Terje Kristiansen
Basert på et intervju med Ola Engebretsen
Jeg husker sånn i korte trekk, av det jeg har lest, at Indlandsposten ble startet i 1898. Og da kom bestefaren min, Karl Engebretsen til Kongsvinger som faktor i avisa. Etter noen tid kjøpte han avisa, og den ble jo da et familieforetakende. Han hadde flere sønner. Den eldste (Rolf i.a.) ble redaktør, Bjarne og Reidar drev trykkeriet, og Hans ble forretningsfører. Hans fikk en merkantil utdannelse, og faren min dro til Leipzig for å ta mesterbrevet. Han var der i begynnelsen av 20-tallet og fikk en grundig utdannelse og mesterbrev i boktrykkerkunsten, som de kalte det den gangen.
Det var tre aviser i Kongsvinger på den tida. Kongsvinger Arbeiderblad var den største, Hedemarken Amtstidende og Indlandsposten, som var den nest største. De hadde nok like god dekning i Kongsvinger og omegn, men Glåmdalen var mye større på bygdene.
KRIGSTIDA
Ganske kort husker jeg Indlandsposten var ettermiddagsavis den gangen, og mange gutter hadde jobb som bud, bl.a. husker jeg Oddvar Jacobsen. Så gikk jo denne avisa fram til 10.april 1940, da Hans, Bjarne og Reidar og Rolf ble mobilisert og var med på felttoget som endte oppe i Åndalsnes. Og så kom den i gang igjen da gutta kom tilbake igjen i løpet av sommeren, og avisa gikk fram til angrepet på Sovjet 22. juni 1941. Da ble den stoppet av tyskerne. Ei stund etter ble redaksjonslokalene i forgården forseglet av tyskerne. Sånn hadde vi aldri sett før, bare lakksegl på konvolutter, og der stod det Geheime Staatspolizei og henvisning til en eller annen lov. Så ble lokalene frigitt og ble leid til det som nå heter biltilsynet, og der ble onkel Hans ansatt. Bestefar, Reidar og Bjarne fortsatte trykkeriet med sivil produksjon, aksidens som det ble kalt den gangen, men de andre som var ansatt måtte finne seg en annen jobb. Sånne hangla det og gikk hele krigen fram til mai 1944, da Hans, Bjarne og Reidar måtte dra til Sverige, og Rolf som redaktør ble sendt til Grini og nordover.
PRESS OM FELLES BORGERLIG AVIS
Da de kom hjem i 1945 ble det et press fra Venstre, Bondepartiet og Høyre for at de skulle gi ut ei felles avis, og det ble gjort, men den holdt ut bare til over valget. Bestefar hadde ikke kapital til å utgi en egen avis, så de konsentrerte seg om å drive aksidenstrykkeri. Denne virksomheten hadde hele tiden gitt et godt tilskudd til avisdriften, for det var ikke så lukrativt med annonser den gangen.
Karl Engebretsen overdro trykkeriet til Bjarne og Reidar, men det var helt nedslitt og trengte fornyelse og modernisering. Men da var det nesten ikke utstyr å få kjøpt de første åra. Etter hvert fikk de nytt materiell og drev tradisjonelt bok- og aksidenstrykkeri og levde bra på det. Det var ingen gullgruve, men det ble alminnelig bra inntekt av det. De fikk etter hvert stor kundekrets i distriktet her, og en del utafor distriktet òg.
NESTE GENERASJON
Så ble jeg som den eldste i neste generasjon sett ut som den som skulle følge i fotspora. I 1947, etter at jeg var ferdig med realskolen, dro jeg til Oslo og begynte på Fag- og forskolen, og etterpå begynte jeg i lære på Nationaltrykkeriet der. Jeg tok både svenneprøve og mesterprøve i Oslo. I 1955 dro jeg tilbake til Kongsvinger og begynte å arbeide sammen med far og Bjarne i trykkeriet. Da Bjarne fylte sytti år, solgte han sin del til Reidar, men fortsatte på timebasis. Da Reidar døde i 1975, tok jeg over som eier. Jeg drev fram til 2000, men da gikk vi konkurs. I mellomtida hadde begge sønnene mine gått inn i bedriften. Reidar var utdannet boktrykker og Karl Eirik var økonom. De drev i praksis fra 1992/93. Jeg ble hjerteoperert, så jeg kunne ikke delta så mye.
