv. Huset er bygd i en typisk stil for slike hus, med svalgang midt på langveggen, to klasserom, ett for storskolen og ett for småskolen, og leilighet for læreren med to rom og kjøkken, alt i 1. etasje. Loftet er uinnredet. Det er nesten ikke foretatt bygningsmessige endringer etter at huset ble satt opp.
Skinnarbøl skole ble bygd som en av de første fastskolene i Vinger kommune i 1862. Det var Mentz Rynning på Skinnarbøl gods som tilbød kommunen tomt til skole i Skinnarbøl skolekrets, og han påtok seg å bygge de nødvendige hus. Den store, dyrkbare tomta skulle være til bruk for læreren og inngå i hans lønn. I utmarka skulle læreren ha hamning for ei ku og to sauer og rett til ved av tørre trær eller vindfall.
Rynning tok forbehold om at han og senere eiere av godset skulle ha rett til å frigjøre seg fra disse forpliktelsene med ett års varsel, noe som førte til at skoleeiendommen gikk tilbake til godset ved nedleggelsen av skolen i 1964. Skolehuset er altså i privat eie.
Da Skinnarbøl skolekrets ble lagt ned og barna flyttet til Kongsvinger Sentralskole i 1964, var det ikke lenger noen som hadde bruk for det gamle skolehuset, og det ble stående og forfalle.
NY GIV PÅ 1980-TALLET
På 80-tallet begynte Kongsvinger-Vinger historielag å interessere seg for å sette i stand et gammelt skolehus, og flere alternativer var framme uten at det førte til noe. Så tok Kongsvinger Museum tak i saken, og fikk en avtale med eierne av huset om å få bruke skolen vederlagsfritt mot å sørge for utvendig vedlikehold. Da var huset forfallent, og det ble lagt ned mye dugnadsarbeid av Kongsvinger Museum og historielagene i kommunen, Kongsvinger-Vinger, Brandval og Austmarka historielag. Samtidig ble det samlet inventar. Skolene var ikke vonde å be om møbler, bøker og utstyr. De saumfarte skoleloftene og fylte skolen med gammelt utstyr. Det som var vanskelig å få tak i, var gamle pulter. De hadde tjent sin tid for lenge siden, og ettersom det var mye god ved i disse gamle pultene, var mange gitt bort til private som hadde brukt dem til å fyre med. Det kom etter hvert inn nok pulter – fra forskjellige tidsaldre – til å få fylt to klasserom, men det var i siste liten.
SKOLEMUSEET ÅPNET I 1989
Museet ble første gang åpnet en vakker junidag i1989, med mange folk til stede. Dette året ble det feiret skolejubileer mange steder i landet, fordi det var 250 år siden den første forordningen om allmueskoler i Norge kom.
Virksomheten ved skolemuseet ble holdt oppe i noen år. Så kom det noen stille år, inntil Kongsvinger Museum ba historielagene engasjere seg igjen. I 2006 ble det så tatt et nytt initiativ. Historielagene samlet seg og søkte finansiering til nytt tak og reparasjon av råteskader. Etter annen gangs søknad kom det penger fra Norsk Kulturminnefond og Kongsvinger kommune. Faglig snekkerhjelp ble leid inn, og i tillegg ble det lagt ned atskillige timer i dugnadsarbeid. Huset fikk dermed tett tak, nye piper og nymalte vegger.
Historielagene holder nå huset åpent for allmennheten om sommeren, og åpner for besøk fra skoler og aldershjem og andre interesserte etter avtale. Grenda bruker i tillegg stedet til en samling hver juni måned for alle som har vært elever ved skolen. Skolen er med andre ord blitt noe av et sosialt samlingspunkt ved siden av å være et museum. Kongsvinger Museum har det faglige ansvaret for stedet, og har stått for fornying av utstillingene.
ALLMUESKOLEN
Hvilken skolehistorie er så Skinnarbøl skole en del av? I 1739 var landet en del av kongeriket Danmark-Norge, og kongen het kong Christian VI. Dette året utstedte han en forordning om ”Skolerne paa landet i Norge”. Dermed var grunnsteinen lagt til en offentlig barneskole. Den evangelisk-lutherske religionen var nå den eneste tillatte lære, og det ble straffbart å ikke gå i kirken. For at alle skulle lære Guds ord, ble det innført tvungen konfirmasjon, og som et ledd i dette måtte barna lære seg katekismen. Biskop Erik Pontoppidan skrev en forklaring til Luthers katekisme. Denne skulle brukes ved kirkens katekismeundervisning og ved konfirmasjonsforberedelsen. Boka fikk tittelen ”Sandhed til Gudfryktighed”, men ble bare kalt ”Pontoppidan”. Under det navnet ble den brukt gjennom generasjoner. På tittelbladet står det at boka inneholder “alt det som den der vil blive salig, har behov at vide og gjøre“.
