Åsne Stolpe
Denne artikkelen stod i bladet URD 23. januar 1954. Det er en ung jentes dagboknotater, og gir en fengslende framstilling av hennes opphold et sted i distriktet vårt. Kan noen av leserne hjelpe til med å finne ut hvor?
AV FRU ANNA MIDLINGS MEMOARER ”FRÅN TVÅ FOSTERLAND”.
(Anna Midling var gift med sjefen på Fritzøe Verk i Larvik. Hennes mann, Oscar Ring Midling, var fra Bergen, i slekt med Ole Bull. Etter seksten år i Larvik overtok Midling direktørstillingen ved Svartvik Bruk i nærheten av Sundsvall. Midling var en av de fremste lederne innen trelastindustrien og ble mangemillionær. Som enke levde Anna Midling vekselvis i Sverige og Norge, hvor hun hadde en eiendom på Geilo. Hun døde i 1939, 83 år gammel.)
Det er høsten 1872, og jeg er seksten år. Så klart minnes jeg min konfirmasjon. Mor hadde gjort hjemmet fint, vennene hadde gitt meg blomster og presanger, det lå høytid i luften. Konfirmasjonsdagen var endelig inne. Jeg ser mor i hennes silkekjole med volangene på skjørtet, den lille ørehatten og halvvantene. Vognmann Larsens innelukkede vogn holder ved porten. Med min nye salmebok i hånden tar jeg plass i vognen. Min bror, fjorten år gammel, med sorte vanter og en mine som han eide hele ekvipasjen, hopper opp på kuskebukken.
I den vakre Bragernes kirke stiger konfirmantene inn med bøyde hoder og hjertet fullt av alt det store og herlige som nå skal opplates for dem. Orgelet bruser dem i møte, som vil det ta de unge i sin favn. Jeg tok meg ikke særlig godt ut i min sorte kjole, jeg var likblek da jeg kom ut av kirken, jeg følte det som kirken drog meg til seg. Jeg ønsket i dette øyeblikk å få ensom inn for å takke Gud for alt det herlige jeg hadde mottatt på konfirmasjonsdagen og som jeg aldri skulle glemme.
PRESTEGÅRDEN
Så kom det en sorgens tid for meg. Mine barndomsvenner skulle reise til utlandet for å lære språk, som det het. Men våre årlige innkomster tillot ikke denne luksus, jeg fikk i stedet reise til en prestegård i Finnskogen ved svenskegrensen for å lære meg husholdning. Mitt unge hjerte var nær ved å briste, men ”det var der ingen som visste”. Problemet lot seg ikke løse.
En vinterdag 1872 i 20 graders kulde steg jeg ut av kupeen ved Kongsvinger stasjon. Fra prestegården ble jeg møtt av en uflidd, tettbygd bondegutt. Han hjalp til med kofferten, og i en sliten slede med en gammel kalveskinnsfell ble jeg ubønnhørlig plassert. Gutten som kjørte meg de to milene til prestegården, var pratsom. Innen vi var fremme, kjente jeg til alle de skrekkinnjagende trollene som kom fram i skogen på julekvelden når det var mørkt. Ja, det var til og med helt skråsikkert at en dverg satt under kalveskinnsfellen i sleden. Og da dvergen ikke likte byfolk, kunne han trolle ondskap over meg. Uff, så redd jeg var. Det ble heller ikke bedre da jeg nådde den gamle prestegården. Unghesten foran sleden rykket til og sprengte i vei direkte til stallen. Jeg var så fortvilet at jeg gråt inne i meg.
Det rommet jeg ble anvist, lå langt borte på det mørke loftet. Der stod gamle kister oppstilt på rad og rekke, og i den slitne kalveskinnskofferten satt sikkert dvergen. Ulveskinnspelsene som hang på veggen med sine åpne ermer, ville favne meg, og de klomsete botforene ville kappløpe med meg. Med en liten lysestump i den gamle lykten nådde jeg omsider døren til det ødslige rommet, der jomfru Maria med barnet, innsatt i en umalt bjørkeramme, var veggens eneste pryd. En bjerketres kommode ventet på mine små hemmeligheter og min lille eiendom.
Første morgen våknet jeg av en matklokke som sa bing, bang. Kunne dette gjelde meg? Nei, så viktig en person kunne jeg ikke være. Uventet, uten å banke på døren, kom det inn en gammel, radmager kvinne med et vedfange i forkleet, og snart spraket en munter ild i den gamle jernkaminen. Der oppdaget jeg en avstøpning av en liten David og en stor, fet Goliat. Men tiden var ikke inne for refleksjoner. Mor hadde sagt at jeg skulle underkaste meg alle mine nye plikter, og mors ord var min lov.
