Ordene over er hentet fra Erik Werenskiolds barndomsvenninne, forfatteren Ågot Gjems Selmer. Hun skriver i sine barndomserindringer, «Da mor var liden», en del om vennen Erik, som bodde på festningen og var sønn av festningskommandanten, mens Ågot bodde et par kvartaler nedenfor, i det vi i dag kaller Herudgården. «For Erik, det var gutten sin, som kunne tegne det!»
I boka skildrer hun den store tegneren og maleren som smågutt på festningen. Erik var fire år eldre enn Ågot.
—Dette værelset var det aller helligste på hele festningen, for her inne gjemte Erik alle de virkelige tegningene sine i mange store mapper. Å få komme herinn og få se på dem var det morsomste vi visste. For Erik, det var gutten sin som kunne tegne, det! Voi – voi! Det var nok ikke bare kragemønstre må dere tro! Hans mapper inneholdt en hel trylleverden av liv og kunst. Slike hester og kuer – og mennesker da! Og alt sammen som vi skulle se det lys levende, bare enda morsommere.
Erik var vel på denne tiden omtrent femten år, tenker jeg. Høy og tynn var han, lyslett av ansikt og hår, litt innesluttet av seg, men med et klokt uttrykk i sine lyseblå øyne. Det var som disse øynene alltid så forbi, lenger ut, etter noe han søkte langt borte. Riktig nærværende der vi andre var med våre tanker, syntes jeg aldri han var. I alle fall ikke med øynene. Det er sånn med noen mennesker. De tenker, føler og lever i sin egen verden som ingen andre har noen anelse om, men det er bare øynene som forteller det, de snakker aldri om det selv. Men tegningene de fortalte om Eriks verden. Å for en fryd når han satte seg ved bordet i hjørnet og bredte alle tegningene utover. Han var ikke alltid så svært villig til å vise oss dem, men når vi tigget og bad riktig tynt, så fikk vi alltid lov å se dem til slutt, og da var det alltid grundig han forklarte og viste. Så kom gjerne kapteinen inn, spaserte litt opp og ned med hendene på ryggen, stanset hos oss og stod og så på. Det lune ansiktet lyste av faderlig glede og stolthet, mens Eriks lyse hode bøyde seg over mappene og stadig fant fram noe nytt. For en kjærlighet og naturtroskap var det ikke over hvert minste blad!
”Ja, du vil vel bli maler du, Erik, som er så flink til å tegne?” sa jeg en gang. Men da lo han på sin stille og litt generte måte og gjemte tegningene sine.
Oppveksten
Erik Werenskiold var født i 1855 på kapteinsgården Gumpingrud i Vinger. (Nå Granli gård.) Året før hadde Jensine og Fredrik Werenskiold flyttet dit med sine tre barn, til sjefsgården for det Vingerske kompani. Hovedhuset på Gumpingrud var en romslig tømmerbygning i en og en halv etasje, og i empirestil med halvvalmet tak og buede loftsvinduer på begge sider. Hvordan livet var på en gård som Gumpingrud, har Jonas Lie skildret i sin roman «Familien på Gilje», som Erik Werenskiold illustrerte.
I 1859 flyttet familien til Kongsvinger festning, da var Erik fire år gammel. Etter hvert begynte han på jomfru Bakkes barneskole i Festningsgata, i hennes hus som ikke eksisterer lenger. Ågot Gjems Selmer skriver i sine barndomserindringer om jomfruens skole: «Hvad vi lærte hos jomfru Bakke? Ja, lad mig nu se – jeg husker i grunden bare tabel og attersting! Mest det tror jeg. To-gangen og fire-gangen og nul-gangen – nul-gangen var næsten vanskeligst – især naar jomfru Bakke imellem vilde, at nul gange en skulde være to!»
Erik gikk på jomfru Bakkes skole til han var 10 år. Da begynte han på Kongsvingers borgerskole, og ble senere sendt til Christiania for å gå på Aars og Voss skole. Han var svært skoleflink og tok eksamen med de beste karakterer.
Mange år senere ga Werenskiold følgende stemningsrapport fra sin oppvekst på festningen: «Jeg er fra tiden hvor man sat i mørkningen ved ovnsdøren, fra talglysenes og tyristikkenes tid, -de endeløse, ensomme vinteraftner, da folk endu saa nissen og fanget sjøormen og svor paa at det var sant. Min far leste eventyrene høit, og tjenesteguttene og husmændene fortalte, vi trodde ikke paa det, men naar vi gik gjennem de mørke fæstningsportene, forbi de tilgittrede rummene, hvor slavene hadde bodd, og hvor det altid var rotteleven, saa var det nu fælt mørkt allikevel!»
Jonas Lie bodde også i Øvrebyen og vanket ofte hos familien Werenskiold. Det var stor aldersforskjell på Jonas Lie og Erik Werenskiold, men de kom til å bli gode samarbeidspartnere. I «Familien på Gilje» formidlet de to kunstnerne sammen det særegne bygdemiljøet som blant annet hadde blitt sett og opplevd av dem begge.
