Suget fra Amerika

Av Inge Lill Grønnerud

Midt i en bratt bakke i Kongsvinger syd ligger et hvitt hus, og i bakkant et rødt
lite stabbur, som har blitt litt skjevt med årene. Det første en legger merke til er
at huset har grunnmur som ser ut som den har stått i mange år. Grunnmuren er
bygget i stein og ikke i mur. I dette huset har det bodd folk som valgte å
utvandre, de valgte Amerika til fordel for sitt fedreland. I dette huset har det
skjedd mye informasjonsutveksling om forhold i USA og sikkert nok avgjørelser
på om en skulle dra eller bli boende i Vinger.

Huset i Ellens veg
Grunnlaget for denne fortellingen har jeg tatt utgangspunkt i brev fra Amerika. Disse kildene vitner om hva folk var opptatt av i fortiden. Å finne ut hva kjente og kjære nasjonale figurer, som forfattere og andre mektige personer i samtiden, mente om utvandringen er lett å finne kilder på. Hva de mente kan vi lese i deres utgivelser av bøker og annet. Det som derimot kan være mer krevende er å vite hva folk flest, eller enkeltindivider, hadde for slags erfaring og meninger om sin samtid og hverdag. Kildene for denne fortellingen er med utgangspunkt i et hus, en bunke tynne brev fra Amerika, et innlegg i lokalavisen i samtiden, ei prestebok og noen skipslister. Kirkeboka fra Vinger
kan fortelle mye interessant. I boka registrerte presten hvem som flyttet inn og ut av prestegjeldet. Utflyttingsprotokollen viser at i årene 1882 og 1883 var de fleste som flyttet registrert som utvandret til Amerika. 1) Den vanligste måten å identifisere folk på tidligere var presteattester. Christian 5.s Norske Lov av 1687 påla alle som flyttet å ha attest fra presten. Innenlands passtvang var gjeldene fram til 1860. Loven av 1805 innskrenket retten til å utstede pass og oppgaven ble gitt til fogden, og i byer- politiet. Fra 1812 ble sogneprestene pålagt å føre tilgang- og avgangslister for å kontrollere flyttingen ut og inn av soknet. Disse opplysningene er ført i tilgangs- og avgangslister bak i kirkeboken. I tillegg har vi et bilde av fruen som bodde i huset i Ellens veg. Folk har kommet og gått –
ut av tiden. Allikevel er de ikke borte for alltid, selv om folk som lever i dag ikke kjente eller husker dem. Det finnes alltid spor etter de som var før oss. Hvor skal vi lete, hva skal vi se etter? I dette tilfellet har vi brev som ble sendt fra Amerika til Vinger. Egodokumenter skrevet av personene denne fortellingen skal handle om. På denne måten skriver personene seg inn i historien. Vi blir kjent med dem gjennom skriften som er i brevene. I skriften ligger avtrykk av deres tanker og følelser. Ved hjelp av brev kunne de opprettholde kontakten med kjente og kjære på lang avstand og over lang tid.
Denne kontakten vitner om kontakt mellom enkeltindivider fra tidligere tider og gir oss innblikk i historien. Å lese slike brev blir som en portal inn til fortiden, som et kikkehull til svunne og forgagne tider. Vi leser, tolker og forstår utfra vår referanseramme.

Slektsbånd slites av med tiden
I denne fortellingen trekker vi trådene tilbake til 1880-årene. Det er 140 år siden og langt tilbake i tid, og det finnes ingen tidsvitner til perioden. I dag er det ikke lengre vanlig å ha en onkel i Amerika, slik det var for mange på 1900-tallet. Alt flere familier med slektninger i USA har mistet kontakten med sine slektninger. Familiebåndene har blitt tynnslitte og røket over med tiden. Det er ikke unaturlig. Hvis vi ser for oss slektstreet kan vi se for oss at et mønster tar form. Slektstrær bli gjødslet og drevet fram av minner og historier om de som var før oss. Grenene av familietreet har, som et hus under bygging, vokst i hver sin retning og dannet nye fløyer. Disse fløyene går videre på hvert sitt kontinent, en fløy i USA og en fløy i Norge. Det sies at det tar tre generasjoner å gå inn i et nytt samfunn. Tiden som har gått og manglene på naturlige møtepunkter kan være forklaringen på at vi ikke lenger har kontakt med slektningene som dro til USA for generasjoner siden. Derfor er det knyttet spenning til de som dro. Vi husker ikke hva som er årsaken til at så mange reiste. Det virker nesten som fiksjon at en del av slekta finnes på andre siden av havet. Hva var det som skjedde her som gjorde at de valgte å bryte opp og flytte seg over til en ny verdensdel? Hvorfor dro de og hvordan gikk det med dem på andre siden av Atlanteren? Amerikabrev sendt til Ellens hus i bakken kan svare på disse spørsmålene.

