Glimt fra Glåmdals bergverkshistorie

Egil Toreng

Artikkelen ble opprinnelig trykt i Glåmdalens jul 1957.

DRØMMEN OM MALMEN

Drømmen om å finne glinsende årer av edel malm er gammel her i vårt bergrike land. Den har fulgt oss opp gjennom århundrene, og med visse mellomrom slått ut som en veldig iver etter å fravriste fjellet dets rikdommer. Historikerne kan fortelle om mange slike perioder, da skjerpelysten drev folk ut fra deres daglige dont, og troen på hurtig rikdom og velstand blusset opp som et forjettende bål fra hverdagens ofte grå og motløse verden. Men ofte, svært ofte, har fjellet vært svikefullt. Rundt om i landet ligger tusenvis av store, vannfylte hull, omgitt av hauger med stein, og vitner taust om brustne illusjoner og bitre nederlag.

SKJERPEFEBER I GLÅMDAL

Også Glåmdalsdistriktet har hatt sine Klondyke-perioder. Jens Kraft meddeler at det på 1600- og 1700-tallet gikk en ren skjerpefeber over dette distriktet. Myndighetene oppmuntret folk til å søke etter verdifulle metaller i fjellet, og det ble tatt op en lang rekke små ”gruver”, uten at noen særlig drift kom i stand. Men her og der var forekomstene såpass store at folk med penger og optimisme, kanskje særlig det siste, satte i gang gruvedrift og smelteverk.

Noen samlet oversikt over Glåmdalsdistriktets ”gruvehistorie” finnes ikke, og det som her skal gjengis, blir bare noen spredte og helt tilfeldige glimt, gjengitt etter de opplysninger Gunnar Mandt, Magne Aurom, I. Sveinungsen og Arne Øiseth har gitt meg, enten gjennom ”trykt skrift”, pr. brev eller muntlig.

I følge disse kilder ser det ut som om Repshus jernverk i Eidskog, Spetals gruve og jernverk i Vinger og Odals Værk har vært blant de første som ble satt i drift her i distriktet. Noen opplysninger om Repshus jernverk i Eidskog, som skal være startet i 1688, har det ikke vært mulig å skaffe, men om gruven og masovnen ved Spetal foreligger det en del materiale, blant annet en artikkel av Gunnar Mandt i ”Årbok for Glåmdalen” av 1942.

SPETALEN

Mandt mener å kunne fastslå at gruvedriften ved Spetalen i Vinger ble startet i 1689 av ”direkteur” Lars Robson, som samme året var kommet til Vinger. Andre kilder kaller for øvrig ”direkteuren” for Robsahm. Uaktet hva han nå måtte ha kalt seg, satte denne mannen i gang en masovn i forbindelse med malmbrytingen i Spetalsgruven. Samtidig – eller kanskje litt senere- bygde Robson en masovn ved det nåværende Odals Værk, og en kortere tid, omkring to år, drev han begge disse jernverkene. Av en eller annen grunn ble masovnen ved Spetal nedlagt, og deretter ble malmen fra denne gruven kjørt til ”Vercket”, dvs. Odals Værk. Her brukte man imidlertid ikke bare spetalsmalm, men også i stor utstrekning myrmalm, opptatt fra Storsjøens bunn. Dessuten ble det kjørt malm til verket fra Trøftgruvene. Kalksteinen kom fra prestegården i Nes ved Vormsund, forteller Mandt.

