Åsne Stolpe
Det har fra de tidligste tider vært en viktig veiforbindelse fra Vinger, via Lier og Granli, gjennom Eidskog og over til Sverige. Vannveiene var viktige, og mye ferdsel gikk over Vingersjøen, spesielt på vinterstid. Fra Snorre vet vi at både Harald Hårfagre og Håkon den gode dro på krigerferd her for å erobre eller skattlegge Värmland.
Den tredje som forsøkte seg, var Egil Skallagrimsson. Etter en fyllefest hos sin vert Armod Skjegg var han ufin nok dagen etterpå til å skjære av ham skjegget og rive ut et øye. Så dro han videre til Värmland og klarte etter diverse viderverdigheter å inndrive skatt. På hjemveien ble han overfalt, men han klarte seg fordi han hadde bundet fast noen flate steiner på kroppen til beskyttelse før han gikk i strid. Det var i det hele tatt farlig å ferdes i de store skogene mellom Vinger og Värmland. Skarer av røvere og banditter overfalt og plyndret reisende.
SLAG PÅ VINGERSJØEN
I 1225 dro Håkon Håkonsson gjennom Vinger mot Värmland med en styrke på 2400 mann og mange hester. Men Sigurd Ribbung, som kjempet om den norske tronen, møtte kongen til et sjøslag på Vingersjøen. Kongen hadde dratt sine skip fra Oslo via Øyeren og videre opp Glomma, og ved Vingersnoret møtte han Sigurd som hadde hentet sine skip fra Vänern via Glafsfjorden og Vrangselva. Håkon vant slaget. Dette sier noe om hvor viktige vannveiene var.
I 1405 kom den unge Erik av Pommern på 15 år for å la seg hylle som norsk konge, og dro over Vinger. Han hadde fått instruksjoner fra sin stemor dronning Margrete om hvordan han skulle oppføre seg hos nordmennene: Han skulle la dem få prate og la sitt tyske øl og mjød flyte.
ESKOLEIA
Veien over Vinger, Eskoleia eller Eidskogveien, ble brukt som en av pilegrimsledene fra Sør-Norge og Europa opp til Nidaros for å besøke Hellig Olavs grav. En del av det å være pilegrim, var å gå på sine ben.
Det var bøndenes plikt å holde veiene i stand, rydde skog og bygge bruer. Veien skulle være 8 alen bred. (1 alen = ca 0.6 m.) Når kongens utsendte mann kom på inspeksjon, skulle han ri midt i veien med en 8 alen lang stang foran seg for å kontrollere bredden.
PLIKT TIL Å HUSE
Bøndene hadde også plikt til å huse veifarende, og når kongen selv var ute og for, skulle han både få disponere hester, og få mat og husrom for seg og alle som fulgte. Disse pliktene ble lettere etter hvert som systemet med gjestgiverier ble innført. I Kongsvinger by har det vært flere gjestgiverier, disse hadde plass til å huse både folk og hester som trengte hvile. På 1800-tallet ble det bygd vei gjennom Roverud over Røgden til grensa, og over Lunderseter til Lekvattnet. Fra Odalen gikk det vei til Vinger på begge sider av Glomma.
Glomma kunne være et hinder for samferdselen. I isløsningen om våren og før isen ble sterk nok om høsten, var sundstedene ikke farbare, og i flomtida var det heller ikke lystelig å sette over med hester og lass, særlig ikke etter at man begynte å fløte tømmer i elva.