Med skoleloven i 1739 ble det skoleplikt for alle barn, også på landsbygda. I begynnelsen var klokkeren den som underviste. Han skulle, foruten å ”ringe og sjunge i kirken”, være lærer og gå omkring i hjemmene.
OMGANGSSKOLE
De øverste samfunnsklassene sendte allerede barna sine til skoler: latinskoler og andre private skoler, eller de tilsatte huslærere eller guvernanter. Det som kom i 1739, var skoler for allmuen. Denne forordningen ønsket faste skoler, men godtok at lærere i stedet gikk fra gård til gård og holdt skole vinterstid, så det var omgangsskolen som ble det vanlige. Opplæringsplikten varte fra sjuårsalderen til konfirmasjonen nærmet seg, og alle skulle i løpet av denne tiden ha minst tre måneders skole. I begynnelsen møtte allmueskolen en del motstand blant folk. Det var ikke alltid populært å ta ungene ut av praktisk arbeid. De trengtes som arbeidshjelp, og mange så ikke nytten av å lære skolefag. Skolen var også en utgift for lokalsamfunnet, ettersom det ikke fulgte penger med fra myndighetene. Det ble opprettet en skolekasse i hvert sogn. Alt etter stand og stilling ble sognets innbyggere pålagt å betale bestemte avgifter til skolekassen. I tillegg ble det tatt opp kollekt til det samme formålet ved gudstjenestene. Det som kom inn til skolekassen skulle først og fremst brukes til lærerlønninger, og ellers til utstyr i skolene og til skolebøker for fattige barn.
I bygdene herover ble det omgangsskolen som var det vanlige fram til de første fastskolene ble bygd etter 1860. Skoleholderen gikk fra gård til gård og hadde skolesakene i skreppa eller skrinet. Så holdt han skole, gjerne på kjøkkenet, og husmora kunne følge med mens hun kokte graut på grua.
SKOLENE I VINGER
Eidskog og Vinger med Leiren var en kommune fram til 1854. Den første faste skolen med eget skolehus i kommunen kom i Leiren allerede i 1803, og denne skolen ble i 1827 kommunens første allmueskole. I 1854 ble den Kongsvinger bys første folkeskole og den tok fortsatt inn elever fra det nærmeste landdistriktet. I 1856 ble det nedsatt en komite bestående av fogd Oftedahl og sakfører Kruse fra byen, og presten M. Rynning og gardbruker Tosten Isaksen Øiseth fra landdistriktet. Komiteen fikk i oppgave å utarbeide forslag til en omordning av allmueskolen fra omgangsskole til faste skoler med egne skolehus rundt om i kretsene. Fellesskapet mellom Kongsvinger by og det nærmeste landdistrikt ble etter dette opphevet i 1861. Grunnen ble angitt slik:
“- på Grund af det store Antal Børn, nemlig 75, som for Tiden søger Kongsvinger faste Skole og hvoraf de 30 ere fra Landdistriktet,og af at det her er blot een Lærer, samt Localets mindre Beqvemmelighet og Størrelse.”
SKOLEN I KONGSVINGER BY
holdt fra starten av til i et lite hus ved siden av Aamodtgården oppunder festningen, men flyttet nå ned i Klokkergården i Kirkestredet. Den gamle skolen ble solgt og flyttet til Sæter. Eidskog og Vinger kommune skilte lag og ble egne kommuner i 1859, fire år etter at Kongsvinger by var blitt egen kommune.
Det var sognepresten som hadde ledelsen for skolen. Han pekte ut lærerne og lærte dem opp, og de som ble tatt ut, slapp militærtjenesten. Dette førte med seg en kompetansestrid med de militære myndigheter, som oppfordret til at det til skoleholdere bare måtte tas ut slike ”som ikke hadde den fornødne eksteriør, men likevel kunne være av et godt begrep og følgelig bekvem til skoleholder”.
Vi har opptegnelser etter presten Ole Gaarder Rynning, som holdt eksamen etter skoleårets slutt og gjorde antegninger for hver elev i anmerkningsrubrikken. Her skrev han en vurdering av eleven, alt fra “maadelig, god pluss eller minus, meget god og confirm eller confirmert“, noe en kunne oppnå i en alder fra 15 til 18 år, og eleven kunne da gå ut av skolen og bli konfirmert i kirken. O.G. Rynning signerte skoleprotokollen første gang i 1846 etter å ha holdt eksamen og belønnet to elever, en med salmebok og en med bibelhistorie. I 1849 holdt Rynning eksamen den 26. november og den 19. desember på Skyrud og Holt der til sammen 83 barn møtte, ifølge protokollene.
