Historien om lokfører Christian Digerud
Lokførere og kullmenn kunne stå på lokomotivet både natt og dag, uten tak over hodet, bare med en skjerm foran. Ofte med snø oppover leggene og i bitende kulde. Gutta med møkk under negla og sot i ansiktet trengte virkelig en fagforening. En av foregangsmennene i Kongsvinger-distriktet ble Christian Digerud. Hans historie fant jeg tilfeldigvis i ei mappe på Norsk Jernbanemuseum da jeg lette etter en helt annen person.
Som innflytter til Kongsvinger, ble jeg først kjent med byhistorien via fortellinger om militære, kunstnere, kongelige, embedsmenn og handelsmenn. «Dom fine» med tilknytning festningsbyen. Men hvor var de andre? Arbeidere, jernbanefolk, fabrikkarbeiderne, de fattige? Drivkraften min ble å trekke fram noen av disse menneskene og gi dem en fortjent plass i historien.
En interessant bedrift å finne ut mer om ble Kongsvinger Tændstikfabrik (1878-83). Gjennom etterlysning på websiden til Slekt og Data fikk jeg tips om ei kirkebok fra perioden, hvor fosforforgiftning var dødsårsaken til flere. 13 år gamle Gunda Amalie var en av dem. Hun førte meg videre til jernbanen og etter hvert til utgivelsen av boka «Den Are Sia. Historier om dem som holdt hjula i gang.»
Ansatte foran lokstallen i Kongsvinger 1896: Fra venstre verksmester Andersen, hans sønn, Engebretsen, Gjerstad, Bergersen, Arnesen, Olsen, Jensen, Riegels, Larsen, Greaker, Henscek, A. Andersen, Smestad, Milde, Aanerud, Johannesen, Holth, Chr. Digerud og Aanerud. (Foto fra Norsk Jernbanemuseum)
Gull i arkivene til Norsk Jernbanemuseum
De mange, gamle utgavene av Norsk Jernbanekalender på nettet ble det første stedet jeg lette etter faren til Gunda Amalie. Uten resultat. En telefon til Norsk Jernbanemuseum på Hamar ga meg forståelsen av at faren trolig var rallar, og dermed ikke ansatt ved jernbanen. Men på museet hadde de mye materiale og dyktige folk som kunne hjelpe meg videre.
Og i arkivene på Hamar fant jeg ikke faren til Gunda Amalie, men ei mappe merket Kongsvingerbanen. Inni den en bunke med maskinskrevne ark. Dermed sporet jeg bokstavelig talt av letingen etter faren til Gunda Amalie. For på de tynne arkene fikk jeg servert hele livshistorien til lokomotivføreren, fagforeningsmannen og lokalpolitikeren Christian Digerud fra Kongsvinger. Det var en bortgjemt gullskatt. Utrolig nok skrev Christian også om hvordan han som niåring arbeidet ved Kongsvinger Tændstikfabrik.
Preget av jernbanen hele livet
Etter en del leting i kirkebøker, folketellinger, bygdebøker og annet materiale fant jeg Christian Digerud igjen som Kristian Hansen, Digerud. Faren, Hans Eriksen Aasum, og hans fire svogere hadde vært anleggsarbeidere på Kongsvingerbanen. Selve jernbanestasjonen ble bygd på «Digeruds grund», som Christian understreker flere ganger i notatene. Hans gudfryktige mor fikk råd til å kjøpe seg en bibel etter salget. Slik preget jernbanen livet til Christian fra fødsel til død.
Jernbanehistorie er etter min mening oftest et forsømt kapittel i lokalhistoriske bøker, selv om den har hatt enorm betydning for utvikling av byene og lokalsamfunnene. De prustende, blankpussa lokomotivene vakte enorm beundring der de tøffet seg fram gjennom landskapet på skinner lagt til rette gjennom umenneskelig slit. De betød en revolusjon på mange måter. Både økonomisk, sosialt og kulturelt.
Jernbanemuseet har en rik samling både av materiell, bilder og skriftlig materiale. Der fant jeg også bedre svar på hvordan jobbhverdagen var for folk i verkstedene, lokomotivstallene og på togene. Spesielt Aage Lundes bok «Jernbaneminner» er en god kilde. Her lar Lunde de ulike faggruppene på verkstedene, langs banene og på togene fortelle sine historier. Ved søk i gamle aviser på nb.no dukket det opp både artikler, minneord, dødsannonser og lignende. Alt hjalp meg videre med å finne en del av livet til Christian/Kristian/Hansen/Digerud.
Fra hjelpegutt til lokfører
Christian startet sin karriere ved jernbanen som ekstramann da traseen til Flisabanen skulle markeres (stikkes ut) i terrenget. Han var også telegrambud på stasjonen. Gutten hogget ved, skuffet snø og var hjelpemann på godshuset. Som andre jernbanefolk klatret han langsomt oppover stillings- og lønns-stigen. Fra godshuset gikk veien videre til maskinavdelingen. Lønna var kr 1,60 per natt med arbeid fra kl 19 til 7. Så tok han de store og etterlengtede stegene opp på lokomotivene, som han tidligere har blankpusset hver natt. Han ble fyrbøter, reservefører på lokomotivet og etter hvert lokfører.
