Bladet Magasinet for alle viet i 1953 nesten hele bladet til en kar fra Kongsvinger: Egil Rogstad. Ikke bare er han avbildet på hele forsiden. Bladet har fem helsider om ham, med undertittelen ”Rog” – en meget glad gutt. John Giæver presenterer alle tiders største skøyer i våre polarstrøk, Holmenkollveteranen, Maudheimkaren, SAS-telegrafisten Egil Rogstad.
Hvem var han?
Egil Rogstad var født i 1908 på småbruket Opset oppe i Vardåsen ovenfor Kongsvinger. Han var sønn av stykkjunker Richard Rogstad fra Elverum som var ansatt ved Kongsvinger befestninger, dvs fortene på Gullbekkåsen og Vardåsen. (Stykkjunker var den høyeste underoffisersgraden i artilleriet. Red. anm.) Moren var Karen Rogstad fra Lyngør som var utdannet lærer. Selv ble jeg godt kjent med Egil gjennom hans nevø Ingjald junior, som var min gode kamerat gjennom oppveksten fram til han døde for noen år siden.
Aktiv barndom og ungdom
Egil vokste opp sammen med de to brødrene Anders og Ingjald og søsteren Ragnhild i nær kontakt med naturen. Den kjente polarforskeren Jon Giæver skrev i bladet ”Magasinet for alle” i 1953 en artikkel om Egil. I artikkelen sto det blant annet at aldri hadde vel noen stykkjunker i dette land hatt en villere fole å temme enn Egil. Han maktet det da heller ikke.
Egil var aktiv i sport og idrett. Han var en friskus på ski, og han ble flink skihopper. På hans daglige vei fra Opset til skolen gikk løypa innom Langelandsbakken, og løypa gikk over hoppet. Egil hadde et veldig godt humør, og det er sagt om han at han gjerne gapskrattet. Smilet gikk fra øre til øre. Han var også med i Kongsvinger bymusikk, der han spilte kornett. Egil gikk underoffiserskolen, og han fikk utdanning som radiotelegrafist. I 1935 vant han det militære langrennet med skyting. Det kan nærmest sammenlignes med nåtidens NM i skiskyting.
Radiotelegrafisten
I 1938-39 var Egil radiotelegrafist i Myggbukta på Øst Grønland, der John Giæver var stasjonssjef. Dit opp kom også redaktøren og forfatteren Nils Johan Rud. På hjemveien delte han en trang lugar med Egil om bord i skøyta Polarbjørn. De to ble godt kjente på turen. Rud skrev etterpå en stor roman, ”Drivende grenser” om denne turen. Der var Egil forbildet til radiotelegrafist Skinnarhol som var en rabagast og et hjertemenneske.
Ved det tyske overfallet på Norge i 1940 befant Egil seg i Trøndelag. Han deltok som radiotelegrafist ved en militær stab i Rørosdistriktet.
En tid etter overfallet satte Norge i gang utdanning av luftpersonell og flymekanikere i leiren Little Norway utenfor Toronto i Canada. Egil bestemte seg for å dra dit. Veien gikk via Sverige, Finland, Sovjet, Japan og videre til Canada. Men ifølge han selv gjorde Egil der en tabbe. Da de spurte han om hva han hadde drevet med før, fortalte han at han hadde vært radiotelegrafist. Egil ville gjerne bli flyger, men nå ble det bestemt at han skulle være flytelegrafist.
Egil tjenestegjorde deretter som telegrafist og skytter i 330-skvadronen. Skvadronen var satt opp med 18 Northrop N-3PB enmotors sjøfly, og den ble sendt til Island for å operere derfra.
Oppgaven var å drive ubåtjakt, konvoieskorte, rekognosering samt en tid også drive luftforsvar over Island. Dette var svært risikofylte flyoppdrag. Det å operere enmotors fly uten avisingsutstyr, med dårlig radio- og navigasjonsutstyr ut over Atlanterhavet, ofte i stormfullt vær sommer som vinter, resulterte i at mange fly og besetninger gikk tapt.
