Jernbanestrekningen fra Lillestrøm til Kongsvinger ble høytidelig åpnet av kong Carl XV 3. oktober 1862. Arbeidet mot riksgrensen ble satt i gang straks etter dette, og denne strekningen – den første mellomriksbanen – ble åpnet den 4. november 1865 under store høytideligheter. Nordover åpnet jernbanen til Flisa først i 1893, mens videre til Elverum ble den ikke åpnet før i 1910.
Kongsvinger jernbanestasjon ble fra første stund et viktig knutepunkt. Brua over Glomma og nyanlagt vei som passerte like forbi stasjonen, gjorde at det snart ble etablert forretninger og overnattingsmuligheter i området. Utviklingen gjorde at området – som da lå i Vinger – etter hvert ble en farlig konkurrent til Kongsvinger kjøpstad, som hadde sitt tyngdepunkt oppunder festningen. Det endte derfor med at området ble innlemmet i Kongsvinger i 1875.
Stasjonen var en viktig arbeidsplass
Kongsvinger jernbanestasjon ble fra første stund en stor og viktig arbeidsplass. Kjørende personell hadde den som sitt utgangspunkt, og det var mange ansatte ved stasjonens ulike aktiviteter. De ansatte ønsket naturlig nok kortest mulig vei til arbeidsplassen, og det ble derfor tidlig skilt ut tomter fra gårdene Digerud og Kurud. Det het seg at det særlig i Kurudlia bodde mange jernbanefolk.
Man stusser imidlertid over at flere kondisjonerte, derav flere fra festningssida, også kjøpte seg eiendommer her, særlig i Kurud-området. På folkemunne heter det seg at eiendommene skulle brukes som sommersted, noe som visstnok var en slags «mote» blant de kondisjonerte på denne tiden. Det kan imidlertid heller ikke utelukkes at eiendomsspekulasjoner eller praktisk bruk av eiendommene var med i bildet.
En av disse kjøperne var kjøpmann Kristian Walby (1855-1916). I 1896 overtok Walby Kongsvinger Uldspinderi sammen med overrettssakfører Christiansen og fargermester A.H. Hauge. I 1904 ble anlegget kjøpt av A/S Kongsvinger Uldspinderi & Væveri med Walby som disponent. Han overtok også sin fars veletablerte forretning, da faren døde samme år. Han var dessuten aktiv innen politikken og var bl.a. ordfører 1914-15. Ved folketellingen 1900 hadde han adresse Kirkegade 2, nå Jonas Liesgate 8. Der bodde tre familier med i alt 15 personer.
Walby kjøpte eiendommen Digerud 29/14, nå Utsiktsveien 31, i 1894. Det var opprinnelig ingen liten eiendom siden eieren, Haagen Hansen Digerud, i 1875 hadde en besetning på en hest, to kyr, fire sauer og en gris, sådde ¼ tønne bygg og tre tønner havre og satte fire tønner poteter. Året etter gikk en tredjedel av eiendommen inn i Kongsvinger, og resten ble solgt til inkassator H. Engebretsen i 1878 etter Digeruds død. Så overtok A. T. Gjems etter en tid og hadde den til 1894, da Walby overtok. Walby satte opp ny hovedbygning, mens den gamle ble brukt av leieboere. Hovedbygningen står fortsatt, men er veldig endret. Det ble solgt så mange byggetomter etter hvert, at den gamle gården nå er borte.
Walby kjøpte også Kurud nedre 30/1, nå Nedre Badstuveg 29. Den var heller ikke liten, og en hypotektakst fra 1882 sier følgende: Gården ligger 600 meter fra rotelagt vei med lett ankomst og like langt fra Kongsvinger, innmark 70 da., åslendt jord, årviss og lettdrevet. Sår fire hl. havre, 70 l bygg og 60 l havre til grønnfor og setter 7 hl. poteter. Avling 9 fold, før tre kyr og fire sauer. Hamn og utmark som fór størstedelen og dyrkbar, omkring 200 da. Skog, nok til husbehov, men intet til salg, verdsatt til 6000 kroner. Walby kjøpte denne eiendommen av Lars Fischer. Skjøtet til Walby er ikke tinglyst før i 1919, men handelen var gjort lenge før. Det ble imidlertid reist odelssøksmål mot Walby, og eiendommen ble da taksert til en verdi av 15.250 kroner, med i taksten var en part av Sidselrud 31/4. Walby bygde den kjente ”Walbyvillaen”, og bygget står der fortsatt med glassveranda. Noen løsning på odelssøksmålet ble det ikke, og i 1919 solgte Walbys enke, Anna Walby, Kurud med Sidselrud-parten til Albert Svensrud fra Austmarka.
