Slekten Engelhart, som kom til å gjøre seg sterkt gjeldende lokalt i Vinger, hadde tysk opprinnelse, og stamfaren Daniel Engelhart kom til Meldal kobberverk på begynnelsen av 1700-tallet. En sønn av ham ble prest i Romsdalen etter Thomas von Westen, samenes misjonær, som han også var en nær venn av. Dette navnet finner vi derfor igjen hos flere etterkommere i Vinger. Slekten må tydeligvis ha hatt sterk økonomi, siden den finansierte kjøp av Vennersberg og begge Liergårdene i løpet av noen tiår.
Slekten etablerte seg i Vinger i desember 1789 gjennom at regimentskvartermester Fredrik Nicolai Wilhelm Engelhart (1746-1821) kjøpte en part av gården Nor østre. Eiendommen ga han navnet Vennersberg i et skjønn som ble holdt i mai 1790.
Nicolai Engelhart ble i 1802 krigskommissær med rang av major og evakuerte med sin familie i 1808 til festningen i forkant av den svenske besettelsen av området øst for Glomma. Her ble han og fruen en kveld nærmest overfalt av en beruset kommandant Blücher, som skjelte dem ut og slo Engelhart mellom skuldrene og vred hånden hans med makt. Fruen og døtrene ble samtidig æresskjelt på det groveste. Dette resulterte i en klage til prins Christian August fra Engelhart, og forhør ble gjennomført. Blücher var villig til å gi Engelhart all mulig oppreising, og håpet at han var fornøyd med det, noe Engelhart etter en lang betenkning aksepterte, hvis prins Christian August var fornøyd. Det var han ikke, så Blücher ble frabeordret til ny stilling, men søkte i stedet avskjed.
Krigskommissærens eldste sønn var Andreas Engelhart (1787-1832). Han var offiser og i 1808 premierløytnant ved Vingerske kompani, før han senere ble overført til Odalske kompani. Han skal ved flere anledninger ha utmerket seg og ble i 1811 ridder av Dannebrogsordenen. I 1812 ble han kaptein og sjef for Vingerske jegerkompani som deltok ved Lier, Matrand og Skotterud i 1814. I 1822 ble han ridder av den svenske sverdordenen og bodde ved sin død på sjefsgården Gumpungrud på Granli.
I forkant av krigen i 1814 var det en del selskapelig omgang med svenske offiserer på grensen. Festene kunne være nokså fuktige, og under en fest på Magnor ble en svensk major med møye plassert i en bredslede av Engelhart og kaptein Ræder. Engelhart sprang deretter inn igjen etter en av punsjebollene og oppfordret sin svenske venn til å ta en avskjedsslurk. Majoren reiste seg i sleden og ropte: «Ja, väl, nu skola vi – ta mej tusan – dricka till mären blir svart!» Han satte så bollen for munnen og tømte den. Engelhart kjørte deretter majoren til Morast uten å velte så altfor mange ganger.
Fem måneder senere var de svenske og norske offiserene med på kampene ved Matrand og Skotterud, og mange svenske offiserer ble tvunget til å overgi seg. Blant disse var den glade major fra Magnor som i neste øyeblikk ble omfavnet av en stor og kraftig norsk offiser som ropte: «Nå er du min, bror, og nå skal vi drikke til merra blir svart!» Det var hans tidligere kjøresvenn Engelhart med dragen sabel og svart av krutt og svette. Spøken behaget imidlertid ikke majoren, som syntes at det var et uheldig øyeblikk å spøke i.
Nicolai Engelsharts nest eldste sønn var løytnant Thomas von Westen Engelhart (1791-1858), som i 1814 overtok Lier søndre for 12 000 riksdaler og i 1817 Lier nordre for 3000 speciedaler. Den store forskjellen i kjøpesummene kan ha flere årsaker, men det var en sterkt inflasjon etter 1812, så i 1816 skjedde det en høyst nødvendig pengereform i Norge med bl.a. etableringen av Norges bank. Engelhart fikk deretter i 1823 kjøpt tilbake skogen for 1100 daler gjennom en auksjon i boet etter det Ankerske fideikommiss. Med dette hadde han han samlet hele det gamle Liergodset med deler av Føsker. I 1822 ansatte han en bestyrer på Lier, Peter Dahlgren, som satte Engelharts mange driftige planer ut i livet, selv bodde Engelhart da på Vennersberg.
Han var også offiser og stod 1810 som sekondløytnant ved 1. jegerkompani i garnison på festningen. Senere ble han flyttet til andre kompanier før han i 1822 ble kaptein og i 1828 kompanisjef for Askerske kompani. I 1835 var han ordonnansoffiser hos Carl Johan. I 1842 var han sjef for Vingerske kompani. Ridder av sverdordenen ble han i 1839. Han tok avskjed fra tjenesten i 1852. Han bodde ved sin død på Lier, uvisst fra hvilket år.
Hans sønn, Fredrik Nicolai Wilhelm Engelhart (1816-1876), eide Vennersberg fra 1848 da han kjøpte den av krigskommissær Engelharts datter Pauline, men bodde der først fra 1854. Før dette hadde han bodd på sjefsgården Gumpungrud. Han flyttet til Lier i 1858 etter sin fars død, men solgte eiendommen i 1874, to år før han døde. Ved salget tok Engelhart igjen en betydelig skog fra Rasta og sørover i Strandberget. Denne skogen har siden fulgt Vennersberg. Etter salget av Lier flyttet han tilbake til Vennersberg
Etter hans død i 1876 overtok hans sønn, Thomas von Westen Engelhart (1851-1905) Vennersberg. Han var jurist og begynte som overrettssakfører i Kongsvinger. Senere ble han høyesterettsadvokat og statsadvokat. Politisk gjorde han også karriere: Først som ordfører i Vinger 1881-89 samtidig som han var stortingsmann 1886-94 og odelstingspresident i 1889 og 1891. Varaordfører Olaf Vinje på Kabberud var nok den som utførte vervet som ordfører i Engelharts fravær. 1891 ble han statsråd i Johannes Steens regjering, først som sjef for Revisjonsdepartementet, senere som medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm. 1895-98 var han igjen statsråd, nå som medlem av Francis Hagerups koalisjonsregjering, og som sjef for Indredepartementet innstilte han på sanksjon av lovvedtaket om det rene flagget i 1896. Senere ble han amtmann, først i Bratsberg, senere i Jarlsberg og Larvik amt. Han døde i Åsgårdstrand i 1905.
Han bodde ikke på Vennersberg etter 1898, men beholdt eiendommen til 1903 da han solgte den til Ole Moss fra Sør-Odal. Til å drive eiendommen hadde han en dyktig gårdsbestyrer, Andreas Engen, i alle de år han var lite til stede. Engen fortsatte i stillingen også med ny eier og fikk i 1919 Selskapet for Norges Vels fortjenestemedalje for lang og tro tjeneste.
Kilder:
Wikipedia
Lillevold, Eyvind: Vinger bygdebok bind 1. 1972
