Elias Pedersen Herdahl kom fra Løten. Sammen med byggmester G. Schüssler bygget han Vinger Mølle og Sagbruk i 1882 . ”Herdahlssalen” har navn etter han. Der drev han kjeglebane og restaurant i mange år. Hans sønn Otto var baker, men hadde kolonialhandel 1902 – 1904 i Baanrudgården. Han flyttet deretter sin butikk til Howbrendergården, som han kjøpte i 1910. Det ble ”Herdahlbutikken.” Hans sønn, Sverre 26/5 1907 – 13/8 2005, som vi forbinder med butikken, overtok tidlig på 1950-tallet. Han drev butikken til 2.november 1979.
Datteren, Sigrid Gulbrandsen-Dahl, har funnet gamle papirer hvor Otto Herdahl har skrevet ned gode råd til sin sønn da han skulle overta butikken. Originalen er svært utydelig, men en del er forståelig:
Vær renslig, vask disker, puss kniver og vask vektene hver kveld. Ta deg ½ time ekstra for å fylle opp skuffene om kvelden. Det er så fælt at kundene som kommer om morgenen må vente på ekspedering.
La ikke fakturaer ligge i haug, men kontroller og før inn etter hvert.
Pass deg for grossister.
Kjøp ikke for store partier om gangen. Amerikansk sukker må du kjøpe i småsekker.
Pass deg for tunge løft.
Nye kunder bør ikke få kreditt.
SIGRID FORTELLER FRA BUTIKKEN:
Den første kunden, Anna Hellerud, fikk en gave. Sigrid mener å huske at det var en pose kaffe. Hun var syk på åpningsdagen, men fikk lov til å komme ned i butikken en liten stund.
Ragna Rudsar fra Skjåk var den første ansatte. Per Solberg ble innkalt når det var travelt. Odd Johansen begynte som visergutt og ble senere ekspeditør. Anne Marie Hansen ekspederte i butikken en periode. Sverres kone, Mari, arbeidet først på lageret med å gjøre ferdig varer som skulle kjøres til kundene. Etter hvert ble det behov for henne ved disken.
Butikken var åpen fra kl. 09.00 til 17.00, om lørdagene til kl.14.00, men hadde du glemt noe, var det mulig å få det etter stengetid. Det kunne hende at en kunde kom for å spørre etter en lyspære og ”tilfeldigvis” spurte etter en flaske øl samtidig. Men det gikk ikke. Sverre holdt seg strengt til loven om at øl ikke kunne selges utenom normal åpningstid.
Det var et spesielt miljø i Øvrebyen før, under og de første årene etter 2. verdenskrig. Folk bodde tett, ikke alle hadde jobb, og det var mange barn i familiene. Butikken var ikke bare et sted å handle, men et møtested og et sted du alltid ble godt mottatt. Om lørdagene var det alltid fullt av folk, mye prat og moro. Mange handlet ”på bok”, med oppgjør en gang i måneden. Folk hadde dårlig råd, men Sigrid kan ikke huske at noen lot være å betale det de skyldte. Karl Linnerud skulle besøke en bror i Bergen. Han spurte fru Herdahl om å få låne penger til turen. Det fikk han og sendte blomster til henne fra Bergen. Lånet ble betalt da han kom hjem.
KJELLEREN VAR VIKTIG
Kjelleren var en viktig del av butikken. Sverre var kjent for sitt kjellerkalde øl. Det sto på jordgulv i kjelleren. Osten ble lagret i kurver med netting som ble hengt opp i taket. I tillegg var det kummer for lutfisk. Kjellerlemmen på lageret sto alltid oppe, men ingen falt i kjelleren. Ølbilen kjørte inn i bakgården fra nordsiden, rygget helt ned til kjellerlemmen ute, der det var en renne som de kunne sende ølkassene ned i.
På loftet i bakgården var mellageret. Sekkene ble heist opp og ned ved hjelp av en talje. Døren og kroken som taljen var festet i, er bevart og synlige på sin opprinnelige plass.
Kundene som ønsket det fikk varene sine tilkjørt, hver dag hvis det var behov. På lageret sto kassene tett i tett etter hvert som Mari hadde fylt opp bestillingene. De hadde brødlister – ferdige skjemaer hvor kundene krysset av for hvilke brød de ønsket. Den gang var det mange bakere i Kongsvinger og omegn og stort utvalg av brød.
Melkeflasker ble levert på døren hos kundene. Sigrid fulgte av og til med sjåføren og byttet de fulle flaskene med tomflaskene som var satt ut. Dette ble gjort hver dag, også lille julaften.
Familien hadde en ”handelsstøver”, Mono, som alltid lå i butikken og var med på leveringsrunden.
EN LITEN EPISODE
En gang ”Øvrebyrampen” var samlet, ga en voksen som gikk forbi, en papirfemkrone til en av guttene. Han fikk beskjed om å dele den med søsteren sin. Det var greit, han klippet den i to og gikk hjem glad og fornøyd. Moren visste ingen annen utveg enn at sønnen fikk gå til Sverre for å be om råd. Han vekslet de to bitene så begge fikk likt i mynt, men det var ikke så populært som papirpenger.
Det var få andre kolonialbutikker i Øvrebyen. ”Samvirkelaget” i Holtbakgården var den nærmeste. Etter hvert ble det større konkurranse da ”Hjemkjøp” og ”Mathallen” ble etablert.
STARTET SKIFABRIKK
Sverre var en aktiv person med mange ideer. I 1930 startet han Kongsvinger Skifabrikk sammen med Knut Jahr. Fabrikken produserte ski og møbler til 1952. Han var opptatt av skyttersaken både som aktiv skytter, formann i Solør Skyttersamlag og formann i Det Frivillige Skyttervesen i mange år. Han ble tildelt Kongens fortjenestemedalje i gull for sitt arbeid med skyttersaken.
I 1979 bestemte Sverre og familien at nå fikk yngre krefter overta. Som pensjonist gledet han seg over at han kunne disponere tiden som han ville.
