«Stå, jeg vil vite hvem du er!» ropte kaptein Fredrik Engelhart til mannnen som kom mot ham inne på stabburet på Vennersberg om kvelden 4. august 1856.
Engelhart og hans venn, tollbetjent Hals, var like før kommet tilbake til gården etter et besøk på Lier og ble i tussmørket vár noen mannspersoner som gikk inn på stabburet. Siden de antok at dette kunne være tyver, tok Hals for sikkerhets skyld med seg ei svøpe mens Engelhart tok med et ladet jaktgevær før de skyndte seg mot stabburet.
I stabbursdøren møtte de en mann i lys frakk som ville ut da de kom, og Engelhart spurte hvem han var og hva det var på ei flaske mannen bar på. Det fikk Hals erfare da han fikk slengt innholdet i øynene så det sved, og han sprang ut i frisk luft samtidig som mannen i lys frakk også trengte seg ut.
Samtidig kom nok en mann innefra stabburet og ville ut, men i døra stod Engelhart med jaktgeværet som han rettet mot mannen som han oppfattet som truende. Hans hensikt var å skremme, bedyret han senere, men skuddet gikk av og traff vedkommende i skulderen. På så kloss hold var virkningen så stor at døden inntraff etter bare noen minutter, og Engelhart gjenkjente nå mannen som Peder Hansen Bergemellem, 28 år, som tjente som dreng på Lier hos Engelharts far.
Forhør og rettssak
Tildragelsen medførte selvsagt forhør og rettssak, og siden Engelhart var militær, gikk rettssaken for en militær domstol. Engelhart ble der dømt for uaktsomt drap og fikk 48 dagers arrest. Dommen ble imidlertid anket, og i Høyesterett 6. mars 1857 ble han frifunnet.
Høyesterett la i sin dom vekt på en uttalelse fra våpenteknisk sakkyndige, som hadde undersøkt våpenet som ble brukt. Dette var et munnladningsgevær med perkusjonslås, og man fant ut at geværet kunne gå av ved rystelser uten at hane eller avtrekker var rørt. Engelharts forklaring kunne derfor være riktig, og han ble frifunnet. I ettertid kan man undres over at et så tilsynelatende usikkert gevær var blitt brukt av Engelhart til jakt uten uhell.
Det store spørsmålet blir hvorfor Peder Hansen Bergemellem og mannen i lys frakk var inne i stabburet. De var selvsagt ingen tyver, men unge menn som var der for å besøke ei jente som lå og sov inne på stabburet. Hun hadde tidligere sovet på låven, men hadde flyttet til stabburet siden det ble arbeidet på låven. Dette var ikke Engelhart klar over, og han ville antagelig ha håndtert situasjonen annerledes hvis han hadde kjent til dette. De to mennene på besøk hadde imidlertid fått det med seg, og utrustet med brennevin ville de besøke jenta, som forklarte at hun ikke visste noen ting før teppet ble trukket av henne av Peder Hansen Bergemellem.
“Natteløperi”
Dette nattlige besøket på Vennersberg var en del av den gamle bondekulturen, det såkalte natteløperiet. På sommerstid sov gjerne de gifteferdige jentene på stabburet, i god avstand fra de voksne. På nattestid lørdagskvelden streifet mange unge menn rundt i grendene i flokk og følge under hujing og skrål – ofte etter å ha vært på fest. De gikk fra stabbur til stabbur og bråkte og ståket litt utenfor før de slapp inn. Inne hos jenta gjaldt det å komme opp i senga hennes, og for å avgjøre hvem av guttene som fikk denne æren, brøt man gjerne håndbak eller på annet vis beviste for jenta hvem som var den sterkeste. Det var på ingen måte snakk om å komme under dyna til jenta som lå fullt påkledd, men det var fortsatt stor stas å være gutten som fikk sitte ved henne under hele besøket. De andre fikk så slå seg ned der de kunne. Så lå man og pratet og hadde det hyggelig en stund før guttene dro videre til neste jente.
Ikke alle jenter var så heldig stilt at de fikk sove i stabburet. Mange fattige tjenestejenter fikk nok sove i andre uthus, ofte i fjøset, der de også holdt til på vinterstid, mens drengene lå i stallen. Pene tjenestejenter i fjøset kunne nok også få besøk av natteløpere, men dette foregikk nok i atskillig enklere former enn i et stabbur.
Siden man kom i flokk, var selve møtene uforpliktende, enten en gutt var med på hele runden eller hadde enkelte stabbur han holdt mer kjær, var det ikke lett å vite om han gikk etter noen spesielle. Etter hvert som helgene gikk, fikk kanskje ei jente et spesielt godt øye til en av guttene, og da ble det slutt på å la beilerflokken komme inn, selv om den utkårede måtte være en av dem. Isteden måtte han snike seg tilbake alene senere på kvelden. Han var da blitt nattefrier.
Etter hvert kom nok frieren under teppet til jenta, og naturen gikk sin gang. Mang ei hederlig jente ble gravid, og vanligvis, men ikke alltid, førte dette til ekteskap, og i kirkebøkene ble da barnet oppført som uekte. Mange av de ”uægtes” fedre fikk det travelt med å reise til Amerika, eller de forlot bygda på annen måte. Jenta ble da sittende igjen med barnet alene og måtte vanligvis flytte hjem til sine foreldre, ofte i trange kår. Foreldre var glade for å få to nye munner å mette. Hun var etter dette mindre attraktiv på ekteskapsmarkedet, men mange fikk seg likevel etter hvert en ektemann, som tok seg av henne og barnet, som vanligvis fikk søsken i det nye forholdet.
Det var nok ikke alltid at besøkene nattestid foregikk i like rolige og sømmelige former som beskrevet ovenfor. Jenta på Vennersberg fortalte at Peder Hansen Bergemellem hadde revet av henne dyna, tydeligvis med tanke på å komme direkte opp i senga til henne. Han hadde tydeligvis allerede smakt på det sterke og var ute etter bare en ting, og flere var nok som han.
Heller ikke alle jenter var like påholdne med hvem de slapp opp i sengene sine, og natteløperiet og nattefriingen var til stor bekymring for de geistlige og lærere, og det har vært sagt at byene hadde prostitusjonen og landsbygda hadde natteløperiet. Veneriske sykdommer var man heller ikke fri for, og i Selbu var syfilis en periode så utbredt at man hadde opprettet et midlertidig sykehus en periode på 1800-tallet.
oooOOOooo
Det innledende bildet av gevær med perkusjonslås er hentet fra Wikipedia (red.)
Kilder:
Fuglem, Arnt: Selbu og Tydal historielag – Samlehefte med tidsbilder fra samtiden. 2005
Lillevold, Eyvind: Vinger bygdebok bind 1. 1972
Wikipedia
