Søvnige kirkegjengere

Ronald Grambo

MENIGHETSLIV I ELDRE TID

I middelalderen og senere fulgte prestene et bestemt opplegg når de skulle holde prekener i kirkene. Det forelå strenge regler for hvordan en preken skulle formes. Man måtte velge et bestemt tema, som gjerne ble nevnt i begynnelsen av prekenen, ofte med en henvisning til et skriftsted. Så fulgte en innledningsfrase, kalt exordium.

Ofte gjenga man da en uttalelse fra for eksempel en av kirkefedrene, eller det kunne være et sitat fra Bibelen. Så kom ofte en betraktning over temaet etterfulgt av en bønn. Prestene brukte da ofte å gjengi den velkjente bønnen Ave Maria. Deretter ble temaet gjentatt med en del bemerkninger. Mange kirkelige autoriteter ble sitert i utredningene. Til sist var det en avslutningsbønn.

Som en kan skjønne, var disse prekenene svært abstrakte i sitt innhold. Mange kirkegjengere falt nok fra og mistet helt tråden i disse høytsvevende utlegningene av kristen moral og tankegang. Med reformasjonen i 1537 kom selve prekenen enda mer i fokus enn tidligere. Det gjaldt for reformatorene å rense kirkegjengernes hjerner og sinn for alt uønsket slagg av katolisisme, eller papisme, som dette så foraktelig ble kalt.  Det katolske kirkeutstyret som hadde direkte med kultus å gjøre, ble fjernet. Myndighetene gikk ellers varsomt frem på dette området. Det hendte at bøndene gjemte unna kirkeutstyr på gårdene sine.

 NEVEKAMPER

Dessverre var nok ikke menigheten alltid så oppmerksom som ønskelig kunne være under prekenene. Det ble klaget fra geistlig hold over stadig uro i kirkene under gudstjenestene. Folk snakket høylytt seg imellom, og ungene kunne finne på skøyerstreker. Hunder snek seg inn og begynte å gjø så det ljomet mellom kirkebenkene. Noen sovnet gladelig fra alt sammen. Det kan en nok forstå, for mange hadde hatt en lang reise, gjerne i ulendt terreng og på smale, kronglete stier. Flere måtte tilbakelegge to-tre mil for å komme til kirken i rett tid.

Noen måtte overnatte hos venner og bekjente. Alle måtte overvære gudstjenestene, for i Norge-Danmark hersket det kirketukt. En fikk bot hvis en ikke møtte opp. En måtte ha lovlig grunn til fravær. Det hendte til og med at folk gikk løs på hverandre med tørre never under gudstjenesten. Ja, det kunne til og med være nevekamper mellom prest og klokker! Mange syntes nok at livet og miljøet på kirkebakken var det gjeveste. Her kunne en treffe folk og få høre nytt. Sladderen gikk. Lensmannen møtte opp og kom med nye forordninger osv. Naturligvis var det en og annen som tok seg en real dram eller to, før de trådte inn i kirkebygningen.

En kan med rette spørre seg hvorfor folk gjerne sovnet i kirken under prekenene. Det skyldtes til en viss grad at enkelte prester hadde en tendens til å holde endeløse prekener over temmelig abstrakte emner. Dessuten var det ikke rent få danske prester som kom til Norge etter reformasjonen. Og menigheten hadde visse vanskeligheter med å forstå hva de sa. Noen ganger ble slike prester drept av arge kirkegjengere som ikke tålte den nye læren.

Det var skikk og bruk å ha med seg sterke drikker i kirken. Det klirret lystig i brennevinsflasker. Både menn og kvinner supte i seg brennevin under gudstjenesten. De var gavmilde nok til å by flaskene rundt. Det fantes gjestgiverier i umiddelbar nærhet av kirkene. De skjenket brennevin til de tørste kirkegjengerne. Dessuten ble det holdt markeder like ved kirkene under messene. Dette er et europeisk fenomen. Markedet ble til og med kalt kirkemesse, f eks. på fransk der det ble kalt kermesse. Her ble det gjerne drukket tett. Folk kunne til og med trå dansen rett foran kirkebygningen. Men dans var en stor synd, og de som danset, kom visselig til helvete. Prestene raste mot dansen, som de mente førte med seg all slags utukt.