FAST SKOLE FOR KRETSENE ØISET OG SKINNARBØL FRA 1862
Etter hvert så en behov for faste skoler etter samme opplegg som i Kongsvinger by. I Vinger bygdebok sies det følgende om hvordan man fikk tak i skoletomter:
“I 1859 tilbød Mentz Rynning på Skinnarbøl kommunen 6 mål dyrkbar jord som tomt for en fast skole. På Øiset fikk kommunen samtidig fri tomt til skole av Torsten Isaksen Øiseth og han fikk 300 daler for å sette opp nødvendige hus. Her skulle det da holdes skole det halve år, i det andre halve skulle skolen være på andre siden av Glomma.”
Det ville si i Spetalen som var skolested før Åsum skole ble bygd.
På disse tomtene ble så Skinnarbøl og Øiset skoler reist. De ble de første faste skolene i Vinger. Med Øiset skole forbinder de fleste i dag det røde toetasjes huset som nå huser teaterfolket. Men på den andre siden av veien står det et eldre skolehus, som i dag er grønt og tilhører familien Sann.
DEN VIKTIGE LOVEN AV 1860
Så kom loven om landsallmueskolen. Den krevde faste skoler der minst 30 barn kunne søke skolen daglig, og satte minstemålet av daglig skoletid til 12 uker i udelt fastskole. Den sikret alle skoler en lesebok med blant annet historiske, geografiske og naturfaglige lesestykker, og innførte faste regler om statsstøtte. Båndet mellom skolen og kirken ble svakere enn før.
Utbyggingen av skolevesenet i Norge var en del av et større bilde. Det norske samfunnet var i ferd med å forvandles fra et samfunn bygd på jordbruk, skogbruk og fiske til å bli et moderne industrisamfunn. Byene vokste, yrkene ble flere, og det var ikke lenger en selvfølge at barna skulle følge i foreldrenes fotspor. Allerede i 1827 kom det en lov om skolene på landsbygda, men utviklingen gikk sakte de første årene. Fra 1860 skjøt utviklingen fart. De to første faste skolene i Vinger, Skinnarbøl og Øiset, ble bygd ved hjelp av sentralt utarbeidede mønstertegninger, i likhet med de fleste skolebygningene i Norge på denne tiden. Skolene hadde et ”småskolerom” der lærerinnen underviste, et ”storskolerom” der læreren tok seg av de eldste elevene, og en leilighet til læreren. Var skolebygningen stor, kunne det bli plass til en hybel på loftet til lærerinnen. De kvinnelige lærerne var jo ugifte.
LÆRERNE DEKKET FLERE SKOLER
Lærerne måtte ofte betjene flere skolekretser, og da var han noen uker her og noen uker der. Ettersom det var mangel på veier, måtte læreren traske og gå, og om vinteren var det å bruke skiene. Læreren ved Skinnarbøl var også lærer ved Tekstebakken skole lenger inn på skogen. Skolebarna ved Skinnarbøl kom fra et vidt område. Noen av dem bodde oppe i skogen på den andre siden av Digeren. De måtte gå stien hjemmefra og ned til sjøkanten, og så rodde de over sjøen og gikk videre til de kom fram til skolen, en ca fem kilometers vei. Om vinteren gikk de over isen. Det var vanskelig i vårløsningen, og ofte var det nok et under at de kom seg helskinnet over råtten is. Skolen var et sentrum for hele kretsen. Der sluttet postruta, og alle som bodde innpå skogen, kom dit og hentet brev og aviser, hvis da ikke skolebarna tok med posten videre.
Etter hvert som det kom faste skoler, måtte disse legges der hvor det bodde familier med barn. Hvis vi ser på hele nåværende Kongsvinger kommune under ett, nemlig Vinger med Austmarka, Kongsvinger og Brandval kommuner, finner vi at det var godt over 60 skoler i alt, til noe forskjellige tider. Skolebarna skulle helst ikke ha mer enn 5 kilometers skolevei, men det var ikke noe krav at det faktisk gikk en vei mellom hjemmet og skolen. Ofte var det bare stier gjennom skogen. Hvis vi ser på hvor alle disse skolene lå, ser vi at de ofte lå langt til skogs, fordi det bodde mye folk der hvor nesten ingen bor i dag. Hvilken skjebne fikk de gamle skolehusene? Etter hvert som de ble nedlagt, ble noen revet, noen gikk tilbake til moder natur, mens andre ble kjøpt av private og innredet til bolighus. Inventaret ble overtatt av de store, nye skolene, eller satt bort på loft.
