Det er mye som kan fortelles om de gamle prestene. De var gjerne sentrale personer i bygdesamfunnet, og det lever fremdeles en del historier om noen av dem. Det følgende har vi satt sammen av tre kilder: Vinger bygdebok, Folkeminner fra Eidskog ved Lars M. Fjellstad og en beretning fra Grue Finnskog.
Til Vinger prestegjeld kom det i 1764 en sogneprest som satte merker etter seg på mange måter, ikke minst når det gjaldt jordbruket, nemlig Mentz Olsen Rynning. Han må ha vært en av de såkalte «potetprestene», som agiterte for mer moderne dyrkningsmetoder for å få ned den høye dødeligheten, ikke minst blant barna. Han var sterkt preget av opplysningstidens ideer og fortrolig også med de praktiske arbeidsmetodene. I Vinger gikk han av alle krefter inn for å sette ideene ut i praksis.
Ifølge Vinger bygdebok fikk han allerede i 1772 Det kongelige danske Landhusholdnings-selskabs store sølvmedalje «for hans rare tenkemåte å oppmuntre duelighet i hans sirkel med premiers utdeling for egen regning.» Sogneprest Mentz Rynning var blant de mest aktive norske medlemmene i det nystartede landhusholdningsselskapet. Han arbeidet både for nydyrking og jordforbedring, men også for bondebarns leseopplæring. Og i 1773 skrev Rynning til det danske selskapet for «at indskrænke Bøndernes Klædes-Dragt til det som virkedes i landit.»
Bare i året 1775 delte han ut 45 daler fordelt på seks vinnere blant bøndene i sitt distrikt. Samme året hadde han på prestegården gravd 2660 alen grøft, dyrket opp ny åker til 10 tønners utsæd, gjort i stand en tidligere ufruktbar eng og bygd nytt fjøs med en tykk gråsteinsmur.
I 1781 fikk presten selskapets store gullmedalje for arbeid som han sammen med lensmann Hersetter på Lier hadde fått gjort på Speismark, hvor det var tatt opp over 10 000 favner grøft, ryddet en hel del nytt land samt bygd et nytt fjøs og nye seterhus. Opptil 70 mann hadde vært i arbeid samtidig på Speismarkmyrene.
Presten som jeger
I 1780-årene var det en periode da det var mye ulv på disse kanter. I jakten på den var også presten med, og han fikk flere ganger belønningen som var satt for felte dyr. På sommertinget i 1788 møtte han personlig med skinnet av sju ulver som han hadde fanget i sin egen ulvestue på prestegården natten til 18. februar. Ola Halvorsen fra Leiren og Guttorm Amundsen Mensrud provet som vitner at presten sa sant, og han fikk skuddpremiene. Hans sønn sogneprest Fredrik Rynning var ulvejeger som faren. Han tok ikke dyra bare i dyregraver. I 1805 fikk han skuddpremie for to ulver som presten personlig hadde skutt fra glugg.
Lokalsamfunnet hadde stor respekt for sogneprest Mentz Rynning, og han var nok en personlighet utover det vanlige. Han sto opp mot onde krefter og vant, som historiene nedenfor viser. De er gjenfortalt av Lars M. Fjellstad i 1951, i boka Till – till – tove:
Folkeminner fra Eidskog
I 1664 hadde Vinger to anneks: Øyset og Eidskog. Det var først i 1859 at Eidskog ble eget prestegjeld. En av de siste sogneprestene som Eidskog hadde sammen med Vinger var Mentz Rynning. Han gikk under navnet Vingerstitten eller Skinnarbølpresten.
Mentz Rynning hadde studert i Wittenberg, men om han hadde fått svarteboka der, er det ingen som vet. Men at han eide denne boka, gikk fullt og fast blant bygdefolket.
Mentz Rynning hadde gjømt svarteboka mer enn vel i soverommet sitt. Men en gang tjenestejenta gjorde rent der inne, så kom hun over denne rare boka og tok til å bla og lese i den. Med det samme ble det fullt opp av smådjevler i rommet. Og det var så mange av dem at presten ikke fikk dem ut med en gang. Han måtte ta inn et fiskenett. Og dette måtte alle smådjevlene løse opp knutene på. Og før de rakk det, hadde presten bundet dem.