 DANS PÅ KIRKEGÅRDEN

Den sannsynligvis mest berømte dansen i kulturhistorien fant sted i Kölbigk, en liten by i Sachsen, i året 1021. Femten menn og tre kvinner danset på kirkegården ved kirken i stedet for å delta i messen på juleaften. Dette gjorde de etter djevelens inngivelse. De flettet sammen hendene og foretok en ringdans. De danset rundt, stampet med føttene på jorden, klappet i hendene og hoppet av sted, mens de gjentok gang på gang en sang. Den lyder slik i norsk oversettelse fra latin :

Bovo red gjennom den grønskende skog,
førte med seg den skjønne Mersvinden.
Hvorfor står vi? Hvorfor går vi ikke?

Dette verset er oversatt fra tysk folkemål til latin, og det er den  latinske versjonen man kjenner til:

Equitabat Bovo per silvam frondosam,
Ducebat sibi Merswindem formosam.
Cuid stamus? Quid non imus?

Den siste linjen er et omkvede, slik som ofte forekommer i middelalderlige ballader og disse viser til den aktuelle dansen. Det har vært et alminnelig to-linjet versemål. Flere forskere hevder at denne strofen har meget store likheter med skandinavisk og engelsk balladeform. I alle fall rommer dette verset mange uløste problemer, som det ikke er plass til å diskutere innenfor rammen av denne korte artikkelen. Bovo og Mersvinden formodes å være navnene på to av deltakerne, men det er uvisst. De forstyrret presten i kirken med dansingen. Han gikk ut og ba dem komme inn og være til stede under gudstjenesten. De ville ikke adlyde ham og fortsatte med sang, dans og skrik. Etter atter en gang å ha advart dem, hadde presten oppfordret sin sønn Johannes til å forsøke å trekke søsteren ut av danseringen.  Han tok henne i hånden, men den løsnet, og han fikk den i nevene. Det falt ikke en eneste bloddråpe fra armen. Han viste den til presten, og den ble oppbevart i kirken som et minne om denne mirakuløse hendelse. Presten oppfordret dem for tredje gang til å slutte, men de fortsatte ufortrødent  dansingen. Da påkalte presten Gud og sa at de skulle danse uten stans i ett år. Da året var omme, løste biskopen i Köln dem fra denne bannlysingen. De hadde verken sovet eller hvilt eller spist på denne tiden. Til sist hadde de danset så mye at de stod ned i jorden til hoftene. De som overlevde led senere av sterke skjelvinger.

Backman lanserer den teori at skjelvingene skulle tyde på forgiftning, nemlig av mjøldryge. Det er derfor symptomatisk at de danset på kirkegården, et innviet sted, for å bli kvitt sine plager. De trampet sykdommen under fot. Denne sykdommen må tolkes som Guds straff for den syndige dansen under messen. Det har vært en alminnelig oppfatning at sykdom er straff sendt av Gud for synder en har begått. Man har også ment at denne dansen er bare en av mange som er karakterisert ved at danserne får rykninger og hallusinasjoner. Det kan også dreie seg om middelalderlige danseepidemier forårsaket av bl.a. Sankt Veitsdans. Men det er vanskelig å presisere epikrisen til dette syndromet. Det er kanskje litt merkelig at presten hadde både sønn og datter, for han skulle vel som katolsk prest leve i sølibat…

KIRKEVOKTEREN

Det ble fastsatt en rekke forordninger og bøter mot uvesenet i kirkerommet under gudstjenestene, men det tok nok lang tid før de ble holdt i sømmelige former. Prekenene ble ofte for lange. I 1537 påbød kirkeordinansen at prestene i Danmark-Norge ikke skulle holde prekener som varte over en time. Men noen prester var taletrengte og fulgte ikke opp disse påbudene. Noen holdt prekener som varte i fire-fem timer! Kong Christian 6. måtte til og med sette bøter for dem som holdt prekener på over en time. Loven ble gjort gjeldende i Norge i 1740.

