Et hvilehjem i Eidskog

Anna Uggerud

Historien om en viktig kvinneorganisasjon med to sterke ledere, begge med tilknytning til vårt distrikt.

Ved den vakre Holmsjøen i Eidskog ligger eiendommen Braserud, som nå er jordmor Åshild Øiseths fritidsbolig. Åshild omtaler stedet som hvilehjemmet. Vi har trodd at det var en spøk, fordi en travelt opptatt dame som Åshild kunne ha behov for et hvilehjem i blant.

Men så viser det seg at stedet faktisk har vært et hvilehjem en gang, der slitne husmødre kunne få en velfortjent ferie. Stedet ble dengang drevet av Norges Husmorforbund. Dermed kom ideen om å finne mer ut om stedet, om Husmorforbundet, og om to kvinner som frontet denne organisasjonen i viktige år, og som begge hadde tilknytning til vårt distrikt, nemlig Amalie Øvergaard og Alette Engelhart.

 NORGES HUSMORFORBUND

var en fortsettelse av Hjemmenes Vels Landsforbund, som var stiftet i 1915. Såkalte Hjemmenes Vels forening var allerede i gang i flere byer, den første i Kristiania i 1898.

Som kjent fikk kvinnene full stemmerett i 1913, ikke minst på grunn av organiserte grupper, som kvinnestemmerettsforeninger og Norsk Kvinnesaksforening. Etter at stemmeretten var innført, ble disse foreningene enten oppløst eller gikk mer eller mindre i dvale. Kvinnene samlet seg heller i husmorforeninger (de fleste gifte kvinner var jo husmødre på heltid), i misjonsforeninger eller helserelaterte organisasjoner.

Norges Husmorforbund var politisk uavhengig, og forsøkte å samle alle husmødrene under sin paraply. Det lyktes ikke, arbeiderkvinnene dannet sin egen organisasjon, som støttet Arbeiderpartiet politisk. Norges Bondekvinnelag var offisielt ikke politisk, men kom ofte i motsetning til husmorforbundet i forbrukersaker. På det meste hadde Norges Husmorforbund ca. 50.000 medlemmer, Norges Bondekvinnelag 25.000, og Norske Kvinners Sanitetsforening 100.000.

ORGANISASJON MED INNFLYTELSE

Husmorforbundet ble etter hvert en innflytelsesrik organisasjon, noe som ga husmødrene økt anseelse og selvfølelse. Forbundets første leder var Marie Michelet. Hun var datter av en prest (Sjømannsmisjonens stifter) og gift med en professor i teologi. Denne bakgrunnen preget nok hennes gjerning i husmorforbundet. Hun var sterkt opptatt av husmødrenes etiske standard, av avholdssaken, og av kvinnens stilling i kirken. Hun var faktisk den første kvinnen som talte fra prekestolen i en norsk kirke, og med sin klare og gripende forkynnelse var hun nok med på å bane veien for kvinnelige prester. Men hun var også en forkjemper for praktisk husstell, for matlaging, elektrisitet, barnestell, søm og moderne boliger. Dette var slikt som husmorforbundet i alle år var opptatt av. Men det som ikke “lå for henne”, var økonomi og administrasjon. Der fikk hun imidlertid hjelp av Amalie Øvergaard, som kom inn i styret for Hjemmenes Vels Landsforbund, senere omdøpt til Norges Husmorforbund i 1925 og ble leder i 1934.

AMALIE ØVERGAARD

født Angell i 1875, var fra Sørreisa i Troms, og vokste opp i gode kår. Faren var fiskeskipper og -reder. Selv fikk hun den beste utdannelse jenter kunne få den gangen, nemlig middelskole og handelsskole. Hun giftet seg tidlig, og fikk tre barn. Hun og mannen drev også et skipsrederi, og fru Øvergaard viste tidlig at hun hadde god forretningssans og evne til økonomisk styring. Deres rederi var et av de få som klarte seg da så mange tilsvarende bukket under i de vanskelige årene etter 1. verdenskrig.