Frokostbordet stod ferdig dekket da jeg kom ned i matsalen. En majestetisk mysost med et rødt bånd om magen, hvorpå det var brodert: ”Skjær vakkert”, stod like ensom på bordet som jeg stod ensom i verden. Presten og fruen var ved min ankomst dagen før borte i begravelse, så bekjentskapet skulle først gjøres nå. Presten, en Bjørnson-skikkelse, stiger inn, ønsker meg velkommen, leser en kort bordbønn, og jeg neier. Samtalen fant sted omtrent slik: – Min hustru er streng. Blir det uoverensstemmelser, skal jeg forsøke å klare saken. Prestefruen, som het Davida, kom inn i samme øyeblikk. Hun var nesten like tykk som lang, det vil si formene gikk så inn i hverandre at grensene var utryddet. Dette lille håret hun hadde, var stramt oppsatt, ansiktet var uttrykksløst med det par stikkende øyne. Jeg reiste meg da hun kom inn. –Sitt ned, sa hun kort. Stemningen var trykkende. –Kommer frøkenen for å hvile seg eller for å lære? Spørsmålet ble stilt så ironisk at jeg bet meg i leppen og unnlot å svare.
Oppholdet i prestegården ga meg mer livsinnhold enn jeg den gang forstod. Jeg minnes da jeg satt bak på prestens karjol og kjørte til annekset. Og hans gammelmodige prekener om synden, døden og helvete, det var hard, åndelig føde for en sekstenåring. Alle de gamle tjenestefolkenes naiviteter, som skrev seg fra deres overtro, var for meg som en bok full av eventyr. Den gamle gårdsgubben som så et varsel hvis han kom til hoggestabben og fant to vedtrær liggende over kors foran ham. Det betydde ulykke, lik på gården. Og møtte du en kjerring på utfartsveien, var det best å vende kjøredoningen hjem igjen.
Presten var hele sognets rådgiver, enten det var juridiske spørsmål eller det var bøndenes mer intime problemer som skulle løses. Maten gjorde også et sterkt inntrykk på meg, særlig de små grisene på fire ben med en utskåret hvit papirkrage om halsen, og de himmelhøye blodpuddingene. Med min lærdom i husstell gikk det dårlig, intet av dette passet i en byhusholdning.
I prestegårdens dagligrom var plassene abonnert. I den store, gamle gyngestolen satt presten som i en berg- og dalbane. Prestefruen la beslag på sofaen. Der var hennes bibliotek. Alle hennes filosofiske verker lå oppstablet der. Jeg fant snart ut at hun var mer lærd enn huslig.
Tjenerne på kjøkkenet fikk aldri spise på tallerken. Kjøtt, flesk eller fisk ble utporsjonert på tykke, harde brødskiver. Og vellingen åt de fra samme store treskål. Ved den åpne grua satt blinde Maja. Blant dem som orket å høre på hennes triste livshistorie, var jeg. Da spredte det seg et lite lys over det benharde ansiktet. Folk på gården anså Maja for å være sinnsyk. De mente hun ble regjert av troll.
Den gammelmodige tonen i prestegården, omgangen med alle de gode menneskene som tross sin innskrenkede ideverden likevel ga glimt av vennskap og humør, og så dyrene, hestene som kom galopperende inn på gårdsplassen for å få en sukkerbit, og duene som visste at jeg hadde erter i forklelommen, alle ble de meg kjær.
MOR BJØRNEBY
I nærheten av prestegården lå en stor gård i to etasjer. Der residerte en kvinne, en typisk representant for gammel, norsk bondeslekt. Hun var en liten, tyst åpenbaring. I hverdagslaget bar hun en grønn, hjemmevevd vadmelskledning – hvor livet var sydd med mange fiskeben og gikk i en snipp midt foran. Hun hadde et tettrynket silkeforkle, og i en lærrem om livet bar hun sitt nøkleknippe.
Mor Bjørneby ble mitt alfa og omega. Den gamle damen var meget belest, og hun hadde tid til å gi trøst og råd til alle som søkte henne. Hvilke herlige pratestunder hadde vi ikke sammen når vi i skumringen satt og ventet på at oljen skulle komme opp i veken på moderatørlampen. Da var det så tyst omkring oss. Vi hørte bare den gamle hollandske golvklokken som sa tikk-takk, og katten som satt på golvet og spant. Da fortalte hun meg om sine yndlingsforfattere, i særdeleshet om Wergeland og Welhaven. Diktsamlingene kom gjerne fram, og hun leste høyt for meg. Men i samme stund som oljen kom i veken, kom strømpestrikkingen i gang, og da var det min tur til å lese høyt noen dikt av Jørgen Moe.