ODALS VÆRK

De lærde strides om når produksjonen ved Odals Værk begynte. Jens Kraft, som regnes som en kildeskriver på dette området, hevder at den kom i gang i 1708 med foged Johan Steenkuhl som leder, men Mandt henviser til at det er funnet en ovnsdør med inskripsjonen Odals Værk 1704, og mener å ha fullgodt bevis for at det var Robson som startet verket før 1700. I og med krigen i 1700 forsvant imidlertid ”direkteuren” ut av den lokale bergverkshistorien for en tid, og fra dette tidspunkt regner man med at driften ved Spetal gruve ble helt nedlagt. Senere, i 1708, hører vi om at Robsahms Ny Oudaliske Værk blir åpnet, og her har Magne Aurom mange opplysninger som har interesse. Av hans opptegnelser framgår at Spetalsgruven kom i drift igjen i 1738, og han noterer at Trøftgruven og gruvene ved Ramsøyen i Brandval kom til som leverandører av malm til Odals Værk. Det ble også gjort en rekke andre skjerp rundt om, og fra denne tiden skriver trolig mange av distriktets større og mindre gruvehull seg. Fra Ramsøyen ble malmen på vinterstid kjørt tvers over skogen til Odals Værk. Fra Trøftgruven ble malmen kjørt over Storsjøen og Dølisjøen og kom fram til verket.

BRØDRENE NEUMANN

Om Odals Værk var i gang kontinuerlig fra 1708 og utover, er det ikke full enighet om blant lokalhistorikerne. I 1764 overtok imidlertid brødrene Neumann, Jacob og Iver, gruveselskapet, og særlig Iver synes å ha vært en driftig og pågående bergmann. Han tok fatt på å pumpe tom for vann den store Spetalsgruven, et arbeid som var både vanskelig og besværlig, og som beredte ham utallige skuffelser. Det samme gjentok seg da Neumann endelig skulle til å bryte malm i gruven. Det var uhell på uhell, både med ”konsten” som han bygde i Skira, og med det økonomiske utbyttet. ”Konsten” var et kraftverk som drev pumper og malmheis. Han ansatte for øvrig en enke som het Kari Knutsen til å passe på maskineriet i gruva, forteller Gunnar Mandt. En dag tok det store svinghjulet i ”konsten” fatt i klærne hennes og trakk henne rundt. Hun ble drept på stedet, og folk ville vite at etter den dagen hadde ikke Neumann noen lyst på gruvedriften i Spetalen. Men den egentlige grunnen var nok at malmen var for dårlig og utgiftene for store, mener Mandt.

TRØFTGRUVENE

Også i Trøftgruven bygde Neumann et kraftverk, og denne ”konsten” bestod, i følge Aurom, av et digert vasshjul mellom solide gråsteinsmurer i åa. Fra dette hjulet gikk det to ”ledninger” på en og to kilometer fram til gruven. ”Konsten” pumpet vann og heiste opp malm, og holdt et aldeles forferdelig spetakkel. Men det gikk visst ikke så rart med gruvedriften her heller, for det er sagt at Trøftgruva tok knekken på Neumann. Han brukte for øvrig å si at det fikk enda gå an når en tjente to shilling dagen i netto. Så fordringsfull var han i hvert fall ikke!

RAMSØYEN OG DUELIEN

Ved siden av disse to miserable gruveforetagender, Spetalen og Trøftgruven, tok Neumann malm til Odals Værk fra Ramsøyen og fra en gruve ved Duelien i Vinger. Transporten fra Duelien gikk med hester, forteller Mandt. På veien fra Gjermshus og oppover var det en bakkekneik som ofte var lei for lasskjørerne og gampene deres. Men på toppen av bakken lå det et brennevinsutsalg. Da første malmkjøreren i rekka kom opp bakken, ropte de andre ”flyg-inn”! Og førstemann måtte inn for å få tak i sup til de andre. På den måten, sier Mandt, ble det hetende Flygind i denne grenda.

TRANSPORTEN VAR OMSTENDELIG

Men myrmalmen var kanskje det viktigste råproduktet for Odals Værk. Om vinteren ble myrmalmen tatt opp fra Storsjøen. Om sommeren ble den så lastet opp i store prammer og ført ned Oppstadåa og opp Glomma til Sundby ved Sander. Ved Strømsfossen måtte det graves en kanal for at man skulle komme opp med prammene. Gjennom denne smale renna ble prammene varpet opp ved hjelp av gangspill. Kanalen var omtrent 100 meter lang, og Glomma har her et fall på to meter. Fra Sundby måtte myrmalmen over i hestedoninger, så det var en omstendelig transport, etter de opplysninger Aurom gir.

