Kronprins Carl – den senere kong Carl 15. – gjorde i 1856 en hyllingsreise i Norge. 17. mai reiste han fra Stockholm ledsaget av kronprinsessen og deres datter prinsesse Louise samt hoffmarskalk greve R. Rosen, prinsessens guvernante, frøken Eva Leyonhufvud, doktor Lundberg, Bildtog Fritz von Dardel. Dardel skrev senere en bok på fransk med skisser om reisen. Her refereres den delen av boken som omhandler reisen mellom Arvika og Christiania.
«Vi ankom Arvika halv ti om kvelden. Kronprinsessen tok inn hos apotekeren og kronprinsen hos stedets lege, og dermed ble Lundberg snytt – siden han er hofflege, er innkvarteringen i slike boliger vanligvisforbeholdt ham, men siden disse herrene er Arvikas mest prominente borgere, måtte Lundberg pent finne seg i å få nattelosji i bakværelset til en baker. Jeg tok for mitt vedkommende inn hos familien til en garver. Det ble langt på natt før vi kunne gå etter supeen, for kronprinsen ble sittende svært lenge og snakke med herr Oldevig. Lundberg trodde at han hadde maktet å bryte opp samtalen da han tilbød kronprinsen det beroligende pulveret han inntar når han går til sengs, men nei – til vår store skuffelse tok han imot pulveret og gjenopptok deretter praten. Da han så dette, tok stedets prest, herr Gagner, affære – han gikk og tok et ærbødig farvel med De Kongelige Høyheter og ga dermed signalet til det alminnelige oppbrudd.
O, aktverdige prest, velsignet er du, som sikret oss en times ekstra søvn! Arvika, som før i tiden het Oscarstad, ligger ved Glafsfjorden. Dette lille tettstedet har 800 innbyggere og håper at det i fremtiden igjen vil regnes blant de svenske byer; det måtte gi avkall på sin bystatus for en 30 årstid siden, ettersom det ikke hadde midler til å betale byskatt.
Om morgenen den 19., ved avreisen fra Arvika, hadde kronprinsen kledd av seg de svenske fargene og iført seg norsk generalsuniform. Eda skanse markerer grensen mellom kongerikene Sverige og Norge. Da vi var en mil derfra, ble Bildt og jeg anmodet av kronprinsen om å sette oss i hans vogn, for han ville vise oss Midtskog-dalen. Vi steg ut av vognen og tok stedet i øyesyn. Det var her trefningen som bærer dette navnet, fant sted i1814. Oberst Gahn var stasjonert i Midtskog med 2000 svensker; de skulle holde Kongsvinger garnison i sjakk mens Karl Johan rykket frem mot Fredrikshald. Gahn trodde at han var trygg og hadde ikke holdt oppsyn med flankene; nordmennene var klar over dette og gjorde et utfall fra Kongsvinger, også de med 2000 mann. Fjellene som omgir dalen, ga dem en naturlig forskansning, og de kom uventet på de svenske styrkene. Gahn kjempet i fire timer på kirkegården i Midtskog og klarte å utføre en ordnet retrett til Eda med et tap på 400 fanger og 2 kanoner. For å hemme følgene av denne katastrofen og svekke nordmennenes seiersstolthet utnevnte Karl Johan Gahn til generalmajor fremfor å straffe ham. Han ville vise at svensker ikke kunne la seg beseire av nordmenn. Det er intet i naturen som danner en klar grense mellom de to landene.