Bokhandler Axel Wilhelm Hess (1854-1916) kjøpte også eiendom på den andre siden av Glomma. Bokhandleren var sønn av F. Aug. Hess som startet Hedemarkens Amtstidende og papirhandel i 1846. Axel overtok forretningen i 1893 og drev denne til sin død, men avisen ble solgt i 1903. Han åpnet først filial i Midtbyen før forretningen ble flyttet til Glommengata. I 1900 hadde han adresse Torvgaden 4. Det er nå Hess-gården i Alfsgate 2.
Eiendommen han kjøpte var Digerud 29/17 ( Fjeldbo), nå Utsiktsveien 79. Dette var en eiendom som en Peder Knudsen hadde bygd opp. Hans to barnebarn, Karoline og Mina, fikk skjøte her ved en deling i 1872, men i 1899 ble eiendommen kjøpt ved auksjon av Julius Albert Johannessen, som var gift med Kristine Andreasdatter Digerud. Han solgte den etter noen år til skredder Ole O. Berg, som deretter solgte den til Hess. Den var i familiens eie inntil 1917, da hans enke, Marie Hess, solgte den til skipskaptein Ole O. Fjeldbo fra Eidskog. Han var gift med Hanna Holersæter fra Vinger. Eiendommen ble av Hess-familien kalt for «Aasen».
Overrettssakfører Ole Adolf Herud (1864-1933) var en aktiv og viktig mann i byens liv – bl.a. var han ordfører i periodene 1899-1907 og 1911-13. I 1900 hadde han midlertidig adresse Torvgaden 2, Gjemsegården. Hans sønn, Ragnar Herud, ble også jurist.
I 1893 kjøpte Herud Kurud nedre 30/7, nå Nedre Badstuveg 13. Denne eiendommen ble i 1855 overdratt av daværende eier Ole Hansen Spetalen med en halvdel til sønnen Ole og andre halvdel til svigersønnen Gulbrand Eriksen. Gulbrand Eriksen delte sin part mellom sine to sønner i 1883, og den ene av disse, Gunerius, solgte sin part til Herud. Herud bygde nye hus der, siden tidligere eiere hadde brukt eiendommene dels som «avlsgårder» dels som en slags høstsæter, og hadde forsømt vedlikeholdet. Et stort hus med glassveranda ble satt opp, nå er bare kjellerdelen igjen. Rett nord for gården, like ved uthusene, sto en gang en gammel lønn. Gamle folk mente det var farlig å komme inntil det store treet, og ungene ble advart mot dette, for oppe i den gamle lønnen skulle Lindormen holde til. Den som ble bitt av en Lindorm, var skadd for livet.
Heruds eiendom ble senere solgt til Reidar Hvamstad som solgte den videre i 1939 til vognmann Hans Rastad. Rastad var fra Eidskog, men hadde bodd i Kongsvinger og drev vognmannsforretning i Jonas Liesgate 9. Rastad var en velkjent travkjører, og hans sønn Kaare Rastad var profesjonell travtrener og -kjører. Det meste av eiendommen er senere solgt til tomter.
Kjøpmann Thorvald Olsen (1849-1912) var en dyktig forretningsmann, og etter hvert kjøpte han gården han drev forretning i og hele arealet fra brua og ned til Glommengata 11, samt eiendommer vest for brua, like til datidens bygrense. Han var populær og kom i 1898 inn i bystyret uten å ha stått på noen av de offisielle valglistene. I 1901 står han oppført på «Den nedre Bydels og Afholdsfolkets Liste» og blir igjen valgt inn i bystyret. I 1900 bodde han og familien i 2. etasje i Glommengade 8, den senere Gundersen-gården.
Olsen kjøpte Kurud nedre 30/9 i 1889. Dette var den andre delen av Kurud som ble delt i 1883. Denne delen ble overdratt til Olsens sønn – P. O. Diesen – i 1906, og han igjen overdro denne delen og andre deler av Kurud til sin datter Brynhild Elseth og hennes mann Einar Elseth. Einar Elseth var en pioner når det gjaldt å bygge opp rutebiltrafikken i distriktet og hadde et omfattende rutenett da Statsbanene overtok.
Kjøpmann Christian Eng fra Vallset (1851-1939) kjøpte også eiendommer i Kurudlia. Dette gjaldt eiendommene Kurud øvre 30/22, 23, 24. Eng etablerte jernvarehandel i Kongsvinger i Glommengata før den flyttet til Brugata 7. Hans sønn, Asbjørn, fortsatte forretningen som senere flyttet inn i nybygd forretningsgård i Rådhusgata. Etter 1945 var Ernst Eng forretningens sjef. Christian Eng var aktiv innen politikken og var ordfører for Venstre i Vinger i perioden 1917-19. Etter hans død satt enka på hjemmelen.
Kilder:
Vigeland: Kongsvinger by 1854-1954
Lillevold: Vinger bygdebok bind 2
Seglsten: Byen vår – Gamle Kongsvinger
Folketelling 1900
Artikkel av Jan Byfuglien i Kongsvinger/Vinger historielag
Bjørn Sandberg
