Kongsvinger festning evakueres 1823
Union med Sverige inngås 1814
Evakueringen av Kongsvinger festning i 1823 var en begivenhet av stor betydning for landet og ikke minst for stedet Kongsvinger. Årsaken var selvsagt unionen med Sverige som ble inngått i 1814. En rekke krigshandlinger dette året kulminerte med en våpenhvile 14. august, og opprettelsen av en demarkasjonslinje mellom de norske og svenske tropper. Videre forhandlinger utover høsten førte til at Stortinget trådte sammen 7. oktober for å avgjøre om fiendtlighetene skulle gjenopptas, eller om Norge skulle gå inn i en union med Sverige. Egentlig hadde man ikke noe reelt valg siden landets ressurser var minimale etter lange nødsår, og stormaktene støttet en union. 20. oktober stemte så Stortinget for en union med Sverige som ble vedtatt mot fem stemmer. Kong Christian Fredriks tronfrasigelse ble deretter akseptert, og den svenske kongen, Carl XIII, valgt til ny norsk konge.
Det norske forsvaret endres
Sverige var etter dette ikke lenger en fiende, og hele det norske forsvaret ble tatt opp til ny vurdering, også med bakgrunn i statens elendige finanser. Grensefestningenes rolle var nå utspilt, og deres videre skjebne ble drøftet mens den største sparsomhet måtte i mellomtiden utvises, bl.a. med færrest mulig skiltvakter og geværsalver ved begravelser. For Kongsvingers vedkommende skrev Ingeniørbrigaden i 1815 at «Kongsvingers Betydning er siden Rigernes Forening aldeles ingen, hvorfor man kunde lade samtlige Verker henfalde med Tiden».
Man hadde heller ikke samme behov for en stor hær, og i 1816 ble vernepliktloven endret til å skrive ut langt færre soldater enn før samtidig som tjenestetiden ble satt ned. I sammenheng med dette ble hæren omorganisert fra 1.januar 1818 og bestod etter dette av fem infanteribrigader, tre kavalleribrigader og to artillerikorps på i alt 2000 mann vervede og 10 000 mann nasjonale soldater. De lokale kompaniene Vingerske, Odalske, Eidsvollske og Ullensakerske kompanier ble lagt inn under 1. Akershusiske infanteribrigades «Rommerigske Corps», mens Hoffske og Solørske kompanier ble lagt inn under «Østerdahlske Jæger Corps».
Akershusiske skarpskytterregiment med standkvarter på Kongsvinger festning skulle opphøre som egen enhet og gå inn i 1. Akershusiske infanteribrigade, og regimentets to garnisonskompanier gikk inn brigadens vervede styrke. Kompaniene var redusert allerede i 1817 med 136 mann, og i juli 1818 var da tilbake på festningen bare 14 mann artillerister og 48 mann infanteri. Kommandantskapet bestod av seks mann, mens det var 32 slaver med fire voktere. Denne minimumsgarnisonen ble i det vesentligste beholdt på grunn av de mange slavene som måtte bevoktes inntil de kunne overføres til andre festninger.
Festningens skyts flyttes
Festningens kanoner og håndvåpen var begynt avviklet allerede i 1818 med tilbakeføring av et batteri 3 punds feltkanoner bestående av 10 kanoner og haubitser. Dette var benyttet under kampene i 1814. Av annet utstyr som samme år ble sendt til Christiania var det mer enn 1000 geværer – deriblant krigsbyttet fra Skotterud – samt bajonetter, skanseverktøy, håndverkerutrustning osv.
Festningens øvrige skyts var en mer komplisert affære da slike tunge transporter måtte foregå på vinterstid og forberedes grundig. De første transportene bestående av kanonkuler skjedde i februar 1823, mens de første kanonene kom av gårde i mars. I samme måned ble største delen av kruttet også sendt vekk. Bare tre 8 punds kanoner ble igjen på festningen til brannvarsling og saluttering. I løpet av mars var det meste av utrustningen fraktet bort. De gjenstander som ikke skulle tas vare på, ble solgt på auksjon utover sommeren 1823.
Slaveriet
På 1700-tallet ble det i Norge etablert to slags fengsel – tukthus og slaveri. Tukthusene var til å begynne med fattighus og tvangsarbeidshus, men ble etter hvert viktige straffeanstalter. Slaveri var den vanligste betegnelsen på straffarbeidsanstalter i festningene. Fangene var her i fangerom som ofte var tilknyttet festningens hovedvakt, eller de var plassert i omgjorte magasinbygninger eller andre egnede steder innenfor festningsområdet. Oppholdsrommene var som regel kalde og kummerlige, og mange fanger led stor nød. Sykdommer herjet, og flere fanger fikk stygge sår etter lenker og slavejern.
En hovedårsak til at festninger ble brukt til arbeidsanstalter, var at fangene kunne arbeide på festningsverkene og utgjorde dermed svært billig arbeidskraft. Behovet var ujevnt, og straffangene ble derfor etter hvert utleid til å arbeide for private i byen og i bygdene omkring. Utearbeidende slaver ble alltid voktet av «gevaldigere» som var bevæpnet med skarpladd pistol og sabel. Innearbeidende slaver drev som regel med ulike håndverk, og produktene ble gjerne solgt utenfor festningen.