Da hun etter mannens død kom inn i styret for Hjemmenes Vels Landsforbund, så hun straks at forbundet trengte startkapital. Hun brukte sine forbindelser i næringslivet til å få i stand en husmoruke, noe som ga penger i kassen. Hun organiserte forbundet etter mer moderne prinsipper, og var en sterk pådriver for å danne husmorlag i distrikts-Norge. Lagene skulle organisere husmødre, uavhengig av inntekt og status. Som nevnt ble navnet endret til Norges Husmorforbund. Det skjedde i 1933.

Hun oppfordret husmødrene til å sette seg skikkelig inn i familiens økonomiske stilling. Likeså arbeidet hun for en ny ekteskapslov, som ikke diskriminerte kvinnen. Forbundet fikk etablert noen av de første helsestasjonene for mor og barn. Det støttet også norsk næringsliv i en tid med høy arbeidsledighet.”Bruk norske varer!”, lød parolen.

FRITIDSBOLIG I EIDSKOG

Amalie Øvergaard hadde kjøpt Braserud i Eidskog som fritidsbolig for familien, og holdt åpent hus der for slekt og venner. Stedet hadde en broket fortid, bl.a. som skole. I 1935 overlot hun stedet til Norges Husmorforbund, for at det skulle bli et sted der slitne husmødre kunne få noen sårt tiltrengte uker for seg selv. Av presseomtalen var det ikke vanskelig å finne slike kvinner. Det fortelles om kvinner med store barneflokker, i tungvinte hjem uten innlagt vann og elektrisitet, med rygg og hofter ødelagt av slit med omsorgsoppgaver for eldre og med alt ansvar på småbruket mens mannen arbeidet andre steder.Dessverre ble driften såpass tyngende for forbundet at det ble etter hvert snakk om å legge det ned. Støtte fra det offentlige var det ikke muligheter for.

KRIGEN

Men så kom krigen. Amalie Øvergaard kom snart i søkelyset fordi hun motsatte seg at husmorforbundet skulle støtte de nye makthaverne. Hun ble bedt til middag hos fru Quisling, og truet med opphold på Grini hvis hun uteble. Imidlertid var fru Øvergaards kommentar: ”Jeg valgte å spise min middag hjemme!”

Ledelsen i husmorforbundet ble kastet ut av sine lokaler, og NS-myndighetene satte inn kommisarisk styre uten tilknytning til forbundet. Svaret kom prompte: Samtlige husmorlag meldte seg ut, og de nye lederne fikk ingen å lede!Braserud ble solgt til en NS-organisasjon for en symbolsk sum. Etter krigen var det å begynne på bar bakke da lederne vendte tilbake. Braserud var i en elendig forfatning, og ble etter at par år solgt til en eidskoging. Senere har eiendommen kommet i Åshilds families eie. Og de har gjort den i stand til et fint feriested. Etter stor innsats det første etterkrigsåret for å få forbundet på fote igjen, trakk Amalie Øvergaard seg som leder i 1946, og ble etterfulgt av Alette Engelhart. For sin store innsats for forbundet fikk fru Øvergaard flere æresbevisninger, bl.a. Kongens fortjenestemedalje i gull. Hun døde i 1961.

ETTERKRIGSTIDA

Alette Engelhart var født i Oslo i 1896. Hun hadde examen artium og lærerskole, og hadde praktisert noen år i skolen da hun giftet seg med veterinær Bernt Engelhart, som stammet fra Vennersberg gård i Vinger. De bodde en tid i Eidskog og ble godt kjent der, noe som kom til nytte da mannen var grenselos under krigen. Fra Eidskog flyttet familien, som etter hvert også talte tre døtre, til Harstad, der de ble boende til 1936, da ferden gikk til Eidsvoll.

Tiden i Harstad ga fru Engelhart god innsikt i leveforholdene i vår nordlige landsdel. Hun fortalte gjerne om besøk på store og små gårdsbruk sammen med mannen, der hun ble sittende ved kjøkkenbordet sammen med kona, mens mannfolka gjorde jobben i fjøs og stall. I Harstad husmorlag fikk hun sine første tillitsverv. På Eidsvoll ble disse flere og viktigere. Under krigen ble hun medlem av en “selvbestaltet” komite, som forberedte virksomheten i husmorforbundet etter krigen.