Far var veldig interessert i friidrett og ledet friidrettsgruppa før krigen, og da hadde KIF en veldig god friidrettsgruppe. Nevnes kan Arne Rynning-Hansen, som fortsatt lever, Olaf og Olsen-kara, Paul og broren hans, var gode løpere. Tor Nøkleby og Arne var fremragende løpere på nasjonalt nivå, men fikk karrieren sin ødelagt på grunn av krigen. Dette er jo en avsporing, men er likevel en del av miljøet rundt bedriften. De brukte en primitiv dusj i Brugata, før det ble satt opp et skur på Winsnesløkka. (Bua ble brukt under hele krigen. Vi smågutta fant et hav av brukte kondomer der, og det var nok tyskere med damer som hadde vært der).
Under krigen, før Indlandsposten ble stoppet, tok den inn mange leserinnlegg som var kritiske til okkupasjonen. Ingen turde å kritisere tyskerne, men de nordmennene som støttet dem, fikk gjennomgå.
Da Reidar og Bjarne kom tilbake fra Sverige etter krigen, sto avisa på bar bakke. Han bestefar hadde holdt det sånn noenlunde i gang, bl.a. måtte jeg hjelpe til som visergutt og sånn. Han fikk også hjelp av det tekniske personalet i Glåmdalen. De var jo egentlig konkurrenter, men så det ikke slik sånn som forholdene var. Det har aldri kommet fram før. De kunne derfor beholde kundekretsen til en viss grad, men papirrasjonering og okkupasjon gjorde at det var liten aktivitet. Sjøl om dette kunne hjelpe i starten etter krigen, var det slik at i praksis måtte Bjarne og Reidar bygge opp virksomheten på nytt. Det som skapte problemer for bedriften var at jeg syntes de var alt for seint ute med å gå over til offset. Det var de for så vidt enige i, men de var for slitne til å gå over til noe nytt. Jeg var forbanna for at det drøyde, for jeg så at det måtte komme. Men da far døde, satte vi i gang med å gå over til offset. I den forbindelse, det var i 1979/80, så inngikk jeg et samarbeid med Bjørn Holte, som drev trykkeriet til Glåmdal papirindustri i Herdalsalen. Vi slo oss sammen for å være litt mer slagkraftige. Men samarbeidet gikk ikke. Bjørn Holte, som var trønder, solgte sin andel og dro til Trondheim.
Berit hadde jobba i Glåmdalen noen år da. Hun hadde utdannet seg i data, og Gaukstad (faktor i Glåmdalen i.a.) hadde ansatt henne. Men hun begynte sammen med meg i Indlandsposten. Og så drev vi og moderniserte etter hvert. Så kom jo vekstsenteret til Norvald Strand. Han var ikke enspora og ville ha sving på alt næringsliv i Kongsvinger, og ba Indlandsposten om å satse på framtida. Dette gikk jo bra, omsetningen økte, men problemene meldte seg ved krakket på slutten åttitallet. På Kongsvinger var det spesielt bilforretninger og bedrifter som solgte landbruksmaskiner som fikk problemer og gikk konkurs. Omtrent alle bilfabrikker foruten Rolls Royce og Jaguar var representert i byen, i tillegg til utallige traktormerker. Uheldigvis var de kunder i Indlandsposten, så bedriften tapte jævlig mye penger. F. eks ble den gamle, solide bedriften Lundgrenn, som hadde en gjeld på 30000 kr pr måned som regelmessig gjorde opp for seg, plutselig slått konkurs. En annen ting var det at det gikk fram av konkurspapirene at den konkursadvokaten fra Oslo som DnC brukte, tappet boet for midler, og at bedriften i virkeligheten praktisk talt var solvent og burde fått en sjanse av banken. Resultatet ble at de uprioriterte utestående fordringene ble dekket med to prosent. Dette gikk jo selvfølgelig ut over oss også, så vi kom i alvorlig knipe. Bedriften hangla videre utover på nittitallet, men det ble for mye gjeld å slite med. Enda gutta sto