En annen variasjon lyder slik:
En søndag Rynning sto på prekestolen i Matrandkjerka, stanset han prekenen sin med ett, holdt bønn og sluttet. Da han kom ut, fikk han hesten i karjolen og kjørte alt hesten klarte å springe hjem til Skinnarbøl. Grunnen var at den ene tjenestejenta hans hadde kommet over svarteboka og satt og leste i den og fant bønnen som løste den onde. Da presten kom inn på garden, røk begge karjolsarmene, men presten hadde ikke tid til å hefte seg med dette, men sprang opp på rommet sitt. Der holdt den onde på å reise med jenta, men nå kom Rynning i rette tid. Han satte den onde til å lage reip av grus. Og det ble nok mer enn vanskelig for puken. Og så fikk presten tid til å binde han.
En av husmennene til presten lurte seg ei vinternatt opp på låven i prestegarden for å stjele korn. Og han auste sekken sin nesten full, knyttet den vel igjen og tok den på ryggen. Men da han skulle prøve å komme seg varsomt ut att, så kom han ikke av flekken. Presten hadde «fjetra», og der måtte han stå hele natta med sekken på ryggen, helt til folka møtte opp for å ta til med treskinga om morgenen.
En gang Rynning hadde vært på Matrand og skulle hjem igjen til Vinger hadde noen stjålet og gjemt det ene karjolshjulet hans. Og da skulle han ha sagt: «Den som har tatt hjulet, skal få holde oppunder». Og så bar det ikke bedre til enn at puken var den som måtte gjøre dette. Puken skreik og bar seg, men slapp nok ikke unna. Og mer enn fort skulle det ha gått.
Ho Anne Vikerberget fikk ikke være i fred for den onde. Støtt var han etter henne som en svart hund. Til slutt måtte ho få tak i Vingerstitten. Og han vet du greide det. Han stakk et hull gjennom blyglasset, og gjennom dette måtte så puken. Men etter den dagen var ho Anne kvitt den svarte hunden.
En annen gang måtte Rynning av sted og hjelpe ei jente ved Baksjøberget. Denne jenta fikk ikke være i fred for den onde, som fridde til henne. Til slutt sendte hun bud etter Rynning. Han kom – og jenta fikk siden fred for den onde. Det fortelles at jenta hadde truet den onde med Vingerspresten. Og da skulle puken ha sagt: «I mårra kommer Vingerstitten, det blir en hard dag før mæ».
Ei natt fikk folk se at det så ut som det var noe som brant i Matrandkjerka. Folk kom til, men da var det som alt var slokt. Men de hadde ikke før gått, så fikk de se at det brant der att. Da skjønte de at dette måtte være noe trollskap, og så sendte de bud etter Skinnarbølpresten. Og han kom. «Nå skal det ikke lyse mere», sa han og gikk baklengs inn gjennom kjerkedøra mens han holdt ei bok over bringa. Straks etter ble det mørkt i kjerka, og ingenting mer var å se.
En gang stanset hesten for Rynning etter vegen mellom Jerntjennbråten og Vinger. «Ser du noe?» spurte han gutten som satt bakpå. «Nei, ingenting», svarte gutten. «Det kan du være glad for, gutten min», sa presten, og så tok han opp boka si og leste. Straks etter ruslet hesten i vei igjen som om ingenting hadde hendt.
En morgen gikk han Arne Kongetorp og lette etter ei hestebjelle. Og i samme vendinga kom Vingerspresten kjørende etter veien. Han proet på hesten og stanset, og så ropte han på Kongetorper’n. «Jeg vet hva du leter etter, Arne. Hesten din har mistet bjellen sin, men nu slipper du å gå så langt, for den ligger ved den store stenen i Kjærringbrenden.» Og der fant han Arne hestebjella.
Når Rynning var ute og kjørte, så visste han hvem det var han møtte i veien. Ja, lenge før selv om det var mørkt. En gang han kjørte nedover Skulstadbakken, hadde han den store hunden sin med seg. Og denne hunden sprang et langt stykke foran hesten. I nærheten av Skulstadgrenda kom en kar ruslende i mørket. Og denne karen sparka til den fremmede hunden. Men da ropte presten langt borte: «Auden Snedsbølmoa, du må ikke røre hunden!»
