Statens Bilsakkyndige, Kongsvinger – tidlig ute på alle måter!

Firmahistorie fra Kongsvinger på 60-tallet

John Fulland

Statens Bilsakkyndige ble opprettet for å overvåke trafikksikkerheten i Norge etter at antallet biler økte dramatisk fra midten av 1900-tallet, og spesielt etter frigivelsen av bilsalget 1960. I tidenes morgen ble dette arbeidet ivaretatt av politiet, men snart skjønte man at dette måtte overlates til spesialister.

Også førerprøvene ble foretatt av politifolk, men her overtok de bilsakkyndige tidlig selve prøven, mens politiet utstedte og registerførte førerkortene helt fram til sent på 60-tallet, litt varierende fra distrikt til distrikt. Da datasystemet ”Autosys” ble innført fra 1971, samlet dette både motorvognregistret og førerkortregistret. Samtidig ble førerkortene utstedet av Statens Bilsakkyndige nærmest samme dag som selve førerprøven.

Kongsvinger

Statens Bilsakkyndige i Kongsvinger startet med ingeniør Thomassen, som drev hjemmefra med inspeksjoner på gaten og antagelig med godtgjørelse pr stk. På 50-tallet ble Gunnar Bie-Larsen ansatt og hadde kontor i Brugaten i nærheten av der Kongsvinger Elektriske er i dag. Da Engbygget ble ferdig i Rådhusgaten høsten 1953, ble kontoret flyttet dit, og alle førerprøver startet derfra. Bilinspeksjoner foregikk fortsatt ute i gaten, men noen ganger leide man seg inn i verkstedlokaler. Nærheten til politistasjonen tvers over gaten i telegrafbygget var svært praktisk.

Kontrollstasjoner

Veidirektoratet i Oslo forsto at virksomheten til Statens Bilsakkyndige ville vokse dramatisk, og på sent 50-tall begynte man å undersøke hva som skjedde med bilkontroll i andre land. I Tyskland fant man et utbygget nett av kontrollstasjoner i regi av den private organisasjonen ”Technische überwachungs Verein” (TuV). Dit måtte alle tyske biler inn for inspeksjon med jevne mellomrom. Kontrollstasjonene hadde fast utstyr^, som inspeksjonsgrav, bremseprøver og lyskontrollapparat. Virksomheten hadde kontorer, og inspeksjonene ble utført under tak, men ellers i friluft.

I 1960 bestemte Veidirektoratet seg for å bygge to slike stasjoner i Norge, og man må beundre Bie-Larsens innflytelse når man ser at Veidirektoratet valgte Kristiansand og, nettopp, Kongsvinger. Disse to kontrollstasjonene var de første spesialbygde stasjonene for Statens Bilsakkyndige i Norge, og de sto ferdige i 1962. Etter tysk mønster var bilkontrollavdelingene helt åpne, med et dominerende skråtak over alt det tekniske utstyret. I Kongsvinger ble kontrollstasjonen bygget i det nedlagte grustaket i Vardåsvegen, der Statens vegvesen hadde en ledig tomt. Nærmeste nabo var restene av Galgebakken, så her hadde myndighetene hatt virksomhet i lang tid.

Etter den første vinteren forsto man raskt at det tyske mønsteret med åpne kontrollstasjoner ikke fungerte i den norske vinteren. Hverken folk eller utstyr trivdes i snøstormene. Derfor ble kontrollhallene bygget inn med vegger og kjøreporter allerede neste sommer. Dermed ble huset seende ut slik vi kjenner bygget i Vardåsvegen. Kontrollhallen var bare 18 m lang, men passet for datidens største kjøretøyer.

Ansatte

De ansatte var i begynnelsen stasjonssjef Gunnar Bie-Larsen, ingeniør Reidar Moen, ingeniør Egil Hole og etter hvert ingeniør Jan Bolsgård. Sistnevnte kom nyutdannet fra Østfold og ble regnet som en streng førerprøvesensor. Undertegnede hadde likevel ikke problemer med førerprøven med ham i februar 1966. Etter noen år krevde virksomheten øket bemanning, men Veidirektoratet ville da gå rundt kravet om ingeniørutdanning, og etter en del motstand i systemet (Statens Bilsakkyndiges Forening) valgte man å ansette mekanikere til ren bilkontroll, og Sverre Westli ble ansatt. Han fungerte dessuten som vaktmester for bygget.