Amerikutvandring fra distriktet
Fortsatt er det stor interesse for den norske utvandringa til Amerika. Fra Norge var det en betydelig andel av befolkningen som emigrerte. Faktisk var det så mange over en hundreårsperiode at hver fjerde nordmann var bosatt i Amerika. Fra Vinger og omegn var det, i forhold til folketallet, mange som dro. Spesielt i starten av 1880-årene var det mange som reiste herfra til fordel for å prøve lykken i Amerika. De fleste som i dag har drevet med slektsgranskning, finner noen i sin familie som solgte unna og satset alt på en ny framtid i USA. Utfarten til Amerrika stilnet etter første verdenskrig, men sluttet aldri helt. Det kom stadig tilsig med nordmenn som reiste til Amerika. Først etter andre verdenskrig tørket tilsiget med nordmenn som dro til Amerika opp.

Utvandring til Amerika
Historiker Ingrid Semmingsen var norsk pioner innen migrasjonsforskning. Hun var fra Stange, et distrikt med høy andel utvandrede nordmenn, og hun var den første kvinnelige historikeren som ble utdannet og arbeidet i Norge. Hun forsøkte å danne oversikt over hvorfor emigrantene dro til Amerika. Semmingsen mente migrasjon førte til en endring i bosettingsmønsteret og i den økonomiske og sosiale strukturen i samfunnet utvandringen skjer fra. Hun beskrev hvordan jordbrukssamfunn i den førindustrielle epoken, som ikke hadde kontakt med et bysamfunn hvor folk kunne flytte til, var mer mottagelig for angrep av «Amerika-feber», enn de rurale områdene som hadde et etablert flyttemønster til nærliggende byer. Knapphet på goder og jord var to av flere årsaker til at utreisen fant sted. Bakgrunnen for vurderingen om å reise eller bli værende må ha vært sammensatt. Slike faktorer blir gjerne omtalt i migrasjonstermer som et sug eller en dragning til et
destinasjonsland. I motsatt fall blir det å bli skjøvet ut av sine vante omgivelser grunnet mangel på at grunnleggende behov blir dekket i sitt boområde. Nå er forskningen vurdert som et eget paradigme, Semmingsenskolen. 2) I ettertid har Semmingsen blitt kritisert for å ikke følge emigrantene lenger enn til kyststripa, og forlater dem i det de setter seg i båten på veg over til det nye kontinentet. I dag vet vi at mange, så mange som hver fjerde amerikafarer, returnerte til Norge. Mange av de som returnerte hadde tjent seg opp penger som de invisterte i sin framtid i Norge. Denne kapitalen hadde stor innvirkning på å bygge opp Norge, – med midler tjent opp i den amerikanske økonomien. Slik sett var den amerikanske kapitalindustrien med på å sørge for at Norge fikk sin spede start på oppbyggingen av velferdsstaten. De som returnerte fra USA med opptjente penger investerte i noe som ga dem og deres etterkommere et levebrød. Kanskje fikk de råd til å kjøpe seg en fiskebåt, en melkebil eller mulighet for en annen stor investering som la grunnlaget for arbeid og lønn i generasjoner framover.