Omkring et århundre senere ble noenlunde den samme transportmåten brukt for malmen fra Ramsøygruvene til Spetalen. På dette tidspunkt hadde et svensk selskap overtatt både Odals Værk og Spetal gruve, og det satte opp en masovn ved Spetalen. Ramsøymalmen ble ført med store prammer nedover Glomma helt til Noret. Her overtok så hestekjørerne og brakte den fram. Om vinteren, fortalte Arne Øiseth, ble malmen kjørt på Glomma-isen helt fram. Han kunne for øvrig huske jernverket på Galterud og all den virksomheten det førte med seg de fem årene det var i drift. På denne tiden ble det produsert omkring 3000 tonn rujern. Spetalgruven var også i drift på denne tiden, men etter 1877 har det vært helt slutt, både der og i Ramsøygruvene.

OGSÅ KOBBERVERK BLE SATT I GANG

Men det var ikke bare jernmalm ivrige bergmenn grov fram fra åsene i Glåmdalen. Kobber var også ettertraktet, og i førsten av 1700-tallet ble det satt i gang et kobberverk ved Sand i Nord-Odal, det såkalte Hellig trefoldighets kobberverk. Det ble nedlagt i 1740, men to år etter kom det i drift igjen med stiftsamtmann Cicignon som den ledende. Det ble dannet et interessentselskap som fikk utvist cirkumferense for kjøp av kull og ved til smeltingen. I. Sveinungsen kunne fortelle at det var en spesiell klausul ved tillatelsen. Dersom ertsen viste seg å være sølvholdig, skulle de være forpliktet til å levere til bergkassen for ”10 riksdaler pr. mark for 15 lødig sølv”. I 1751 ble verket undersøkt av bergkaptein Stükkenbrock, som fant ertsen så fattig at den snaut kunne betale kjørelønnen, og han rådet selskapet til å nedlegge driften. Imidlertid holdt man det gående til 1758. I denne tiden ble det utvunnet ca 2000 kg rent kobber, ifølge Sveinungsens oppgaver. Malmen kom fra Storgruven og ”Antonetta”-gruven i Mo i Nord-Odal. Dessuten var det noen mindre sølv- og kobbergruver på Fjeldskogen i Nord-Odal. ”Antonetta”-gruven hadde fått navnet sitt på grunn av en ulykke som hendte der en gang i tiden. En kvinne som het Antonetta gikk seg utfor gruvekanten. Hun rutsjet utfor, men fikk i siste liten tak i ei grein som hang ut over stupet. Der hang hun til hun ble reddet, forteller sagnet.

GRUVEDRIFT I ÅSNES

Også i Åsnes er det merker etter gammel skjerping. Navnet ”Gruven” i Langåsen og de dype hullene i berget der forteller tydelig om at det har vært gjort forsøk med en beskjeden prøvedrift. Malmen fra disse gruvene ble trolig kjørt tvers over åsene og ned til Hellig Trefoldighets kobberverk i Sand. Fra tid til annen har folk tittet på disse kobberforekomstene, og undret seg om det ikke, med de nåværende metoder, skulle gå an å få økonomisk utbytte av det. Men alltid har nøkterne geologer kommet og påvist at forekomstene er for små. Men det er ikke bare ordfører Dybendal som har fått slike nedslående svar. Før eller senere er alle Glåmdalsdistriktets bergmenn kommet til det resultat at det er lite av skjulte rikdommer å finne i disse langstrakte, skogkledde åser. Men ofte har det kostet dem et helt liv og alt deres rørlige gods å komme fram til denne bitre erkjennelse. Og noe oppsving i fremtiden kan vi vel heller ikke håpe på, om ikke folk med tikkende geigertellere skulle komme til et annet resultat.