Folk hadde ikke klokker. Det ble plassert timeglass ved prekestolen. Prost Ottesen i Høyland på Jæren brøt forbudet mot lange prekener. Timeglasset hans rant ut, men han hadde så mye på hjertet. Da løftet han timeglasset og sa til tilhørerne: ”Kjenner jeg min menighet rett, står den for et glass til.” Så snudde han timeglasset og fortsatte ufortrødent!

Mange sov i kirkene. Det var en ansatt som gikk omkring med en stokk og slo på hodet til dem som sovnet. Han ble kalt spögubben eller kirkevokteren i Sverige. Han hadde en stang med en bjelle på den ene enden. Våknet de ikke av bjelleklangen, måtte han rett og slett dunke dem ubarmhjertig på skolten. Denne mannen hadde en slags embetsdrakt. Dette var i Sverige, men det er uvisst om man hadde en sånn kirketjener i Norge. De har hatt en liknende oppsynsmann i England, Schlesvig-Holstein, Estland og Livland. For å holde seg våkne hadde kvinnene med seg luktesalt. Mennene hadde med seg snus. De kunne bruke isop, muligens reinfann for å holde øynene åpne.

Det er et velkjent sagn som er utbredt over store deler av Europa. Det beretter at selveste djevelen satt i koret og skrev opp navnene på dem som sovnet i kirken. Han nedtegnet dette på en pergamentrull. Men dessverre var det alt for mange som sovnet. Han måtte tøye ut pergamentet for å få plass til alle navnene.

Han tok tak med kjeften i den ene enden av rullen og tøyde den ut med den ene kloen. Da glapp taket, og skallen dundret mot veggen bak ham. Dette var det en som så i kirken. Han syntes dette var så morsomt at han brøt ut i en munter latter. Presten ville senere ha forklaring på denne usømmelige opptreden. Han forklarte bakgrunnen for latteranfallet, og presten sa da at han også ville ha ledd selv av dette opptrinnet.

En mann var så hellig at han kunne legge vantene sine på solstrålene.  Denne egenskapen mistet han, fordi han under en gudstjeneste brast i latter av å se djevelen falle ned under sin skrivevirksomhet. Fra da av maktet ikke den hellige mannen å gjøre det kunststykke å plassere vantene sine på solstrålene. Dette er visstnok et keltisk trekk opprinnelig.

SÅ UT SOM EN APEKATT

Den eldste opptegnelsen er formodentlig å finne i den norrøne Marìu saga. Denne beretningen lyder slik:

En høytidskveld da evangeliet ble lest, fikk subdiakonen et syn. Han så djevelen sitte på en murkant over kirkedøren. Han så ut som en apekatt og hadde et svart blekkhus under det ene øret og en svær penn i den høyre kloen, og han skrev så fort han kunne. Den hellige ånd viste subdiakonen hva djevelen skrev. Rett under djevelen satt to dårlige kvinner og talte om sitt slette liv, og alt det de sa, skrev han opp. Skinnet var fullt på begge sider og på alle kanter. Djevelen ble ille til mote da han ikke fikk plass til alt. Han bet i den ene enden av skinnet og dro i den andre med klørne. Men tennene mistet taket, han slo skallen i muren og ramlet ned med et slikt brak at subdiakonen trodde kirken skulle rase sammen. Han syntes dette var vel til pass for djevelen. Han slo hendene sammen og lo av full hals. De andre som ikke så noe, syntes at subdiakonen oppførte seg usømmelig i Guds hus. Han fikk ikke være med de andre til erkebiskopen etterpå. Sorgfull gikk han til Mariakirken og ba til Maria. Hun viste seg for ham og ga ham det skinnet djevelen hadde skrevet på. Med dette dokumentet gikk han til erkebiskopen. De to kvinnene ble hentet og måtte tilstå, og subdiakonen ble erkebiskopens særlige venn.