Telegrafist på Jan Mayen og Island
Værmelding fra Arktis var av svært stor betydning for de alliertes krigføring. På Jan Mayen, øya som Nordahl Grieg hadde kalt Ishavets inferno, hadde de norske myndighetene en garnison bestående av et hovedkvarter med meteorologisk stasjon, en radiostasjon og fem vaktstasjoner. Det var i alt ca. 30 mann på øya. Egil kom nå til øya som telegrafist.
Våren 1943 fant besetningen på øya ut at de skulle arrangere et ”landsrenn” i skihopp. Rennet gikk av stabelen 1. mai. Blant de femten påmeldte var hoppere som hadde deltatt i både Holmenkollen og Granåsen. Bakken var flaggpyntet, og garnisonssjefen, som var hoppmåler, bar rosett. Etter første omgang lå Egil på annenplass. I pausen la han på et tykt lag med parafin og økte til dagens lengste med 34,5 meter. Med det hoppet ble Egil rennets vinner. Alle deltakerne fikk hver sin minnemedalje. Den var laget av aluminium fra et tysk firemotors bombefly som hadde krasjet mot det vulkanske fjellet Beerenberg på øya.
I løpet av krigsårene var Egil blitt forfremmet til fenrik, og han ble beordret til å tjenestegjøre på Island. Han kom hjem først i 1946, og han gikk derfor glipp av festdagene i Norge.
Etter hjemkomsten til Norge begynte Egil som flytelegrafist i Det norske luftfartsselskap (DNL). Flyselskapet måtte bygges opp etter krigen, og det var mange flygere og luftpersonell med krigserfaring som fikk jobb der. Egil fløy både på europeiske og transatlantiske ruter. Når han var i storbyer rundt i verden, prøvde han gjerne å få billett til en operaforestilling eller konsert som ble avholdt der og da.
Maudheim-ekspedisjonen
Noen år seinere skulle Norge, Sverige og Storbritannia samarbeide om et treårig forskningsprogram i Antarktis i 1949 – 1952. John Giæver ble leder for ekspedisjonen. Dette var noe for Egil. Han møtte opp hos Giæver og sa at der ville han gjerne være med. Han ble tatt i mot med åpne armer. I tillegg til det rent faglige var det hans uslitelige humør og utholdenhet under alle forhold som gjorde han kvalifisert til jobben. Han fikk så permisjon fra arbeidet i DNL for å være radiosjef på ekspedisjonen, som skulle ha tilholdssted i en base som fikk navnet Maudheim.
- november 1949 kunne selfangeren Norsel med mannskaper, materiell, forsyninger, to fly og en weasel ombord sette kursen sydover. I Antarktis drev de vitenskapelige undersøkelser vedrørende meteorologi, seismologi, glasiologi og kartlegging. Den 15. januar 1952 kunne Norsel sette kursen nordover igjen etter at alt arbeidet var utført. John Giæver uttalte etterpå at han ikke visste hvordan Maudheim-oppholdet hadde blitt dersom de ikke hadde hatt med seg Egil, men han var sikker på at det hadde blitt mye kjedeligere. Giæver sa videre at Egil var fantastisk vital, og at det knapt fantes en mer tjenestevillig kar. Bare en gang hadde Giæver sett han fortvilet. Det var da en weasel med fire mann gikk gjennom isen og tre av dem druknet, deriblant den andre radiotelegrafisten.
Hjem til Norge
Før Egil dro, ba jeg ham om å sende meg et kort fra Antarktis, og det lovet han. Det var en glad gutt som noen måneder seinere fikk det spennende kortet i posten.
Like etter at han kom hjem, var han med i et showrenn i Puttara. Han hadde da ikke hoppet på lenge, og han hadde ikke hoppski. Men han fikk låne mine ski, og det gikk greit.
Hjemme i Norge gikk Egil tilbake til arbeidet i DNL. Men i mellomtiden hadde radioteknikken gjort store framskritt, og det var ikke lenger behov for flytelegrafister. Egil fikk da en jobb på bakkenivå på Fornebu.
Han hadde nå levd ungkarstilværelsen lenge nok, og han giftet seg med sin ”Nøve” fra Mosjøen, eller Synnøve som hun het. De fikk tre barn sammen. Seinere flyttet familien til Nord-Norge.
Kilder:
Magasinet for alle nr. 31-32 1953
Årbok 1946 for Foreningen til skiidrettens fremme
