Åsne Stolpe
Terje Kjensli forteller:
På Austmarka står det parkert en pen, grå buss med runde, yppige former og skrå frontruter. Den er blank, velstelt og pen, og den er ikke alltid parkert heller. Den er registrert som rutevogn og drar av og til på tur i sommerhalvåret. Ja, bare om sommeren, for det er ikke varmeanlegg i bussen. Bussen kostet hele 86 000 kroner da den ble registrert den første gangen i 1952.
ELSETH STARTET
Det var Einar Elseth som kjøpte bussen. Dette var mannen som startet opp med busselskap i Kongsvinger i sin tid og drev det i lang tid. Han mistet konsesjonen i 1958, da Statsbanenes Bilruter overtok all privat kjøring, og overtok både bilene og sjåførene. Etter hvert ble det da bygd verksted, kontorer og vaskehall pluss garasje til bussene på Kongsvinger.
STATSBANENES BILRUTER
I 1958 ble Elseths busser overdradd til Statsbanenes Bilruter, og sønnen Erik fikk jobb som sekretær i selskapet. Disponenten het på den tiden Mortmann Johnsen. Andre private selskaper som ble fusjonert, var Haakerud Bilruter og Skarnes Bilruter på Austmarka. Haakerud kjørte hovedsakelig strekningen Brødbøl – Magnor – Skotterud, mens Skarnes kjørte Austmarka – Varaldskogen. Busselskapene hadde hvert sitt konsesjonsområde, og strekningene ble likelig fordelt mellom dem. De fikk ikke lov å konkurrere med toget, og måtte derfor ikke kjøre parallelle strekninger med jernbaneskinnene. Dette ble nøye passet på, – ingen konkurranse takk! Da Solørbanen ble lagt ned i midten av 1960-årene, ble det satt inn busser på strekningen. Noen gikk til Flisa, hvor Elverumsbussene overtok, mens noen gikk hele veien fram til Elverum. I tillegg til folk fraktet bussene mye gods.
Tilbake til den grå bussen: Den gikk i rutekjøring i mange år og var fast stasjonert på Skarnes hos Birger Moe, populært kalt Birger Buss, som var en kjent mann for mange i den tiden da man ikke hadde egen bil, men brukte bussen når man skulle noe sted. Fra 1952 til 1958 gikk bussen i rute mellom Skarnes og Kongsvinger.
SKOLEBARN
Etter at bussen trofast hadde gått att og fram mellom Skarnes og Kongsvinger i en årrekke, ble den satt inn i skolebarnkjøring mellom Sæter og Kongsvinger. Det ble nemlig nødvendig å frakte elever med buss etter hvert som de små skolene i utkantene ble sentralisert til byskolen. Dette var under den store omleggingen av skolesystemet på 60-tallet, da de store skolereformene gjorde det nødvendig å bygge gymsaler og spesialrom for naturfag, skolekjøkken og forming, og de mange små skolene derfor ble for gammeldagse. De gamle skolene var lagt slik at det var mulig å nå dem til fots for alle elever, men nå måtte det settes opp skolebussruter for å få alle elever til skolen. Bussene tok med seg alle som trengte skyss, enten det var skolebarn eller voksne. Det var aldri noen problemer med ungene, de satt stille og pent og holdt ro og orden i bussen. De var nok mindre spontane enn unger i dag.
På sine siste dager kjørte bussen skolebarn mellom Dulpetorpet og Arneberg, og den siste sjåføren var Odd Flobergseter.