på som bare faen, så ble vi til slutt slått konkurs av skattefogden. Vi kunne nok klart oss ved å skrape sammen alle aktiva, men de syns ikke det var verdt å slite med det gutta da. Det var for liten kapitalbase og jeg var kanskje ikke dyktig nok forretningsmann heller, for å ta litt sjølkritikk, i forbindelse med konkursen og alt det der. Vi hadde jo samla mye Kongsvingerhistorie med eksemplarer fra 1900 og framover, og det gikk jo på Korperud eller noe sånt noe. Vi ga jo ut veldig mye lokalt stoff for BRAK forlag, Solør forlag og skrifter fra Eidskog. Noe av det har jeg, men fikk ikke gjort noe ordnet lagring. Jeg tok også kontakt med Kongsvinger museum v/ Jacobsen, men de hadde ikke tid til å ta seg av det akkurat da. Tida var dessverre knapp da lokalene skulle leies ut. Det var synd, for det var mye lokalt stoff, bl.a. fra lokalrevyer på Vingerkinoen, også kalt Den røde mølle, fra tredveåra. Kjente navn fra denne tida var Henry Snare, Nøkleby og forskjellige. Også hadde vi tatt vare på innbydelser og menyer fra storbondebegravelser. Det var ikke noe småtteri da, ikke bare kaffe og snitter, men fem retters middag med kaffe og kaker etterpå. Det kunne vært litt artig for dere og ha. Alle eksemplarene ble gitt til biblioteket. Alle eksemplarene ble bundet inn hvert år. Han far og Bjarne overlot det til kommunen. Det står ikke framme nede i biblioteket, men du må spørre etter det. Jeg hadde hatt lyst til å bla gjennom en del sjøl, men har aldri fått somla meg til det.
Hva var bakgrunnen for oppstarten av avisa?
Det var ungdomslaget Varden, som også var engasjert i den nasjonale frigjøringa fra Sverige. Avisa var radikal og i prinsippet republikansk. Han bestefar og disse der var gammeldagse venstrefolk og var republikanere fram til 1940, akkurat som arbeiderbevegelsen var skeptiske til monarkiet på prinsipielt grunnlag.Varden ungdomslag og også fylkeslaget var aktivt utover bygdene og mange av medlemmene var korrespondenter for avisa.
Opplaget til avisa var rundt 2000. Det var ganske stort, sjøl Glåmdalen hadde ikke flere enn dobbelt så mange abonnenter. Her i gamle Kongsvinger var avisene like store, men Glåmdalen hadde bedre dekning ut over bygdene. Da Zachariassen ble redaktør i Glåmdalen, var han flink til å skaffe nyheter fra sine kontakter i distriktet.
I den forbindelse husker jeg at det mange år senere var på tale å gi ut Zachariassens dagbok fra 1940. Det var BRAK forlag som hadde manuskriptet til Azaks dagbok, så det leste jeg. Der kom det fram at det var redaktøren i Indlandsposten, Rolf Engebretsen, og redaktøren i Glåmdalen, Axel Zachariassen, som kom sammen og organiserte bruvakt i begge ender på gamlebrua etter det tyske angrepet på Norge.
Zachariassen skrev litt forskjellig, og han omtalte Rolf Jacobsen i mindre pene ordelag. Dagboka var håndskrevet og eksisterer nok ennå. (det var Terje Tønnesen som dreiv med dette på slutten). En av sønnene til Azak føler det slik enda at bare han hører navnet Rolf Jakobsen, så kommer han til å fly gjennom veggen.
Tilbake til temaet. Jeg tar med dette fordi vi var en del av avismiljøet. Jeg kan også nevne at Hedemarken Amtstidende nærmest døde av seg sjøl økonomisk i begynnelsen av krigen, fordi de hadde en nazist som redaktør på slutten. Indlandsposten hadde derimot en økning i begynnelsen av krigen. Da Rolf Jacobsen ble intervjuet av NRK etter krigen om avisforholdene på Kongsvinger under krigen, husket han ingenting om Indlandsposten og Hedemarkens Amtstidende. Det var godt gjort!