LÆRERUTDANNING
De første omgangsskolelærerne kunne ofte ikke så mye mer enn de elevene de skulle lære opp, men etter hvert som det kom seminarer og lærerskoler, fikk lærerne en høy status i lokalsamfunnet, fordi de fikk bedre utdanning enn de fleste. Dette ble en yrkesvei for begavet landsungdom. Mange engasjerte seg i politikk, mange ble ordførere i bygda. Skolen og læreren spilte en sentral rolle i å styrke den norske kulturen. Skolene gjennomgikk en rivende utvikling i ”norskdomstida”, da vi hadde fått vår egen grunnlov og kommet løs fra Danmark, og vi arbeidet med å hevde oss innen unionen med Sverige. Den typiske læreren på bygda tilhørte ”det kristne bondevenstre”, og var engasjert i kristendom, norskdom, målsak og avholdssak. Ungene lærte de norske sangene utenat, skrevet av Wergeland, Bjørnson og Ivar Aasen. Læreren fikk også et godt hjelpemiddel i Nordahl Rolfsens lesebok, som kom ut første gang i 1892. Den inneholdt norske dikt og sanger, eventyr og fortellinger fra fortid og samtid. Boka var illustrert til og med, av Norges største kunstnere.
Læreren startet sangforeninger og leseforeninger, ledet juletrefester og 17. mai, og hjalp folk med brev og søknader. Han var ofte ordfører, medlem av herredsstyre, fattigstyre, forliksråd, og gjerne primus motor innen frivillig barne- og ungdomsarbeid som idrettslag, speiderbevegelse, barnemisjon og ungdomslag. Læreren levde med folk i glede og sorg. En sa stolt om læreren sin at han hadde den lengste 17.-maisløyfa! Dette ble oppfattet som at han stod høyeste nasjonale nivå. Når noen døde, var læreren med og ”sang den døde ut”.
SKOLEHAGE OG BIBLIOTEK
Ved mange skoler startet læreren med skolehage. Dette var frivillig arbeid både for læreren og elevene, og på ettermiddagstid møtte elevene opp for å gjødsle og så, luke og høste. I sommerferien gikk det på omgang å passe på hagen. I Kongsvinger var det i 1935 en grønnsak- og hageutstilling i Herdahlssalen, der det blant annet deltok skoler med skolehageprodukter.
Skolen og læreren var i det hele tatt kultursenteret i bygda. I et stort skap i klasserommet fantes det gjerne en særlig skatt: Skolebiblioteket. Bøkene ble kjøpt inn ved en sentral innkjøpsordning og hadde ensartet innbinding. Her kunne en lesehungrig liten sjel gjøre seg kjent med blant annet Robinson Crusoe, Robin Hood, Hjortefot og Ivanhoe. Store deler av verdenslitteraturen stod til disposisjon! Mange lærere hjalp elevene til å tegne abonnement på Norsk Barneblad og Magne, populære barneblader som ivaretok de samme nasjonale og kristne verdier som skolen.
Lærerinnene hadde trangere kår. De tjente mindre enn sine mannlige kolleger, og fikk bare undervise i de yngste klassene. Men også de klarte å gjøre seg sterkt ansett i bygdelagene sine. De ble godt kjent med familiene og visste hvilke barn som måtte ha særlig hjelp. De hjalp nok mye i det stille med litt ekstra klær og ei brødskive i ny og ne til de som ikke hadde fått spist frokost hjemme. Mange av dem var svært aktive i frivillig arbeid. De hadde også mye av æren for at rensligheten etter hvert ble bedre hos folk flest.
FORSKJELL PÅ BY OG BYGD
Det var lenge forskjell på skolene i byene og på landsbygda, og det var ulikt lovverk for de to skoletypene. Ikke før i 1959 kom det en felles lov for alle skoler i hele landet: Lov om folkeskolen. Kongsvinger by hadde fast skole helt fra 1803, et lite hus i Vollgata, som i følge Vigelands bybok lå ”-på den åpne plassen foran overrettsakfører Aamodts hus, vegg i vegg med Røhnes gård.” Her gikk barna fra Leiren sammen med barna fra omliggende gårder i Vinger til og med skoleåret 1861. ” De kondisjonerte” sendte ikke gjerne barna sine dit, men opprettet privatskoler. Jomfru Bakke holdt skole i sin egen gård, hvor blant annet Erik Werenskiold og Aagot Gjems Selmer gikk. I 1858 ble ”Kongsvinger Privatskole for Drenge” opprettet, og Anna Stang opprettet en privatskole for jenter da hun flyttet til Kongsvinger i 1861, hvor blant andre de fire søstrene Juel gikk.