Festningsslavene var inndelt i to klasser, «ærlige» og «uærlige», men alle var dømt til å arbeide i jern. De «uærlige» var dømt for alvorlige forbrytelser, og de var kakstrøket og brennemerket. De hadde gjennom dette mistet sin ære, lidd æretap, som var et strafferettslig begrep. Æresløshet ble opphevet ved lov av 17. mai 1848, og slaveriet var da nedlagt. «Ærlige» slaver var dømt for mindre forbrytelser og hadde sin ære i behold..
Uærlige slaver kunne benyttes til latrinetømming og såkalt nattmannarbeid som aktverdige mennesker ikke ville befatte seg med som foruten renovasjon omfattet fjerning av døde hester, kuer, katter og hunder som enten ble gravd ned eller kastet i elven. Men det var fare for rømning og dermed mye motstand mot bruk av festningsslaver til sivilt arbeid. Slavene rømte gjerne ved første anledning, selv om de risikerte streng piskestraff dersom de ble pågrepet. Ved rømning ble det skutt varselskudd fra en kanon på festningen.
Slaveriet på Kongsvinger festning
I årene før 1814 var antallet slaver på festningen vanligvis 10-15, men tallet steg radikalt etter 1814 grunnet økende kriminalitet, og var på det meste omkring 40 slaver. Slavene var opprinnelig innkvartert i et eget rom i hovedvakten slik at vaktene samtidig kunne passe på dem, men med økende antall slaver ble dette rommet for lite, og i 1816 og 1818 ble det derfor i tillegg tatt i bruk to rom i den vestre delen av den gamle kasernen. Bygningen bærer den dag i dag navnet «Slaveriet» selv om de to rommene ble bare brukt til 1823.
Slavene evakueres
En fullstendig evakuering av festningen betinget også en nedleggelse av slaveriet, men man klarte ikke å finne plass til slavene andre steder ved første gangs forsøk i 1821. Stattholderen ga derfor ordre om at slavelokalene på Fredriksten måtte bli utvidet, men var noe betenkt da det ville bli mange slaver der i forhold til garnisonens størrelse. 9. november 1822 kom en kongelig resolusjon om at slavene på Kongsvinger festning nå skulle overføres til Fredrikstad, men avmarsjen ble utsatt til over vinteren. I februar 1823 mottok kommandanten følgende nye ordre:
«Overensstemmelse med H. M. Kongens naadigste Resolution af 25de Marts f. A. vil den derved bestemte Evacuation af Fæstningen foregaa i Begyndelsen af anstundende Maaned og skal da fornødne Bestemmelser om Garnisonens Afmarch og Slavernes Transport til Fredrikstad hvor det fornødne Locale after Justits Departementets Indberetning vil blive i Stand, nærmere vorde given».
Ordren om avmarsj tidlig i april lot seg ikke gjennomføre, og ny ordre om avmarsj kom i slutten av måneden. 2. mai 1823 var man endelig klar med en transport bestående av tre gevaldigere som skulle bevokte 37 slaver støttet av festningens resterende infanteriavdeling på tre offiserer, fire underoffiserer, en tambur og 40 musketerer. I tillegg var det nok en del vogner som fraktet slavenes og soldatenes utrustning. Profossen og en gevaldiger ønsket ikke å følge med til Fredrikstad og var derfor avskjediget. Denne spesielle transporten vakte nok stor oppsikt på veien mot Fredrikstad. Slavene var lenket sammen med lange jernkjeder i stedet for de vanlige fotjern, og sjefen for infanteriet hadde ordre om å gjøre alt for å hindre rømning eller uorden i nattekvarterene.
Marsjruten for slavetransporten gikk via Os i Sør-Odal – Vormsund – Blaker – Brangerud – Tveten – Filtvedt – Sekkeland – Fredrikstad. Iberegnet tre hviledager var beregnet ankomst Fredrikstad satt til 12. mai. Soldatene skulle derfra marsjere til Fredriksten for å inngå i garnisonen der, mens slavene ble plassert i Fredrikstad festning.
Etter evakueringen
På festningen var det etter avmarsj av slavetransporten kun tilbake noen artillerister for å bevokte de gjenværende lagerbeholdninger. Artilleristene forlot festningen først 25. juli, og tilbake var da kun kommandanten, oberstløytnant Nicolai Frederik Reichwein Huitfeldt, og en tilsynsmann, tidligere gevaldiger Kjenn, som bodde i Ytre vakt. Arbeidet for ham ville bestå i å passe bygningene samt åpne og lukke portene. For dette ville han få et lite tillegg til sin pensjon.
For befolkningen på Kongsvinger var evakueringen en katastrofe siden festningen og dens garnison i stor grad hadde vært grunnlaget for stedets eksistens. Tilbake var det nå stort sett bare uttjente militære, frigitte slaver og en rekke håndverkere og kjøpmenn som hadde mistet nesten hele sitt utkomme. Denne vanskelige situasjonen varte i mange år framover og bestrebelsene for å få kjøpstadsrettigheter må ses i lys av dette. Det var først da slike rettigheter endelig ble gitt i 1854 at en positiv utvikling begynte for alvor for stedet.