Azak ble arrestert i 1941 og sendt til Sachsenhausen, men overlevde bl.a. fordi han ble utnevnt til postmester. Han ble likevel sterkt preget av sine opplevelser der. Forholdet mellom de tre avisene i byen, hadde også sine kollegiale sider. Bl.a. var det vanlig naturlig at redaktørene, etter et bystyremøte, kunne gå på Rådhusrestauranten å ta et glass øl sammen. Det var ikke så skarpe skiller i et så lite miljø som Kongsvinger, på tross av at det var skarpere motsetninger mellom de ulike grupper i mellomkrigstida. Likevel var det såpass at jeg ikke fikk lov til å gå i tog 1. mai, og det var ikke så enkelt. De barnefilmene som ble vist etter toget første mai, var nemlig mye finere enn de som ble vist 17.mai.
Det var ikke TV og lite radio i denne tida, så lokalavisene spilte jo en helt annen rolle. Det var små redaksjoner. Avisa hadde gjennom sin kontakt med Varden faste kontakter i bygdene omkring byen. Avisa var ettermiddagsavis. Den kom ut ved totida. Leserne var abonnenter. Avisa hadde få abonnenter i Grue, kanskje 50-100.Jeg husker jeg var med onkelen min og leverte aviser i landhandleria på Finnskogen.
Redaksjonen, Rolf redaktør, Hans forretningsfører, Gerd Andresen sekretær, Einar Hylland journalist og div. lærlinger som Venstres pressekontor endte opp her. Noen av disse ble kjente journalister i de store venstreavisene langs kysten. Dette hadde vi nytte av, fordi før krigen var Venstre et mellomstort parti.
Andre som var innom var min fetter Erling. Han var sønn av en onkel av meg som også het Erling, men som døde på tredvetallet. Denne gutten vokste opp i Indlandsposten. Han var ti år eldre enn meg og hadde vært så heldig og ha fått befalsutdanning før krigen. På denne tida var en slik utdannelse innfallsport til flere typer jobber i staten. Han hadde i tillegg middelskolen og skolen til Talhaug og fikk arbeide i en statsetat. Han begynte under krigen i en statsetat, men i 1944 ble han arrestert for illegal virksomhet. Han ble dømt til døden av Quisling og Jonas Lie, men han reddet livet fordi tyskera fant ut at han var offiser, og da kunne ikke sivilister skyte ham.
På trykkeriet husker jeg Olaf Bukaasen, Andreas Pettersen, jeg mener at også Sverre Hellerud var innom, og så var det jo flere som Frits Holm, og da far og Bjarne drev rent trykkeri husker jeg at Robert Herneshagen begynte der. Disse havnet seinere i Glåmdalen.
Seinere husker jeg fra min tid Ivar Arnesen fra Lia, som var hos oss til vi sluttet. I alt var vi sju arbeidere da vi drev trykkeriet. Vi hadde også kvinner i arbeid, min kone Berit, og vi hadde også kvinnelig hjelp i ferdiggjøringa i alle år. Det var det forresten jeg som fikk gjennom, da jeg mente at jentene var mye flinkere til papirbehandling og sånn.
Dessuten hadde vi mange visergutter fra Hokåsen, Lundersetra og fra Odalen. De var ferdige med folkeskolen og begynte hos oss. Det var ikke noen framtidsjobb, men de lærte å arbeide. Dette er gutter som har klart seg veldig bra etterpå, både som bilselgere og i andre yrker. Det var jo ikke noe annet skoletilbud for de fleste unge fra bygda. Dette var mange kjekke ungdommer. Næringslivet var ikke så variert den gangen, så det var ikke så mange muligheter for ungdommen. Som eksempel kan jeg nevne brannsjef Nils Wang, som begynte sin karriere på sykkel hos pølsemaker Christiansen.
Vi har holdt til i Brugata siden 1924-26 i det bygget som nå er blitt til Midtbyen legesenter.