Vandrelyst
Det finnes mange kilder på hva de kjente og kjære størrelsene i norsk kulturliv mente om
utvandringen til Amerika fra Norge i sin samtid. Bjørnstjerne Bjørnsson var opptatt av Amerika og mengden nordmenn som dro fra Norge til det nye kontinentet. Han betraktet de som dro og skrev:

“Det noget må være i selve livet,
som kalder på den,
hvem trang er givet,
en dragende magt,
et kjærlig bryst,
som sorg og skyhed og udfærslyst
kan favne med fred i brudegave.”
(Bjørnsson 1858, 54)

I diktet fortelles det om at vandringslysten hos unge som en trang, og noe som kaller eller lokker på ungdommen, noe besnærende og spennende som kan utforskes. Bjørnsson skriver at han mener at unge med vandrelyst blir dratt ut av sine vante omgivelser og at de nye omgivelsene kaller på dem. I dag kaller migrasjonforskere det Bjørnsson setter ord på som push-faktorer. Disse faktorene beskriver hva som gjorde at folk kjente et sug fra Amerika. Bjørnsson var selv flere ganger over og besøkte det norske Amerika, men dette var noe senere enn diktets tilblivelse, på 1880-tallet. Deretter ble det flere besøk i det “norske Amerika”. Agnes Matilde Wergeland, vår første kvinnelige historiker – boende utenfor hjemlandet, fant seg nødt til å emigrere fra Norge for å få tatt seg utdanning. Norge ga ikke gode nok muligheter for kvinner med akademiske ambisjoner. Hun reiste først til Tyskland og Sveits før hun til slutt valgte USA som sitt nye hjemland. Agnes bodde hele sitt akademiske liv sammen med en annen kvinne, som ble med henne i alle statene hun levde i over i USA. 3 Anges fant tilhørighet i sine idealer og gjorde livsreisen til sitt hjem. Til tross for dette savnet hun sitt hjemland. I sin lyrikk og brev skrev hjem beskrev Agnes hvordan det var smerte og offer knyttet til utvandringen. Agnes beskrev Norge som trangt, både åndelig og fysisk. Trangheten ga seg utslag i at det var få muligheter for å komme seg opp og fram for flere lag av folket, både for kvinner generelt og de som levde som husmenn. Utfordringen for de fattigste var å ha penger til utreisebilletten. I noen tilfeller ble det gitt pengestøtte fra fattigkassa i kommunen, andre ganger måtte en dra veksler på folk som hadde reist på forhånd, som en fikk låne penger av. I Norge hadde husmennene stadig dårligere kår og mange av dem slet med å skaffe seg sitt daglige brød. Tradisjonelt har det blitt lagt vekt på pushfaktorer som trakk nordmenn vekk fra Norge grunnet befolkningsoverskudd og dårlige økonomiske forutsetninger – emigrantene ble dratt ut av landet for å skape seg en bedre fremtid «over there». De som dro over til Amerika var ikke flyktninger, de rømte ikke fra den ytterste nød. De reiste for å bedre livet sitt. For å stige, ikke synke. Leve, ikke bare overleve. Etter utbyggingen av Kongsvingerbanen i 1865 var det ikke nevneverdig modernisering i vårt distrikt. Industrien i Kongsvinger/Vinger var beskjeden. Unge folk så ikke ei framtid her. 4 De best stilte fortsatte å leve i sine vante omgivelser, alternativet for flere andre var å emigrere. For å vite hva folk generelt mente om vurderingen å bli eller dra må vi lese hva vanlig folk skrev brev hjem om. I tillegg gir avisomtale og skips- og emigrasjonslister god informasjon.

Amerikafeber
Lokalt i Kongsvinger var den store utreisetrangen eller -lysten, sett på som et problem i samtiden. Som en kan lese i avisen holdt redaktøren i Hedmarken Amtstidene i 1880-årene stadig innlegg som frarådet utreisen fra området. Han agiterte for at folk ikke måtte gi opp, men bli værende i sitt hjemland. Han appellerte til sine lesere om å ikke bli smittet av den amerikafeber som herjet rundt i distriktet. Det er tydelig at utvandringen til Amerika var noe fryktet, og at de som var angrepet av amerikafeber var syke i sinnet. Redaktøren beskrev utreiseviljen som en feber, en sykdom man ble angripet av i større eller mindre alvorlig grad. Avisredaktøren beskrev kaoset på jernbanestasjonen i Kongsvinger som noe liknende en syndens pøl. Samtidig kunne en lese annonser fra skipskonsern som opplyste om priser og avgangstider på skipslinjer som drev transport av mennesker og gods over til havet til Amerika. Se faksismile under.