Først ved vannet Åklangen begynner Norges særegne maleriske karakter å tre tydelig frem. Da vi hadde lagt Åklangen bak oss, ble omgivelsene svært dystre – vi kjørte gjennom udyrkede områder og øde landskap. Slik fortsetter det helt til man er en mil utenfor Kongsvinger. Herfra blir naturen yndigere, men den vårlige grønnfargen som dekker beitemarker og åkrer, makter likevel ikke å skjule den primitive måten de er dyrket på. Drensgrøfter er her et ukjent fenomen, og veldige områder som kunne ryddes, ligger ubrukt av mangel på dyktige jordbrukere. Klokken tre om ettermiddagen hadde vi Kongsvinger rett fremfor oss; en ferge prydet med grønne girlandere ventet på kongefamilien. Vognene ble fraktet over Glommen på en flåte bak fergen. Denne elven er like lang som Donau og renner forbi foten av festningen. Kongsvinger ligger på en kolle som rager over omgivelsene, og som man fra de omkringliggende fjellene i sin tur ser ned på, hvilket gjør festningen svært lett å innta.
På den andre siden av Glommen ventet den norske generalstaben på å tiltre, og jeg måtte fratre tjenesten som adjutant. Bildt og jeg kjente nærmest et stikk i hjertet da vi så kronprinsen vår gå i land med familien på den norske bredden og med det ta sin visekongemakt i besittelse, så å si. Det føltes som om vi halvt mistet ham. Fra nå av skulle vi ikke være annet enn utlendinger her! Krigsministeren, general Bloch, ønsket visekongen velkommen. Han var ledsaget av adjutant Grimsgaard, oberst Fleischer, sjef for kronprinsens militære stab, og Falsen, tjenestegjørende adjutant. Vi gikk til fots opp åssiden som fører til festningen, og videre til kronprinsessens losji for å spise middag – hun var innkvartert i et svært vakkert hus eid av herr Balke, en grosserer som for 80 spesidaler hadde overlatt sin bolig til henne for natten. Etter middag smøg Bildt og jeg oss behendig unna for å ta festningen i øyesyn. Derfra har man utsyn over hele det omkringliggende området – Glommen bukter seg i det fjerne og forsvinner i en horisont av blå fjell. Vi lå på en bastion og røkte sigar i ro og mak da Karsten Anker, sønn av generalen som er festningskommandant her, kom bort til oss. Kronprinsen hadde sendt ham for å oppfordre oss til å komme og røke hos ham, men først ville herr Anker gjerne vise oss hvor han holdt til, og vi gikk til hans bolig, etslags lite tårn som var panelkledd innvendig, med eldre og moderne våpen, jakttrofeer og gamle familieportretter hengende på veggene. Det spraket fra bålet i en antikk kamin, og på et tungt eikebord sto tre ølflasker som vår vert tømte nesten helt på egen hånd. Denne ungkarsboligen i en gammel, forlatt festning var som hentet fra en roman og sto utmerket til beboerens eventyrlystige natur. Karsten Anker har hatt en begivenhetsrik ungdomstid – han utmerket seg under felttogene i Afrika og Danmark og holder seg nå for det meste i sin eremittbolig, som han kun forlater for å dra på jakt i omegnen. Da vi kom ut av festningen, gjorde en soldat – den eneste i området – honnør, og vi gikk til kronprinsens losji, der vi fikk varmt vann og konjakk – et godt botemiddel mot dagens kalde, fuktige vær. Vi rundet av aftenen hos kronprinsessen.
Onsdag 21. mai gjorde kronprinsen sitt inntog som visekonge i Christiania; vi reiste med tog den siste delen av strekningen. Fru de Løwenskjøld og frøken Anker hadde sluttet seg til kronprinsessens reisefølge og satt med henne i jernbanevognen. Vi ble tatt imot av byens øvrighet på hovedstadens jernbanestasjon. Her holdt herr Motzfeldt en tale for kronprinsen der han skildret begeistringen og forhåpningene som ble knyttet til hans ankomst i landet. Visekongen svarte med en improvisert tale der han tilkjennega sin glede og velvilje, hvorpå følget bega seg til slottet. Soldater fra linjeinfanteriet og borgervæpningen dannet espalier langs slottsalleen. Kronprinsen innbød et tyvetall innflytelsesrike personer til middag.»