En gang ropte det uti Glomma: «Timen er kommen, men itte mannen!» Da satte Rynning ut vakter ved elva. Det varte ikke lenge, så kom det en kar. Og mer enn travelt hadde han det. Men da ba Rynning han inn. Mannen ville ut att med det samme, men presten fikk endelig stanset han. Om kvelden ble fremmedkaren sjuk og ba om vann, men dette vannet måtte være fra Glomma. Og det ble hentet. Men med det samme han hadde drukket noen svelger, så døde han.
En gang kom den ene drengen på prestegarden inn til Rynning og tale om at den største jernstauren var borte. De hadde savnet den hele vinteren. Presten nevnte da hvor den lå. «Det er rett utfor midten av den syvende plogvelten, så du kan bare gå dit.» Drengen så gjorde, og der lå jernstauren. Karene hadde pløyde den ned om høsten.
En søndagsmorgen Rynning kjørte til Matrandkjerka, så gjorde han en liten stopp ved Malmerberget. Og skyssgutten spurte om hva det var om å gjøre. «Å, nu er det en skarv på fiskegarnene mine i Vingersjøen.»
En dag var ei grime borte på prestegarden. Og de lette og lette etter den. Med det samme kom presten over garden. «Hva er det dere ser etter?» Og så fortalte karene det. «Grimen skal nok komme til rette,» sa presten. Ikke lenge etter kom purka med grima i kjeften. Purka hadde rota den opp i kvea si.
En av husmennene til presten stjal med seg spiker hjem. Du veit det var ikke godt om spiker i gamle dager. Husmannen trodde ikke presten visste noe om dette. Og han ble ikke lite lei seg da Rynning kalte han inn på kontoret. «Har du spiker?» Husmannen sto der som lamslått og torde ikke svare. «Sent kommer du til arbeidet, men du var ikke sen da du skyndte deg hjem med spikerne mine forrige natt.» Presten lot ham få ha spikerne. Men etter den dagen torde ikke husmannen naske noe med seg.
Folkeminner fra Finnskogen
Elida Vestheim Rotberget, født 1889 i Lukashaugen, Grue Finnskog, forteller i sine erindringer noe som må være en variant av den samme anekdoten om presten Rynning som en av dem ovenfor:
Min mormor var en ypperlig forteller av meget som hendte på hennes tid. Hun var som nevnt fra Aslakrud gård i Våler i Solør. Ikke langt fra hennes hjem var det en gård som hette Gjerdrum. Der fikk de besøk av den onde selv en gang da mormor var 13 år. Det var i 1830, det ble så urolig i fjøset om natten. Det var to tjenestejenter på gården, de måtte sove i fjøset om natten, for da ble det rolig der. Mange prøvde å få slutt på spetakkelet, men ingenting hjalp. Under sørpekaret var det som et rottereir, og der holdt han til. Det snakket til jentene, men ingen så han. Det var mange ungdommer der om natta. Guttene hadde brennevin med seg og bød fram flaska ut i været. Den onde tok flaska og helte den som en drikker av flaska. Så ble flaska rakt tilbake. Så var det en kveld den onde sa til jentene at i morgen kommer vingersbitsja hit. De hadde i Vinger en ung, meget religiøs prest. Han reiste dit opp for å slutt på spetakkelet. Han kjørte med hest og karjol og hadde en skyssgutt. Noen gang så det ut som de kjørte i varme og noen gang som i sjøen, men presten sa til gutten: Bare kjør på! Da han kom fram, gikk han til fjøset, og «gamen» måtte bli med ham i stua. Da sa den til presten: «Du er ikke uten synd du heller, du har dratt på den venstre støvelen før den høyre i dag.» «Den synden kan gjøres om», sa presten og dro av seg støvlene og satte dem på igjen. «Og da du var smågutt, stjal du et garnnøste.» «Ja, det gjorde jeg for å stoppe mine strømper», sa presten. Så holdt presten en bønn og stakk så et hull med en synål i blyinnfatningen i vinduet. Der måtte så «gamen» ut. Han ba om å få gå gjennom murpipa, men det fikk han ikke. Da han gikk gjennom hullet i vinduet, så peip han så ynkelig. Folk spurte da om hvorfor han ikke fikk gå gjennom murpipa. «Nei, da hadde han tatt med seg hele taket», sa presten.
Kilder:
Vinger bygdebok
Lars M. Fjellstad: Till – till – tove. Folkeminne frå Eidskog I, Norsk Folkeminnelag nr. 68, 1951.
Elida Vestheim Rotbergets erindringer. Norsk folkemuseum, avdeling for arbeiderminner.
