Spetalen og gruvene i gammel tid

Arne Linner

Navnet Spetalen skal komme av det latinske spitali, som betyr sykehus eller herberge. Ved Spetalen mener man det har ligget et såkalt ”sålehus”, et herberge for pilegrimer på vei til Trondheim, derav navnet. Slike sålehus lå det for øvrig også i Eidskog, ved Rambøl på Vestmarka og ved Matrand.

PILEGRIMSVEIEN

Pilegrimsveien gikk nemlig forbi her. Den gikk videre over Holt ved Kongsvinger, opp Kurudlia, over Stømnerhøgda og gruvene ned mot Spetalen og Glomma. Derfra brukte de båt til Skjeppestad i Nord-Odal. En annen pilegrimsvei kom over Rambøl, Ljøner, Fjeldskogen, Rålimana og ned til Spetalen. Det nevnte sålehus skal ha ligget ovafor det som nå heter Amundstuen, en gard som stammer helt fra 1200-tallet. I hustuftene etter sålehuset skal noen i det forrige århundre ha gravet i bakken og funnet menneskebein. Kanskje det var pilegrimer som døde der, eller omkomne etter ”sjøslaget ved Spetalen”.

Det er historien om kong Håkon Håkonsson, som i mai 1227 var på disse kanter med 35 skip, på tokt for å ta ribbungene, opprørshæren til Sigurd Ribbung. Kongsmennene hadde møtt ribbungene ved Fulu i Sør-Odal og drept alle der, men så fikk de øye på fiender ved Spetalen, og disse ble også drept. Kanskje det var ved sålehuset.

Tunet som huset lå ved, ligger ved foten av Marikollen – et navn som skriver seg fra den hellige Margareta, som Øiset kirke var vigd til. Spetalen og det meste av gruveområdet hørte før i tida til Øiset kirkesogn. Det var fast fergeforbindelse over Glomma. Denne som ble nedlagt i 1723.

GRUVENE

Det var trolig pilegrimene som først oppdaget malmforekomstene i Spetalen. Veien de brukte gikk nemlig tvers gjennom det som vi nå kaller gruveberget. Det samme er tilfelle ved Trautgruvene i Nord-Odal. Pilegrimene kom jo både fra Tyskland og Sverige, blant annet fra områder som hadde drevet med gruvedrift lenge før oss. De visste sikkert hva de skulle se etter. Det måtte ha ligget store malmlag i dagen, synlig for folk, slik som smed Arne Øiset har sagt: ”De som for her, måtte trø på malmen”.

Gruvene ligger på høgdedraget mellom Galterud og sjøen Bæreia. Det er fire-fem store gruver, den djupeste skal være 70 meter, i tillegg til mange mindre skjerp, i alt ca 20. De fleste er fylt med vann.

Gruvedriften kan ha startet på 1600-tallet, kanskje før med primitive midler. Det er funnet  rester etter en masovn (smelteovn) ved Galterud, som har meget gammel opprinnelse. Den siste ovnen ble bygd i 1870. Den er revet nå.

ARBEIDERBOLIGEN

I oktober 1994 skriver Glåmdalen en artikkel om den gamle arbeiderboligen. Vi henter litt stoff fra denne:

I de skarpe svingene like før Skyrud sykehjem på Galterudvegen, ved det såkalte Amundstutorget, ligger det grå, nedslitte tømmerhuset med innebygget svalgang. Denne boligen er trolig en av de få gjenværende bygningene fra gruvedriften i Spetalen. Opprinnelig stod det to gruvearbeiderboliger her. Den andre ble revet og brukt i Holmengården i Kongsvinger. Et bryggerhus like ved inneholder en stor bakerovn, noe som kan tyde på at det bodde mange mennesker i nærheten. I følge bygdeboka for Vinger og Eidskog var det i 1875 tretten familier med til sammen 32 personer som holdt til i disse to boligene.

Det er nettopp her ved den gamle arbeiderboligen den nåværende vegen oppover til gruvefeltet starter. Herfra går Grubeveien som den fortsatt heter, og som er godt synlig forbi den gjenraste stollmunningen, over Gruvberget, med en samling gruver på venstre side, Gunnarskjerpet, Heimgruvene og Nygangen. Videre går den forbi Myrgruva og fram til Sørgruva. Her forsvinner nesten Grubeveien for så å dukke opp igjen i Kurudlia i Kongsvinger.

SVENSKENE VILLE TA GRUVENE

Under Hannibalsfeiden, grensekrigen 1644 – 45, meldte en bergmester Harald Olufson seg frivillig til felten ved Morast skanse i Värmland. Han var godt kjent på skogsveiene på begge sider av grensen. Det var kanskje derfor han ble sendt på herjingstokt innover mot Spetal. På veien brente han og hans følge ned de fleste gardene langs Sigernessjøen, kom over til Bæreia og Rålia nær gruvene, men ble drevet tilbake av norske bønder.

Det andre angrepet gikk storveien over Magnor. Alle gardene langs veien ble brent ned, de siste var Tråstad og Langeland. Her dro de over elva til Kurud, den siste garden før Spetalen. Også her klarte nordmennene å slå dem tilbake. Harald Olufson måtte ha stor interesse av å ta Spetalen gruver.

Neste tokt var under Gyldenløvefeiden 1675 – 79. Da kom svenskene over Vestmarka, brente Ljøner og Havsjømoen, men ble møtt og drevet tilbake på skogen nær Spetalen.

Kanskje var det bergmester Harald Olufson som bygget og drev den første masovnen i Spetalen?

Kilder: Lærer Gunnar Mandt
Norges kongesagaer
Vinger bygdebok bind I og II.