Per Øyvind Skarphol
Mange eldre Kongsvinger-boere vil huske dr. Jakob Forseth, byens avholdte lege gjennom to mannsaldre.
Jacob Forseth var født i 1868 i Stod (nå en del av Steinkjær) i Nord-Trøndelag. Han ble student i 1887, og han ble immatrikulert ved universitetet i Kristiania. Han var ferdig cand. med. i 1896, og flyttet til Kongsvinger i 1897, hvor han snart ble en populær lege. I 1909 ble han konstituert distriktslege i Solør-Odal og i 1919 distriktslege i Kongsvinger.
Han var alltid rede når han ble budsendt, og han kom til de mest avsidesliggende steder natt som dag.
Oppdatert og aktiv
Han fulgte godt med på hva som var nytt på hans fagfelt. Allerede ved århundreskiftet utførte dr. Forseth operasjoner av grå stær. Han gikk bl.a. til anskaffelse av et røntgenapparat, som han sikkert dro stor nytte av ved behandling av pasienter.
I årene 1898 fram til nedleggelsen 1913 var han lege for Kongsvinger Haandværkerforenings Sygekasse. Ved siden av dette var han også lege for medlemmene av Jernbanens sykekasse i Kongsvinger.
Forseth deltok også aktivt i styre og stell. Han var medlem av bystyret i Kongsvinger, der han representerte Venstre. I årene 1923 – 1926 satt han som ordfører i Kongsvinger. Han var dessuten medlem av Øl- og vinsamlagets styre og av direksjonen i Vinger Sparebank. I tillegg var han formann i Pensjonsvesenets styre.
Forseth flyttet inn nybygget til Vinger Sparebank som sto ferdig i 1909. Der disponerte han hele 2. etasje, med en fasjonabel leilighet og legekontor med venteværelse.
Hans første hustru døde tidlig og ekteskapet var barnløst. Seinere giftet han seg med Maren Espegren fra Tveit ved Kristiansand. Hun var fra den kjente misjonærfamilien med samme navn, og hun var utdannet sykepleier. Hun brukte derfor å assistere doktoren når det var behov for det. De fikk sønnen Jakob, som ble født på morens fødselsdag i 1933. Da jordmoren spurte om dette var med beregning, svarte den nybakte moren at det var med forsett (Forseth).
LEGEBESØK MED BIL
Mange sykebesøk til avsidesliggende steder gjorde at Forseth ble en av de tidligere i distriktet med egen bil. På 30-tallet hadde han en luksuriøs la Salle. Under hele krigen sto denne bensinslukende bilen i garasjen til den treetasjes villaen som Forseth eide ved Sundehjørnet, og av en eller annen grunn unngikk bilen å bli beslaglagt av tyskerne. Forseth måtte i stedet bruke en liten Ford Eiffel til sykebesøk, der den røslige doktoren bare så vidt kom inn i bilen. Utenom villaen eide Forseth også en husmansplass ved enden av Sigernessjøen som familien brukte som landsted.
Forseth var interessert i birøkt, og i villahagen ved Sundehjørnet hadde han flere bikuber. Han var medlem av bridgeklubben i Kongsvinger, han drev med laksefiske og i yngre år gikk han på jakt. Forseth og frue var sterkt sosialt engasjert, og de hjalp mange som kunne sitte hardt i det i 1930-årene. Da barnehjemmet på Sæter brant i 1947, tok de til seg et fosterbarn, en pike som seinere ble utdannet sykepleier.
EN ANEKDOTE
Midt på 1930-tallet var det et fasjonabelt bryllup i Kongsvinger, og Forseth med frue var blant gjestene. På galleriet var det mange som ville se begivenheten. Blant disse var to venninner i åtteårsalderen. Den ene av disse måtte være barnepike for sin søster på tre år. Under vielsen måtte den lille jenta tisse og ba søsteren om å bli med ut. Men søsteren var for opptatt med å følge med i det som skjedde i kirken, og hun ville ikke bli med ut. Da hørtes dempet barnegråt etterfulgt av drypp – drypp. Dryppene falt rett ned på flosshatten til Forseth som lå på kirkebenken, og lyden ble jo forsterket da hatten nærmest virket som en tromme. Men Forseth hadde visstnok tatt dette pent. – Det må tilføyes at da jeg var hjemme hos sønnen Jakob etter at foreldrene var døde og hjemmet var under oppløsing, fikk jeg se doktorens to flosshatter. På den ene av disse var det noen flekker som muligens skrev seg fra lekkasjen under vielsen.