FORBØNN

Det er utvilsomt en kontinental, katolsk tradisjon som gjør seg gjeldende i denne legenden. Den er et bevis på Maria-dyrkelsen, som hadde slikt omfang innen katolisismen. Det er hun som intervenerer. Hun er den som går i forbønn for menneskene, og hun kan også gripe direkte inn for å løse folks vanskeligheter.

Det er mange tekstkritiske problemer knyttet til forfatterskapet bak denne sagaen, som omhandler Jomfru Marias liv. Sagaen er stykket sammen av flere kilder, som det ikke alltid er lett å påvise. Legenden om den skrivekyndige djevelen kan være kommet fra Frankrike. En tenker her spesielt på klosteret Saint Victor i Paris, der flere gamle håndskrifter finnes. De lærde i Norge hadde nær forbindelse med dette klosteret i middelalderen. Noe av stoffet i sagaen kan stamme fra før år 200. Det finnes bl.a. et kalkmaleri i Lind kirke på Gotland som viser en flittig djevel i ferd med å skrive ned navnene på to skravlete kvinner som forstyrret gudstjenesten. De som ble nedskrevet, kunne vente seg et evig opphold i helvete. Pergamentrullen til djevelen er en slags skjebnens bok eller et synderegister. Et sidestykke kan være Guds egen bok der menneskenes fortjenester og synder er nedskrevet.

Prestene måtte forsøke å forklare menigheten de ofte abstrakte læresetningene innen kristendommen. Hvordan skulle de makte å vekke interessen hos folk ? De tydde til legender om helgener som fant martyrdøden. Men de kunne også bruke sagn og eventyr for å illustrere på kontant vis kristendommens sannheter. Disse beretningene ble kalt med et latinsk ord exempla (entall: exemplum). Dette ordet viser at beretningene skulle være manende eksempler for folks atferd.

KJERRINGA MOT STRØMMEN

Et av eventyrene som ble brukt var Kjerringa mot strømmen. Dette er ett av våre mest kjente eventyr, fordi det finnes i Asbjørnsen og Moes samling. Man erindrer seg den trettekjære kjerringa som motsa mannen i alt han sa. Da hun druknet, måtte de lete etter henne ikke nedover strømmen, men mot strømmen og der fant de henne. I Norge er hennes skjebne blitt et utbredt og alminnelig kjent munnhell. Særlig tyske prester på 1700-tallet synes å ha hatt en forkjærlighet til dette eventyret. Hva skulle det så tjene til? Jo, det var en overbevisende formaning om at kvinnen skulle være mannen underdanig. Det ble fortolket dithen at stridbare kvinner burde temme sitt lynne og adlyde mannen uten å mukke. En ser her at eventyret understøttet den kristelig funderte ideologien at mannen skulle være enehersker i hjemmet! Dette kan for moderne mennesker forstås som et utslag av misogyni (kvinnehat). Det finnes for øvrig en lang rekke beretninger i muntlig tradisjon og skriftlig overlevering der nedvurderinger av kvinnekjønnet kommer ganske overbevisende til uttrykk. Det forekommer også mange dikt av navngitte forfattere som forfekter tesen om kvinnekjønnet som en plage og en forbannelse.