FOLKESKOLEN
Fra 1889 var det folkeskolens store periode. I følge venstreregjeringen til Johan Sverdrup dreide det seg om intet mindre enn å gjøre det norske folk til ”en helstøbt harmonisk udviklet Nation”. Undervisningen ble bygd ut til å gjelde også samfunnsfag og praktiske fag, – elevene skulle få opplæring på alle livets områder. Folkeskolelærerne spilte en sentral rolle i å bygge opp og styrke den felles norske kulturen. Det ble skapt en kulturell plattform for alle. Et stort og viktig prosjekt!
Det var likevel ikke mulig å utviske alle klasseforskjellene i første omgang. På landsbygda var hovedregelen at barna fikk sju års skolegang før det bar rett ut i arbeidslivet, mens barn av borgerklassen i byene hadde større sjanse til å få gå videre på skolen.
Vi kjenner historien videre, fra folkeskole til grunnskole, fram til det trettenårige løpet for alle som vi har i dag.
EN SPESIELL HISTORIE FRA SKINNARBØL:
Tilbake til den gamle skolen på Skinnarbøl:
Det har gått mange barn på Skinnarbøl skole. En av dem het Olav Aasmundson Vinje og var sønn av dikteren Aasmund Olavsson Vinje. Hvordan kunne det ha seg at Telemarksdikterens sønn gikk på skole her?
Historien var slik at dikterens bror Olaf eide Kabberud gård ved Vingersjøen. (Denne gården ble brent ned på 1970-tallet, og i dag finnes ikke stedet.) At Olaf Vinje havnet her, skyldtes at Aasmund ble kjent med eieren av Odals Værk, John Collett Bredesen, som også eide Charlottenbergs Bruk, hvor han satte i gang med ølbryggeri. Olaf gikk i lære som ølbrygger og ble i 1859 bryggermester ved Charlottenbergs Bruk. Han giftet seg med Thea Brenna fra Eidskog og slo seg først ned i Charlottenberg, men kjøpte Kabberud da det gikk nedover med virksomhetene til John Collett Bredesen.
Aasmund Olavsson Vinje giftet seg først da han var 51 år. Kona Rosa døde i barselseng med det første barnet, en gutt som ble kalt Olav. Aasmund Olavsson Vinje var selv ikke frisk. Hva skulle han gjøre? Han måtte søke hjelp hos familien. Så vandret han med den nyfødte sønnen til Kabberud i Vinger og overlot sønnen sin til broren Olaf og hans kone Thea pluss den ugifte søsteren sin, Margit, som også bodde på gården, og som ble den som tok seg av gutten, ettersom det etter hvert kom 11 andre barn i brorens familie. Dikteren selv ble liggende syk på gården i mange uker før han vandret videre til Gran på Hadeland, der han døde i 1870. Den lille nyfødte gutten var i dårlig form da han kom til Kabberud, men klarte seg ved hjelp av godt stell og pleie fra Thea og Margit.
Olav hadde de første barneårene sine på gården, fram til han var 10 år. Da ble han satt bort til en onkel i Kristiania, og kom senere i trykkerilære hos en annen onkel i Tromsø. Da han ble voksen og myndig, dro han til Amerika, men bodde senere både i England og Tyskland før han ble syk og kom tilbake til Norge.
Men det var altså på Skinnarbøl skole han lærte sine første bokstaver. Navnet hans kan vi finne i de gamle protokollene.
Dugnadsinnsats har spilt en vesentlig rolle ved skolemuseet. Fra v.:Simen Sandbæk, Per Brandvold og Steinar Stolpe. Foto: Kvinnemuseet
KILDER:
Hans Jørgen Dokka: En skole gjennom 250 år
Eyvind Lillevold: Vinger og Eidskog bygdebok
Per Oddvar Hoff: Øiset skole
Thor Martinsen: Vinjefamilien på Kabberud
Nils P. Vigeland: Kongsvinger 1854 – 1954
Olaf Brynn: Kongsvinger
(ARTIKKELEN ER OGSÅ PUBLISERT I TIDSSKRIFTET “SOLØR-ODAL”, NR. 2-2012.)