Agenter for arbeid og utreise
Mange tjente penger på den omfangsrike utvandringen fra Norge til Amerika. Agenter for utreise og arbeid i Amerika fantes det overalt. Kom en seg til Oslo fantes agenter på kaiene, for skipslinjer med amerikautfart, for arbeidsgivere, jernbaneselskaper og andre virksomheter i Amerika. Hvis en klarte å verve noen til en amerikareise kunne en få betalt enten med gratis overfart, penger eller andre goder. Skipene som reiste hadde agenter for å søke reisende til sine linjer over Atlanteren. De benyttet seg gjerne av emigranter som var kjent både med skipsoverfarten og hvordan leve og bo i Amerika. Disse lokal kjentmennene var kjente av lokalbefolkningen og hadde tillit hos de som bestemte seg for å dra til USA. Skipsfirmaene samarbeidet med jernbaneselskaper i USA om å gi de beste tilbudene på kost og losji. Agentvirksomhet var det på flere hold. I USA fantes agenter for store jernbaneselskaper og storfarmer som trengte arbeidskraften unge euopeere kunne gi.
Jernbaneselskaper ga bort landeiendom til nyetablerte nordeuropeiske emigranter. Ønsket om å bosette frie, hvite og protestantiske emigranter var en bevisst bosettingsstrategi fra myndighetene. At denne strategien gikk på bekostning av de innfødte urinnvånerne og deres behov var ønsket politikk. 5)

Sponsorvirksomhet
Penger til å kjøpe seg Amerikabillett for var det ikke mange som hadde. Unge med utferdstrang invisterte i egen kropp og dens arbeidskapasitet for å komme seg over Atlanteren. En sponsor eller agent betalte billetten på forhånd og den unge med utferdstrang bandt seg til å jobbe i et år. Hvis du hadde flaks eller kontakter kunne slektninger i Amerika betale for billett slik at den unge emigranten kom seg over. Ofte ble slike førbetalte billetter sendt i amerikabrev. Noen fikk tilsendt penger i amerikabrev for å kjøpe seg en billett over havet. Kanskje trengte slektningen eller frenden i Amerika arbeidshjelp i et år. Det ser ut til at de som dro fikk større utsikter til å tjene seg penger, men arbeidslivet i USA kunne være hardt. De måtte lære seg et nytt språk, og en ny kultur – i tillegg til nye arbeidsmåter og teknikker. For dem som jobbet på farm var klimaet varmt på sommeren og enda hardere og kaldere enn i Norge vinterstid.

Amerikabrev bandt folk sammen
Ellen hadde tre brødre som alle dro til Amerika og ble værende. Noen av dem reiste med sin familie, andre dro som enslige arbeidere. Destinasjonslandet USA lokket av mange grunner. I USA kunne en ta seg land, og det gratis! Det å få gratis jord bare ved å bosette seg passet godt for arbeidsomme mennesker som var vant til å holde dyr og dyrke jord. At det kostet krefter, var sikkert! Mange ble lokket av historiene fra amerikabrev som en leste opp i stuene, i lyset fra ei parafinlampe. Et eksempel på at slik informasjon ble skrevet i brevs form har vi fra Amund Raalien. Amund sendte brev til Ellen Digerud for å be henne fortelle om faren hans var i live. Han fikk ikke svarbrev hjemmefra, og var bekymret for slektningene hjemme. Amund skriver til Ellen med forventning om at hun vet nytt om slektningene der hjemme. Dessuten var hun en dame til å stole på som han regnet med å få svarbrev fra. Amund Hansen Raalien var 18 år da han reiste over til USA med barken Victoria. Amund var en av de som reiste i følget med to av Ellens brødre, Karelius Tjøstelsen Digerud og Lars Christiansen Digerud. Lars hadde med seg kone og to barn mens Karelius reiste som ungkar. Amund sitt reisefølge var en familie på hele åtte personer. Barken de dro i reiste fra Kristiania 29. april, og ankom de store sjøene gjennom Canada og fram til Quebec den 16. juli 1868. Å reise nordpassasjen over Canada til USA var vanlig for seilbåter på denne tiden. Fra Quebec tok de tog eller båt videre sørover på elven Red River. Passasjerlista til barken Victoria viser et reisefølge av folk fra Vinger sokn, så mange som 17 i tallet. På skipet var det plass til 312 reisende og av dem var 35 fra Solør og åtte personer fra Nord Odal, et større reisefølge fra Østmark og enkelte fra Eidskog, resten av passasjerene var hovedsaklig fra Stange, Elverum og Ullensaker. 6)