Ofte fulgte jeg henne til stabburet. Der skulle fløten skummes, og katten og jeg fikk alltid litt med. Der skulle melet veies til den store baksten. Med stolthet viste hun meg alle fårelår og skinker som var opphengt under taket. På øvreloftet hang bunadene. Mor Bjørneby var husmor i ordets aller vakreste betydning, god mot alle undergivne, og hun hadde tid både for sorger og gleder. Nå er hun borte, men i mitt minne bevarer jeg henne som en norsk kvinnetype av edleste sort.
FESTEN HOS GODSEIEREN
Om vinteren kom sledene fram, og ved denne årstid var det stor fest på godset Grinder. Jeg var så lykkelig over å få være med på en av disse festene. Da ble det liv i soknet skal jeg si, kjoler skulle sys og hansker renses. Fra prestegården var det to mil å kjøre. Alt ettersom vi kom nærmere godset, ble det en hel karavane av sleder, bjellene lå som en hel bue over hesteryggen og skinte i sin fineste puss. Det forekom også, men ikke ofte, at hestene hadde et riktig klokkespill på ryggen. De kneggende, vrinskende hestene, den vakre vinteren og meienes gnissing, det var et liv skal jeg si. Alle de glade ungdommene med sine mammaer og pappaer, alle var med for å more seg. Det hendte også at ferdselstoget stanset på landeveien og mjøden ble budt fram.
Den elskverdige verten tar imot oss på trappen. Vi blir installert i et stort, gammelmodig gjesteværelse og tar av oss vår tunge påkledning: Bukser, gamasjer, ørebeskyttere, tykke sjal og noe klumpete som kalles botforer. Det var ikke da som nå for tiden da pelsen rekker bare til knærne og den dypt utringede halsen er prydet med uekte perler, og antrekket kompletteres med en lang silkestrømpe og en liten gullsko. Er det mennesket eller klimaet som i den grad har endret seg?
Papiljottene skulle ut av håret, korsbåndene på skoene legges til rette. Katinka, husets stuepike, kommer inn i gjesteværelset og byr på kaffe og julekaker. Det sprer seg en herlig duft av sukater og kardemomme. Alt dette forekom meg vidunderlig. Endelig er hårbørsten henlagt for siste gang, det siste blikket er kastet i det lille speilet. Med selvtilfreds mine stiger jeg ned trappen og forener meg med gjestene fra de andre soknene. Der ser vi prestinnen som neier foran prokuratoren. Hennes mørkegrønne, tykke silkekjole står som en oppslått paraply omkring henne. De gamle herrene står i ring og tenner sine lange piper utstyrt med de fine blå eller grønne perlesnorer. Fidibussene går fra hånd til hånd, – i den tiden ødslet man ikke med fyrstikker.
Nå søker jeg bort til de andre ungpikene. På fire alens avstand står de unge herrene i klynge og kaster stjålne blikk over til de unge vordende damer. En riktig støver av en medisinsk kandidat klarer golvet i et par steg og bukker galant for meg. Vi spaserer inn i den store dansesalen, der bjerkestolene med sine røde damaskbetrekk står i geledd som soldater langs veggene. Kirsebærsyltetøy på asjetter med tilhørende tradisjonelt høyt glass hvor det var plassert 50 skjeer i vann, ble presentert. Skikk og bruk var at man tok seg en skje syltetøy, og deretter satte man skjeen ned i samme vannet.
Huset var rikt møblert. I den store mahognisofaen kunne en hel familie få plass, og som små øyer lå harde puter hvor mønsteret var tatt fra Thorvaldsens ”Dagen og Natten”, brodert i perler.
Under dansen gjaldt det å holde seg krampaktig fast i hverandre, herrene tok tak i damenes tournyr, og damene holdt fast i kavalerenes krager. De fleste hadde nok ikke gått på danseskole. De tykke, eldre damene med solfjær på magen og i hårhalsbåndet, med gullspenne om halsen og den store kameen på brystet, la sine hoder sammen og spant kjærlighetssladder om oss unge.
Så kommer supeen. Aldri hadde jeg i mitt sekstenårige liv sett så mye mat. Store, dekorerte skinker, surkål og ribber med en saus som det ikke finnes make til i verden. Midt på bordet tronet en himmelhøy kransekake, kunstferdig dekorert og med masser av unionsflagg. Det var mange gjester, og flere kom hele tiden. Tallerkenhøydene stod opp som kirketårn, men alt strøk med. Under måltidene sang man, og talene ble holdt av doktoren, presten og verten. Innholdet minnes jeg ikke, men det må ikke ha vært mangel på humor, for latteren var ubegrenset. Så ble det danset på nytt. Månen hadde bleknet da vi satt påpelset i våre sleder for å kjøre hjem til hverdagslaget.
(Og der slutter utdraget i URD.)