HUSMORSAK ER KVINNESAK!

Etter at et enstemmig landsmøte hadde valgt henne til leder i 1946, satte hun ganske snart sitt preg på forbundet. Hennes motto var: Husmorsak er kvinnesak! Det var viktig at kvinnene var aktive for å endre samfunnet. Det var nødvendig at Norges Husmorforbund ble representert i forarbeidet når det gjaldt å endre lover, bestemmelser og forhold som angikk kvinnene og hjemmene før sakene ble låst fast politisk. Som kjent var det viktig å bevare forbundet som en upolitisk organisasjon. Store og små ting burde endres, fra rasjonering på buksestrikk til å få en ny hushjelplov.

Hun ledet arbeidet med å bygge ut forbundet, med nye lag og skolerte tillitskvinner. Når forbundet stadig vokste, ble synspunktene derfra mer og mer interessante. Alette Engelhart var kjent for å sette seg godt inn i sakene, og argumenterte alltid saklig og godt. Forbundet ble mer og mer synlig i media. Da hun gikk av i 1959, var det representert i 18 departementale komiteer, 16 organisasjoner og 35 offentlige komiteer og institusjoner.

Norges Husmorforbund ble med i Norske kvinners samarbeidsnemnd, en paraplyorganisasjon som etter hvert talte 37 organisasjoner. Her ble mange av husmorforbundets saker videreført: Ny ekteskapslov, likelønn, krav om flere kvinner i politikken, flere kvinner i media. Dessverre ble nemnda nedlagt i 1960.

Stikkord for arbeidet i husmorforbundet var fortsatt sakene som engasjerte i mange år: Krav om mer boligbygging, (da gikk husmødrene i demonstrasjonstog på Karl Johan,) informasjon om moderne hjelpemidler i kjøkkenet, husmorferie, kurs i riktig kosthold, studieringer, teatergrupper, barnehager. Egen mønstertjeneste for sømble populært. Mange husmødre sydde selv klær til familien, og var takknemlig for opplysninger om nye tekstiler. Husmorens særstilling som medansvarlig for familiens økonomi ble stadig poengtert, hun var jo selve innkjøpssjefen.

Alette Engelhart hadde en egen evne til å finne fram til gode medarbeidere. Mange velutdannede kvinner sluttet den gang i jobbene sine når de fikk barn, og hun fikk mange av dem vervet for husmorsaken. Det kunne være økonomer, lærere, mange med store språkkunnskaper, og de fikk ansvar for hver sine områder, og gjorde ofte en strålende innsats.Da hun trakk seg som leder i 1959, var hun hedret som ridder av St.Olavs orden. Hun ble ærespresident for Norges Husmorforbund, og hadde vært president for Nordens Husmødre. Som pensjonist var hun en skattet foredragsholder. Hun døde i 1984, og er gravlagt på Vinger kirkegård, sammen med mange andre av Engelhart-familien.

OFFENTLIG ANSVAR

Etter at det offentlige overtok mange av de sakene husmorforbundet hadde arbeidet med, som forbrukersaker, barnehager og helsestasjoner, ble forbundets innsats av mindre betydning. Og i feministbølgen utover på 1900-tallet fikk ordet husmor en mindre god klang. Kvinnene ville ikke tilbake til kjøkkenbenken! Medlemstallet i Norges Husmorforbund gikk tilbake, og dets innflytelse ble desto mindre. Men innsatsen i husmorforbundet bør ikke glemmes. Foregangskvinnene her forberedte mye av det som kvinnesaken tok opp senere. Og det er interessant å tenke på at de to kvinnene som stod ved roret i storhetstiden, begge hadde tilknytning til vårt distrikt.

Kilder:
Juliane Solbraa-Bay: Samfunnet sett med husmorøyne, utgitt til Norges husmorforbunds 50-års jubileum 1965.
Diverse samtaler med Alette Engelhart i årene 1946 og 47 pluss 1960.
Samtaler med Åshild Øiseth 2013 – 14.