Destinasjonsstedet for Amund og familien hans var Minnesota, mens brødrene Digerud skulle til Chicago. På bildet under viser kartutsnitt fra staten Iowa, hvor begge brødrene Digerud til slutt bosatte seg. Lars gjorde det samme som Amund Raalien, og bygget seg en farm. For å komme i gang med farmerlivet var det nødvendig å ha penger en kunne investere i bondelivet. I USA var farmingen styrt mer som en forretningsvirksomhet enn i gamlelandet, og det var økonomiske vurderinger som avgjorde driftsformen. Målet for farmingen var først og fremst produsjon for salg i stor skala, til motsetning fra i Norge hvor selvberging var målet. Det markedsrettede jordbruket i USA krevde større økonomiske investeringer, men ga også større avkastning, gitt at forholdene var gode. Fortjenesten var til forskjell fra gamlelandet svært god, men lønna kunne endre seg mye fra år til år, og var styrt av konjunksjoner i markedsøkonomien.

Nytt navn i Amerika
I USA tok Amund etternavnet Rolein, slik at det ble uttalt mest mulig lydlikt den norske og vante uttalen av etternavnet hans. Her ser vi at Amund valgte vekk oppkallingsnavnet Hansen etter faren, men brukte gårdsnavnet fra Vinger. Av brevet ser vi at han kalte opp gården sin Raalien i Grant County, Minnesota, USA med norsk skrivemåte. Amund tilpasset seg til å gå inn det amerikanske samfunnet med å endre skrivemåten på etternavnet sitt. Blandt nordmenn som emigrerte til USA var det flere som byttet navn til noe helt annet. Men i mange tilfeller, når de ble presentert for behovet for å bruke ett vedvarende etternavn, valgte de ut en av de doble gjenkjenningsnavnene som ble brukt i Norge – enten oppkalling av faren (i dette tilfellet Hansen) eller gårdsnavnet (i dette tilfellet Raalien). Det sistnevne navnet endret seg hvis personen flyttet, eller ble beholt som en gest til sin føde- og slektsgård. Brevet Amund sendte til Ellen ble skrevet i 1881. Amund var 32 år og livet hans hadde endret seg mye siden han reiste fra Rålien ved Bæreia. Amund fikk seg norsk kone i Amerika. Kona het Eli og de fikk flere barn har de sammen, alle født i Minnesota. Det var tydelig at Amund ventet med å skrive brev til han hadde fått farmerlivet opp å gå. Amund skrev om hvor mange mål dyrket mark han hadde, og hvor mange hus han hadde fått reist og at fødselen av datteren hadde gått fint. Antall dyr han holdt og hvor mye avlinger jorda ga, var også viktig for ham å sende beskjed hjem om. Han fortalte om værfenomener som var ekstreme mot hva været var hjemme i Vinger. Vinteren var hard, Amund skriver at han og kona blir isolert vinterstid. Selv om de hadde naboer i nærheten som de kunne tenkes å sosialiseres med, gjorde kulden, snøfokk og snøstormer at de måtte holde seg innendørs. For en farmer i nærheten frøs flere kyr i hjel grunnet de grusomme vinterstormene. Vinteren var tid for å skrive brev, ettersom det var lite annet enn lesing og skriving å ta seg til etter at en har gjort stell og mating av dyrene. I USA var det mannens jobb å gjøre fjøsstellet, noe som ofte var kvinnearbeid i Norge.
Ikke alle ble rådet til å komme etter, men det som Amund kan fortelle om vellykket gårdsdrift, og det kunne få flere til å forsøke seg farmere i USA. Amund oppfordret ikke direkte til utvandring, men den vanlige oppfatningen var at informasjonen i amerikabrev generelt fremmet utvandring. Rådene og opplysningene som brevene ga var ikke entydige, men fattige, unge og friske folk fikk stadig påminnelse og oppfordring om å søke lykken over i USA. Den gjennomgående faktoren som dro folk ut av landet handler i stort sett om å lage seg bedre levekår. Vi kan trekke informasjon ut av å lese Amunds brev at han har greid seg god i USA, bedre enn han ville klart seg i hjemlandet. Andre forhold som fikk folk til å reise var sosial urett, fattigdom, mangel på arbeid eller at en reiste etter familie og
kjente som hadde emigrert på tidligere tidspunkt. Noe som kunne avskrekke og dempe
forventningene var beskrivelser av de kraftige værfenomenene som styrte livet i større grad enn hjemme. Amund advarer om skrekkelig harde vintre som kunne gå hard ut over folk og fe.