SKIPSLEGE
I 1939 tok Forseth permisjon fra distriktslegearbeidet, og han dro til sjøs som skipslege på hvalkokeriet ”Ole Wegger” av Sandefjord. I mellomtiden brøt krigen ut og Norge ble angrepet av tyskerne. Tyske krigsskip tok ”Ole Wegger” som prise, og mannskapet ble internert i en fangeleir i Frankrike. Etter en tid kom Forseth hjem til Kongsvinger med mange opplevelser rikere.
En mann som var til kontroll hos Forseth like etter hjemkomsten, fortalte at doktoren da ringte til en omgangsvenn og inviterte denne og kona til selskap. Han hadde ikke før lagt på røret, så klødde han seg i hodet og utbrøt ”Nei hva gjorde jo nå da?” Deretter ringte han mannen opp igjen og sa: ” Nei dere skulle jo ikke komme nå. Dere var jo hos oss i forrige uke”.
FRIGJØRINGEN
7. juni 1945, da kong Haakon VII vendte hjem fra England, var det et folkehav som tok imot kongen. Blant disse var også
dr. Forseth og løytnant Richard Rogstad, som bodde på gården Opset oppe i Vardåsen. Etter at kongen hadde passert på vei mot slottet, satte de seg på universitetstrappa. Rogstad hadde tatt med seg et fenalår, og de satt og koste seg med å skjære skiver av dette og spiste. Den gangen var det slik at artianere bar studenterluen ved spesielle anledninger, og dette var jo en slik dag. Lua til Forseth var med årene blitt litt tynn i dusken. Rogstad bar artilleriets gallauniform. Da var det noen studenter i nærheten som tydeligvis hadde det litt morsomt, og Forseth skjønte at det gikk på hans person. Han henvendte seg da til studentene og sa at han skjønte de hadde det morsomt, men hva var årsaken. En av studentene sa da at de hadde veddet en dram på om Forseth var 40- eller 50-årsstudent. Forseth svarte at da kunne han ikke skjønne annet enn at han hadde vunnet drammen, for han var nærmere 60-års student. Og Forseth fikk drammen.
LANGVARIG PRAKSIS
Jaktlag på verandaen’ fra venstre: ukjent, O. A. Herud, Eiler Baanrud, dr. Forseth (Eier T. Herud) Forseth praktiserte til han var rundt 80 år. Da var min far der til en kontroll og samtalen kom inn på jakt. De ble der og da enige om å ta en tur på harejakt. Dette var seinhøstes og det var barfrost. Da far kom opp til Forseth tidlig en morgen til avtalt tid, var Forseth klar. Han hadde funnet fram ulveskinnpelsen og hagla. Forseth kjørte bilen, en høyrerattet kanadiskbygget Ford V-8, dit de skulle jakte. Vel ute i terrenget fikk hunden los, og doktoren satt på post, men det ble tap og ingen haresteik.
Jakob Forseth døde 81 år gammel 3. mai 1949. I minnetalen sa sokneprest Hexeberg at det ikke var mange som kom i slik levende kontakt med menneskene som lege, som venn og som trøster. Det hele var så naturlig når man møtte en mann som dr. Forseth. Hexeberg kom inn på Forseths dyktighet som lege, hans hjertevarme, hans menneskekjærlighet og hans utrolige nidkjærhet i sin gjerning. Han hadde alltid det gode smilet og det oppmuntrende ordet. Han var et vidsynt menneske med mange interesser, og han var et godt menneske. Han loddet dypt i alt hva han gjorde og i alt han sa.
Ordfører Grimstad i Kongsvinger sa i minneordene over Forseth at det igjen var et mastetre som hadde falt, et kjempetre som ruvet stort. Forseth sa aldri nei når han ble budsendt. Til alle årets og døgnets timer var han alltid villig til å rykke ut. Det var utrolig at han hadde holdt ut en slik arbeidsdag.
Ordfører Tjernsberg i Vinger sa at det kunne være lett og vanskelig å være lege, men det vanskeligste var å være menneske. Forseth var begge deler i skjønn forening.
Bisettelsen skjedde fra Vinger kirke 5. mai 1949 under stor deltakelse.