Neste forenkling i kontrollsystemet var ansettelser av førerprøvekontrollører. Dette var som oftest erfarne sjåførlærere som deretter bare kjørte førerprøver, som regel fem prøver pr. arbeidsdag. Strykprosenten på praktiske førerprøver skulle ligge på ca 20 %, og man slet en del med å få dette til i hele Norge. Kongsvinger var hele tiden kjent for å være ”snille”, men de enkle trafikkforholdene i byen må ta mye av skylden for dette. Det kan ikke underslås at enkelte sjåførskoler spekulerte i at førerprøvetiden kl 09:30 var gunstig for kandidatene, for da var alle skoleelevene kommet på plass og handlefolket var ikke i gang. Byen var altså nesten utdødd, og sjansene for å ramle ut i vanskelige situasjoner var minimale.

Videre utbygging

Inn i dette systemet kom undertegnede høsten 1975, da kapasiteten igjen ble utvidet. Jeg hadde arbeidet i Veidirektoratet fra april 1970 med utbygging av kontrollhaller for Statens Bilsakkyndige, og i denne tiden ble de nye kontrollhallene i Arendal og Hamar bygget ferdig i 1974. Undertegnede fulgte arbeidet og sto for innkjøp av teknisk kontrollutstyr for disse 24 m lange hallene. Også det nye, store anlegget til Statens Bilsakkyndige i Oslo, på Risløkka, sto ferdig i 1975. Dessuten ble det arbeidet med kontrollinstrukser, slik at de tekniske kontrollene av kjøretøy skulle bli mer like over hele landet i utførelse og bedømning.

Ved ankomsten til Kongsvinger begynte først en opplæringsperiode, spesielt rettet mot førerprøvekjøringen. Ingeniørene kjørte prøver for alle førerkortklasser og tok tekniske kontroller av alle typer kjøretøy. Dessuten hadde vi ansvar for å bistå politiet i etterforskning av trafikkulykker. Ved dødsulykker kunne vi bli utkalt til selve ulykkesstedet til alle døgnets tider, men virksomheten var styrt av rekvisisjoner fra politiet. Dette fattet min store interesse, og våren 1980 fikk jeg følge Volvos ulykkeskommisjon i en ukes tid. Volvo hadde tidlig som mål at ingen skulle behøve å dø i en Volvo personbil, og hadde derfor ingeniører som reiste ut fra Gøteborg til ulykker med Volvobiler i hele Sverige. Registreringene de gjorde var svært lærerike for Norge. I Kongsvinger bygget vi opp et nyttig fotoarkiv der alle ulykkessteder, skader mm ble dokumentert. Nå har fylkesvise ulykkeskommisjoner overtatt denne rollen.

Biltilsynet

Navnet Statens Bilsakkyndige ble i 1977 erstattet med Biltilsynet etter en omorganisering i forholdet til Statens Vegvesen, og dette navnet ble brukt fram til 1995, da navnet Trafikkstasjon ble tatt i bruk.

Høsten 1980 flyttet undertegnede til Hammerfest, til en nyopprettet stilling som stasjonssjef i et helt nytt biltilsynsdistrikt. Her skulle to ansatte dekke en stor region med bilkontroller og førerprøver. Dette ble et lærerikt arbeid, men igjen er det ulykkesetterforskningen som har bitt seg fast i minnet. Det er utrolig lite som skiller bagatellskader fra de store katastrofene ute i trafikken, og man kan bli fristet til å tro på skjebnen når man ser hva folk kan overleve, eller hva som kan gi dramatiske følger.

I Kongsvinger gikk Gunnar Bie-Larsen av for aldersgrensen, og Kåre Halvorsen ble ansatt som ny stasjonssjef. Undertegnede hadde nok ønsker om denne jobben, men ansienniteten fra Hammerfest ble for kort. Både Hole og Moen falt fra etter hvert, og Bolsgård ble pensjonist. I deres sted kom Jan Rudberg og Nils Anders Lund, mens Kjell-Erik Hagerud erstattet Sverre Westli. I 1999 flyttet man inn i den nye Kongsvinger Trafikkstasjon i Kongevegen, og etter det har virksomheten med bilkontroll bare gått nedover. De velkjente EU-kontrollene ble innført, og bare spesialkontroller utføres fortsatt i den flotte kontrollhallen.

Aktiviteten med førerprøvene har bare økt, og Kongsvinger er fortsatt et attraktivt sted for førerprøver for kandidater fra andre steder i landet, dels pga kort ventetid og dels pga snille trafikkforhold, selv om vi nå har både trafikklys og rundkjøringer.