Ellen Digeruds sønn reiste til Amerika
I prestens ministerialbok av Vinger sokn finnes sønnen til Ellen Digerud, Emil Hansen, registrert som utflyttet til Amerika. Det står at han ble konfirmert i 2. oktober i 1881, og at han var ungkar. Emil dro etter sine onkler til Amerika. Emil, som de fleste migranter, trengte å høre hjemme et sted. Han overvant aldri savnet etter sitt hjemland. På slutten av livet skulle Emil riktignok vende hjem til Digerud, for båndene til opphavet lot seg ikke bryte innenfor spennet av et menneskeliv. Sirkelen var med hjembesøket sluttet. For Emil sin del var en sirkel brutt, hans følelse av hjemlengsel i Amerika var fortsatt sterk. Selv om den ble mildere etter hjembesøket, sluttet hjemlengselen aldri å hjemsøke ham. Emil ble gravlagt i Chicago, men i hans levetid var alltid lengselen etter Vinger og en del av hjertet hans tilhørende på Digerud. Han trodde helt til siste leveår at han skulle få med seg sine barn til hjemlandet for godt. I sitt siste leveår skrev han i et brev til broren; “flytte hjem igjen”. Emil sendte mange brev hjem til det hvite huset i bakken på Digerud. Det hvite huset i bakken kan en se på som en sentral for amerikabrev, for dette var tiden før telefon var noe som bandt folk sammen. På tiden vi trekker tråden tilbake til, var det brev som varkommunikasjonsformen. Fra 1860 og framover ble mange brev fra Amerika ble sendt til og fra dette huset midt i bakken. I dag heter vegen i bakken, som peker ned mot Jernbanegata, Ellens veg. Vegen er kalt opp etter fruen som bodde i huset, Ellen Krestensen Digerud. På bildet ser vi at vegen gikk i øst-vestlig retning, i dag er vegen snudd, nå går den nord-sydlig retning.

1 (SAH, Vinger prestekontor, 1881-1900)
2 (Fuglerud 2001)
3 (Munch-Møller 2021)
4 (Segelsten 2017, 38)
5 (Hansen og Sun 2017)
6 (Austheim 2000)

Av Inga Lill Grønnerud
Master i historie

Bibliografi
Austheim, Trond. «Passenger list 1868 – bark Victoria.» Norway Heritage – Hands across the sea.
2000. http://www.norwayheritage.com/p_list.asp?jo=2028&ps=15242.

Bjørnsson, Bjørnstjerne. «Arne». Nasjonalbiblioteket. 1858. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016051026002.

Fuglerud, Øivind. «Migrasjonsforståelse : flytteprosesser, rasisme og globalisering.» Ver. 2. utg.Najonalbiblioteket, bøker. Universitetsforlaget. 2001. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-
(funnet 15.03. 2021).

Grønnerud, Inga Lill. «“Moder – har di glemt mig?” Emil Hansen fra Digerud til Chicago 1884-1913 – en migrasjonstudie.» Avhandling. 17 12 2020. https://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com/permalink/f/1nm96df/TN_cdi_cristin_nora_11250_272
1352.

Hansen, Karen V., og Ken Chih-Yan & Osnowitz, Debra Sun. «Immigrants as settler colonists:
boundary work between Dakota Indians and white immigrant settlers.» Ethnic and Racial
Studies, 2017, 40:11. utg.: 1919-1938.

Munch-Møller, Marthe Glad. «Agnes Matilde Wergeland.» lokalhistoriewiki.no. 07. februar 2021.
https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Agnes_Mathilde_Wergeland.

SAH, Vinger prestekontor,. «Ministerialbok nr. 14, utflyttede 1882-1883.» Kirkebøker i Norge. Vinger: Statsarkivet på Hamar, 1881-1900. 344.

Segelsten, Johan. Byen vår – gamle Kongsvinger 1855-1963. Kongsvinger: Kongsvinger-Vinger
historielag, 2017.