MJØLKERUTER OG VARETRANSPORT
Terje Kjensli, som selv er bussjåfør og primus motor i restaureringsprosjektet, forteller at hans far Einar også var bussjåfør. Han kjørte bygderutene på Rauhella og Speismark, Brøderud og Masterud, og fraktet både skolebarn og voksne og varer av diverse slag. Det var kyr på mange bruk ennå, vi levde fremdeles i et samfunn med en blanding av naturalhushold og pengehushold, og overskuddet av mjølk ble solgt på meieriet. Fra Rauhella og Speismark tok sjåførene med seg mjølkespann som stod ved veien til avhenting. Fra Buholtet gikk mjølka til meieriet på Skotterud, mens den fra Speismark havnet i Kongsvinger. Spannene ble tømt og rengjort før de ble hentet om ettermiddagen og tatt med tilbake. Da Terje begynte som sjåfør, hadde han ei rute via Buholtet for skolebarn til den nye skolen på Skotterud. Da hadde han samtidig tre mjølkekunder. På mandagene måtte han ha noen mjølkespann inne i bussen fordi bagasjerommet ble for lite, -kuene hadde jo blitt mjølket også på søndag. Tilbake fra meieriet hadde han med et spann eller to med skummet mjølk til kalvedrikke. I julestria møtte folk opp med svinekjøtt som skulle til pølsemakeren på Skotterud for å males. Da måtte varene avleveres om morgenen og hentes om ettermiddagen, og settes av i grøfta hvis ingen kom og hentet varene. Men som regel stod det noen og ventet på at bussen skulle komme tilbake med utført oppdrag.
Noen ganger møtte det opp noen med en handlelapp, det kunne for eksempel være spørsmål om sjåføren kunne ta en tur på apoteket. Og det kunne han. En av sjåførene fikk spørsmål om han kunne kjøpe med seg en BH fra butikken, og det kunne han. Han fikk riktig størrelse oppskrevet på en lapp, og utførte oppdraget samvittighetsfullt.
Bussene var litt av en livsnerve i lokalsamfunnet i tida før privatbilismen. Oppover til butikkene i Solør og til Øyermoen ble det regelmessig sendt fiskekasser fra Berggren. Disse kunne ikke være inne i bussen fordi fiskelaken rant, så kassene ble satt på bakgrinda. Fiskelaken var et problem, helt til man fant på å lage aluminiumskasser som fiskekassene ble satt ned i.
ALL SLAGS GODS
Det ble i det hele tatt fraktet mye gods. Av og til var det til og med nødvendig med en henger for å få fraktet alt, det kunne være brødkasser og mjølk, eller grisunger i store garnsekker, eller kyllinger i esker. Ofte ble det nødvendig å koble til en henger når bussen skulle til Jon Johansson på Øyermoen, som trengte store mengder sukker og mjøl til svenske-handelen. Da ble det av og til solgt rett fra hengeren til folk som stod og ventet. Noen ganger ble det kjørt Diplomis fra Solvang. Den var pakket inn i tørris, som ble skåret i skiver med snekkersag og pakket rundt den isen som skulle selges. Det ble fraktet store runde oster og kartonger med meierismør. Det var mange tunge løft for sjåførene. Av og til kunne det være mer sjeldne varer. En gang ble det sendt en hund med Hamarruta. Det var en liten biegel, og sjåføren visste ingen annen råd enn å tjore den til ett av setene i bussen. Ved busstoppet ved Råsensjøen i Nord-Odal ble hunden luftet, og så gikk ferden videre med Hamarbussen.
Veiene var ikke som nå. Terje forteller at hans far kjørte rute på Masterudveien, som ble bygd i etapper helt til den nådde fram til Austmarka. Etter hvert som veien ble bygd lenger og lenger fram, fulgte bussen med, først til Knauserud, så lenger og lenger inn.
ET KULTURMINNE
Den grå bussen ble etter hvert tatt ut av trafikk. Etterpå stod den som reservebuss inntil den ble kjøpt opp av Per Fjeld på Magnor. Etter mange år ble den sporet opp av interesserte bussjåfører som ønsket å restaurere en gammel buss, og det ble dannet en forening: Rutebilhistorisk forening avd. Glåmdal.
Da foreningen overtok bussen, var den et vrak uten motor og uten en hel rute, men er nå brakt tilbake til slik den var engang var, ved hjelp av ca. 4000 dugnadstimer over et tidsrom på elleve år. Det er hentet inn deler, tigd sponsormidler, pantet tomflasker, solgt gammel aluminium og kobber til GIR pluss lagt ned mye praktisk arbeid for å få bussen i eksemplarisk stand. Den er blant annet blitt utstyrt med fine, røde seter og med en ekte gammeldags sjåførveske med både enører og femører.
Bussen er et kulturminne og et klenodium, og det er gjort en viktig kulturhistorisk innsats av entusiastene som har tatt seg av den.