I Hellas anvendte den gresk-ortodokse kirken eventyr i prekenene. Første påskedag pleide menigheten å stå ved en åpen, tom grav på kirkegården. Den  skulle symbolisere Jesu grav etter hans oppstandelse. Ved denne spesielle anledningen holdt presten en tale spekket med morsomme eventyr. Det gjaldt å få de fremmøtte til å skratte uhemmet. De skulle nemlig glede seg over at Jesus var oppstått fra de døde. Dette var en institusjon i seg selv og ble kalt med det gjengse latinske uttrykket risus paschalis, det vil si påskelatteren.

BESYNDERLIG SKIKK

Dette var en besynderlig skikk. Det er ikke lett å risse opp historikken bak dette noe selsomme innslaget. Det er mulig at skikken har sine røtter i gammel orientalsk og europeisk fruktbarhetsdyrking, Om våren kom fruktbarheten tilbake, og dette ble feiret med latter og store festligheter der naturen nok gikk over opptuktelsen.

Også ved den greske graven utartet det til tåpelige opptrinn og rene klovnestreker. Det er en alminnelig oppfatning blant forskere at denne latteren oppstod i Bayern på 1500-tallet. I Tyskland hadde de et eget navn på eventyr som ble fortalt av prestene første påskemorgen, Ostermärlein (påskeeventyr).

Men det er slik at forskerne skriver av hverandre. Derfor opptrer denne forklaringen i flere leksika i uendret form. Dette bør nok undersøkes nærmere. Hvordan kunne den bayerske påskelatteren påvirke den greske eller omvendt? En kan meget vanskelig forestille seg en forbindelse her. Enkelte teologer understreker at denne latteren skulle komme fra hjertet, for det er i virkeligheten Guds latter og glede over Jesu oppstandelse som lyder. Men menneskene skal glede seg over dette og over at Jesus gjenløste menneskene ved sin offerdød.

 NATURHISTORIE

Det ble gitt ut skrifter med fortellinger av forskjellig slag som prestene kunne live opp prekenene sine med. Dette representerer en egen form for litteratur. Den forelå i stor utstrekning på latin. Prestene og munkene behersket dette språket, i alle fall mange av dem.. Den mest kjente legendesamlingen som ble brukt til dette formålet er utvilsomt Legenda aurea (Den gylne legende ) av Jacobus de Voragine (død 1298). Den tjente rett og slett som håndbok for prester og munker. Også nonnene kunne her finne frem til passende forbilder for sitt virke.

Det var ikke bare oppbyggelsesbøker som kom i bruk. Prestene tydde også til mer verdslig litteratur. Et eksempel er samlingen Gesta Romanorum. (Romernes bedrifter) Denne boken har intet å gjøre med den gamle romerske historie. Det er her tale om oppfunne beretninger der handlingen er henlagt til oldtiden. Dette er en av de mest leste samlingene og var svært populær i alle lag av folk i Europa.

Men også naturhistoriske bøker var yndet lesning Disse ble sømfart av prestene med henblikk på å videreføre utdrag av dem til menigheten. Her kan spesielt nevnes Physiologus. Den ble forfattet på gresk i det 4.de århundret etter Kristus, og siden i latinsk oversettelse utbredt over hele Europa. Den ble oversatt til en del orientalske språk. Den inneholder redegjørelser for 48 planter, dyr og steiner. Deres særlige egenskaper ble fortolket som tegn på Kristus, djevelen osv.

GUDS SKAPERKRAFT

Naturhistorien fikk en religiøs og etisk fortolkningsramme. Man kunne trekke  mang en moralsk lærdom ut fra for eksempel skildringene av ulike dyrearters levevis. Alt dette var bevis på Guds skaperkraft og hans stadige tilstedeværelse. Denne interessen kunne bli understøttet av de mange raritetskabinetter som dukket opp i barokkens tidsalder rundt om i Europa. Her kunne en bl.a. se rare fossiler, enhjørningshorn, fliser av Kristi kors og repet som Judas hengte seg i. Alle disse beretningene var underholdende. Men omkring år 1100 var meningen med å gjengi exempla å fremkalle tårer. De skulle påkalle medlidenhet med de som hadde det vondt og måtte dø for sin tro.