Kunstnerdrømmen blir virkelighet
Selv om Erik Werenskiold interesserte seg for eksakte vitenskaper som matematikk, naturfag og medisin, var det kunstnerdrømmen som til slutt vant. Han begynte kunstnerutdanningen i Norge, men dro så til München etter oppfordring fra maleren Adolph Tidemand. Da han sommeren 1877, etter halvannet år i utlandet, dro hjem til Kongsvinger på besøk, gikk han rundt og betraktet folk og snakket med folk. Han laget en rekke tegninger og skisser som pekte fram mot det som kom til å bli hans spesialitet. «Bøndene paa Kongsvinger var saa fulle av eventyr som selveste Asbjørnsen,» fortalte han mange år senere. Disse skissebøkene befinner seg i Kongsvinger museums eie og er nå utstilt på Gyldenborg. Her finnes en skisse fra «Vingersmarken» med hester, kjerrer og originale kremmere som for eksempel «slagter Hendriksen», en finne, «kokshendrik», barn som leker og dyrestudier.
Eventyrtegningene
Erik Werenskiold hadde vokst opp med Asbjørnsen og Moes eventyr på festningen. Han begynte å tegne illustrasjoner til eventyrene allerede i studietiden i München. Sommeren 1878 møtte han maleren Otto Sinding i Christiania. Denne hadde fått i oppdrag å lage illustrasjoner til eventyrene. Sinding tok ham med til Asbjørnsen og viste fram noen av Werenskiolds tegninger. Eventyrdikteren likte det han så, og enden ble at også den da ukjente 23-årige Erik Werenskiold skulle få være med å tegne til den første illustrerte utgaven av Asbjørnsen og Moes eventyr.
For å få varierte inntrykk reiste han til andre steder i landet. Han dro til Vågå i Gudbrandsdalen og møtte noe av det opprinnelige bygdenorge. Han hentet altså stoff og inspirasjon fra mange hold under arbeidet med eventyrtegningene. Likevel nevnte han spesielt Vinger som en rik jordbunn for eventyrene. Det mest konkrete forbildet fra Vinger finner vi i en tegning til «Følgesvennen». Som modell for den bistre presten har han sannsynligvis brukt Balthasar Rynning, sønn av sogneprest Sigward Rynning i Vinger. Dette har Jonas Lie nevnt i et brev.
En annen lokal mann som ble brukt som modell, var bohemen og skogeieren Sven Gjems. Han var en nær venn, og sto modell for studier av kapteinen på Gilje da Werenskiold dro oi gang med å illustrere Jonas Lies bok.
Det mest konkrete forbildet fra Vinger finner vi i en tegning til “Følgesvennen”. Som modell for den bistre presten har han sannshynligvis brukt Balthasar Rynning, sønn av sogneprest Sigward Rynning i Vinger. Dette har Jonas Lie nevnt i et brev.
En personlighet i norsk kunstliv
Werenskiold utviklet tidlig den særegne tegneteknikken sin med bruk av skravering. Man ser med en gang at man har en tegning av Werenskiold foran seg. Denne teknikken har han benyttet seg av blant annet i illustrasjonene til Snorres kongesagaer, og dette er blitt bilder som store deler av Norges befolkning har et forhold til, i likhet med eventyrtegningene.
Han malte også, og ble kjent som en god portrettmaler. På Rolighed henger en kopi av hans store maleri av pianistinnen Erika Nissen, søster av Thomasine Lie. Hun var jo også oppvokst i Kongsvinger. Etter hvert laget han også litografier. Han deltok aktivt både i opprettelsen av den første grafikkutdannelsen ved Kunst- og håndverksskolen i 1899 og ved dannelsen av Norske Grafikere i 1919.
Gaven til Kongsvinger
Erik Werenskiold ønsket å gi en gave til sin fødeby, og gaven var 21 litografier, blant annet det kjente øyeblikksbildet av guttene som skulle ut på ski. Han var spesielt opptatt av og god til å tegne barn, og han fanget dem ofte i aktivitet. Åtte av disse verdifulle litografiene henger på veggene i Hov bofellesskap, mens tretten befinner seg i Brandval samfunnshus. Litografiene hang opprinnelig i det gamle Vinger kommunehus og i Helgeby forsamlingslokale på Roverud. Etter at Vinger kommunehus brant i 1957, var bildene i mange år i Vinger Hotell, før de ble overført til Hov aldershjem. Bildene som hang på Helgeby, ble overført til Bøndernes Hus som senere ble til Brandval samfunnshus. Så ble samfunnshuset solgt til private og bildene fulgte med i salget, så de er i dag havnet i privat eie.
På sine eldre dager leide Erik Werenskiold atelier hos Mina Gran i den gamle svalgangsbygningen til byggmester Günther Schüssler ved den nordre bruenden og tegnet landskapsmotiver, pluss skisser av «eiendommelige og pussige folketyper» som han hadde en utpreget sans for. Svalgangsbygningen har forresten stått helt fram til 90-tallet, da den dessverre brant ned.
På sin siste utstilling, i 1938, samme år som han døde, viste han «Lensekara», som viser tømmerfløtere i arbeid. Selv om bildet er malt i Telemark, har han nok hatt med seg sine barndomsopplevelser, den gang han sto på brua over Glomma og så tømmerstokkene som danset gjennom vannet.
Tre tegninger fra Werenskiolds skissebøker. Bøkene befinner seg nå i Kongsvinger museum.
Kilder:
Ågot Gjems Selmer: Da mor var liden. Utgitt 1902.
Jan Kokkin: Erik Werenskiold og Kongsvinger. Temahefte til tidsskriftet Solør-Odal 1993.
Kari Sommerseth Jacobsen: Erik Werenskiold – jubileumsutstilling 2005. Solør-Odal nr. 2 2005.