Christian blir også en av de faste som hadde det ærefulle oppdraget å kjøre kongetoget mellom Kristiania og Charlottenberg. For hver tur fikk de som kjørte et lite gratiale eller bonus. Disse ble lagt sammen og utbetalt til jul.
Søking i slektshistorie innbefatter også mange telefoner og samtaler. Jeg fikk fulltreff da jeg kom fram til ett av Christians barnebarn. Ellen Derrick (f. Digerud) hadde en stor pappeske med materiale etter bestefaren. Den fikk jeg med til Kongsvinger. Christian hadde tatt vare på det meste av papirer, brev, dokumenter, kvitteringer. Her var eiendomsskjøter fra 1700-tallet, Amerikabrev blant annet fra broren Emil på 1880-tallet, fagforeningspapirer. Ja, det meste. Barnebarnet kan puste lettet ut ved å vite at alt nå ligger trygt i Anno Museum på Kongsvinger.
Langsom start på fagforeningsarbeidet
Christian Digerud forteller at han tidlig fattet interesse for fagforeningsarbeid. Han sto i fremste linje lokalt i kampen for å forbedre forholdene for seg og sine kolleger. Den spede begynnelsen til fagforeninger startet med Jernbanens Sangforening i 1866, I 1869 ble Jernbanens Forening startet, men fikk en lite aktiv start. Først i 1892 ble det mer fart i sakene da 11 lokale jernbaneforeninger samlet seg i De norske jernbaneforeningers Forbund, seinere Norsk Jernbaneforbund. Lokomotivpersonalet valgte å stå utenfor, og dannet Norsk Lokomotivmandsforbund. Rengjøringskvinnene med Elisabeth Grefsrud i spissen fikk også etter hvert sin egen fagforening. Kvinnene var i mindretall blant de ansatte. De hadde ekstra utfordringer både i forhold til mannlige ansattes holdninger og arbeids- og lønnsbetingelser. Et eget kapittel i Lundes bok «Jernbaneminner» gir et godt innblikk i deres slitsomme arbeidsdager og kampen for et bedre liv.
I 1892 ble det også stiftet en fagforening på Kongsvinger. Christian forteller at bedre utdannelse for faget ble tatt opp, noe som førte til at det ble opprettet skole for alt jernbanepersonell. Men arbeidsforholdene var elendige. Det hendte at lokfører og kullmann ble stående på lokomotivet både dag og natt. Overtidsbetaling forekom aldri, de fikk i beste fall en fridag når det passet. Når de måtte overnatte borte, måtte de oftest sove på en hard trebenk. I verkstedet arbeidet de fra 6 om morgenen til 6 om kvelden med 1,5 times hvil. Hvis noen var litt for seint ute, fikk de som regel ikke gå hjem for å spise.
I notatene forteller Christian videre om hvordan fagforeningsarbeidet ga både framgang og tilbakeslag. Den første verdenskrig startet og ga nye utfordringer. Christian var aktiv i Lokomotivmandsforbundet, og var ledende formann i distriktsutvalget for Kongsvingerbanen, Grensebanen og Solørbanen da den første jernbanestreiken starte i desember 1920. Det ble utarbeidet vakthold etter militært mønster, meldeplikt og bestemte mønstringer. Streikebryteri ble slått hardt nedpå. Selve streiken ble ifølge Christian avblåst sterkt imot hans vilje, og ga heller ikke særlig resultat. Christian engasjerte seg også i kommunalpolitikken, og betegnet seg selv som en radikal venstremann.
I dag er det vanskelig å forestille seg arbeidshverdagene til jernbanens pionermenn- og kvinner på togene, i verkstedene og langs skinnene. Fagforeningene hadde mye å ta fatt i. Christian Digerud var en av mange som sto på natt og dag for å få togene fram og for å bedre arbeidsforholdene. Men arbeidsglede, kameratskap og humor var også viktig i hverdagen. Det forteller han også mye om notatene, som avsluttes med følgende ord:
«Så når jeg nu i mitt 75de år i korthet har skrevet ned noen av mine erindringer, er det ikke for å fremheve min person eller søke gunst, men utelukkende for at mine egne og muligens andre kan se tidens forandringer og min livsvurdering. Digerud i Vinger, januar 1947. Chr. Digerud.»
Christian døde 7.11.1952, 80 år gammel. Han etterlot seg ikke bare en sørgende familie og en stor venneflokk. For ettertida vil nok hans notater være en viktig del av lokalhistorien. For meg personlig ble Christian Digerud en mann jeg fikk stor respekt for. En hedersmann av sin tid.