Men etter hvert gled prestene og munkene over til spenningsfylte og humoristiske beretninger for å kunne fange interessen til folk. Enkelte prester i Tyskland fór med rene klovnestreker ved prekestolen, rev seg i håret, rullet med øynene, utstøtte ul og rakte tunge for å få menigheten til å le første påskedag! Påskelatteren ble forbudt av pave Clemens X (1670-1676), men til liten nytte. Flere tyske biskoper i det 18.århundret forbød påskelatteren også.

Omvandrende predikanter bidro mye til å spre slike historier. De solgte samtidig flyveblad med resepter og magiske formler mot alskens sykdommer. Dette var ofte munker som var blitt jaget ut av klosteret for usømmelig atferd, eller halvstuderte teologistudenter som av forskjellige grunner ikke orket å fullføre eksamen. Krefter innen presteskapet i Europa forsøkte å motvirke denne tendensen til å pepre prekenene med profane fortellinger. Kirkemøtet i Bordeaux i 1585 forbød bruk av fabeldikting i prekener og annen forkynnelse. Men det hadde liten virkning.

Det kan nevnes til sist at Joseph Ratzinger før han ble pave Benedikt XVI  (f.1927-)  holdt en  preken i den bayerske radioen i en serie om katolske høytidsdager  hvor han omtalte  påskelatteren. Han uttalte her bl.a. at Jesus etter forløsningen første påskedag steg leende ned til menneskene.

UTVALGT LITTERATUR

Backman, E.Louis : Den religiösa dansen inom kristen kyrka och folkmedicin. Stockholm 1945 s.225-230.

Brückner, Wolfgang (hrsg.) : Volkserzählung und Reformation. Ein Handbuch zur Tradierung und Funktion von Erzählstoffen und Erzählliteratur im Protestantismus. Berlin 1974.Passim.

Enzyklopädie des Märchens  Band 4.Lieferung 2/3   stikkordene  Exempelsammlungen og Exemplum. Spaltene 592-649.

Eriksen, Anne: Lovkirker i Norge etter reformasjonen Universitetet i Oslo 1986.

Grambo, Ronald: Djevelens livshistorie:Scener fra en  travel tilværelse.Oslo 1990. s.133-135.

Grambo, Ronald : Guilt and Punishment in Norwegian Legends. I: Fabula Zeitschrift für Erzählforschung 11.Band Heft 3. Berlin 1978 s.253-270.

Kvideland, Reimund: Med salmiakk, isop og fanden mot kyrkjesøvn. I: Tradisjon. Tidsskrift for folkeminnevitskap Nr. 1 1971 s.1-18.

Metzner, Ernst-Erich: Zur frühesten Geschichte der europäischen Balladendichtung  Der Tanz in Kölbigk. Legendarische Nachrichten. Gesellschaftlicher Hintergrund. Historische Voraussetzungen.Frankfurter Beiträge zur Germanistik Band 14.Frankfurt am Main 1972.

Moser-Rath, Elfriede: Das streitsüchtige Eheweib. Erzählformen des 17.Jahrhunderts zum Schwanktyp AT 1365.I: Rheinisches Jahrbuch für Volkskunde Zehnter Jahrgang Bonn 1959 s.40-50.

Odenius, Oloph: Exempel I: Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder fra vikingtid til reformasjonstid. Bind IV.Oslo 1959 spaltene 90-96.

Riising, Anne : Danmarks middelalderlige Prædiken.København 1969.s.68-86.

Rodin, Kerstin,: Onda kvinnor och  oregerliga hustrur. En etnologisk studie av kontroversiella kvinnobilder. With an English Summary.Uppsala 1984.Passim.

Unger, C.R.: Marìu saga. Christiania 1871

Wildhaber, Robert : Das Sündenregister auf der Kuhhaut FF Communications  No.163. Helsinki 1955.